Med anvendelse av sine utøvende fullmakter oppløste Sri Lankas president Gotabhaya Rajapakse mandag kveld parlamentet, seks måneder før mandatperioden var over, og kunngjorde kommende parlamentsvalg den 25. april.
Det erklærte målet for Rajapakse og hans parti SLPP (Sri Lanka Podujana Peramuna) er å vinne to-tredjedels-flertall i parlamentet, for å kunne endre grunnloven og styrke presidentens utøvende fullmakter.
Rajapakse henvendte seg på torsdag til utvalgte mediesjefer, i et selektivt innkalt møte, der han hevdet at de nåværende presidentfullmaktene var «ugunstige for landets stabilitet», og han kritiserte grunnlovens 19. endringstillegg, som begrenser presidentens utøvende myndighet. Han hevdet at han ikke kunne «oppfylle folkets forventninger» uten å få utvidede fullmakter.
Den forrige «enhets»-regjeringen til president Maithripala Sirisena og statsminister Ranil Wickremesinghe (UNP) [United National Party] innførte det 19. endringstillegget nettopp for å begrense visse presidentfullmakter.
Disse inkluderte en begrensning til to mandatsperioder; forbud mot at presidenten kunne oppløse parlamentet før det har sittet minst fire-og-et-halvt-år av femårsperioden; utnevnelse av regjeringskabinettets medlemmer bare i samråd med statsministeren; utnevnelse av toppdommere og høye embetsrepresentanter gjennom uavhengige kommisjoner; og forbud mot at presidenten kan inneha en kabinettportefølje [ministerpost]. [Forrige president] Sirisena droppet imidlertid sitt valgløfte om å avskaffe det eksekutive presidentskapet.
Rajapakse ønsker fjerningen av disse begrensningene, og en full gjenoppretting av presidentens utøvende fullmakter, og mer til.
Da han talte under en seremoni i anledning Uavhengighetsdagen 4. februar, sa han: «Jeg ser ikke for meg at offentlige embetsfunksjonærer, lovgivere eller rettsvesenet skal kunne forhindre min gjennomføring av denne forpliktelsen [for folket]» – dvs. parlamentet og rettsvesenet skal opptre som føyelige organer for et presidentielt diktatur.
Rajapakse vant presidentvalget i november i fjor, ikke på grunnlag av folkelig støtte, men ved å utnytte masseopposisjonen mot [den forrige] Sirisena-Wickremesinghe regjeringens hensynsløse implementering av Det internasjonale pengefondets (IMF) innstrammingsprogram.
Pseudo-venstre grupper og tamil-partiene, deriblant partiet TNA [Tamil National Alliance], promoterte under valget Sajith Premadasa, presidentkandidaten for det dengang regjerende høyreorienterte UNP, som et «mindre onde». Det besørget at Rajapakse fikk tilegnet seg massevis av proteststemmer mot den forrige regjeringen.
Valgkampanjen Rajapakse og hans SLPP førte var sentrerte på antimuslimsk retorikk, antitamilsk propaganda og på appeller til militæret og ekstremistiske singaleser-grupper og buddhistsjåvinister. Rajapakse beskyldte regjeringen til Sirisena og Wickremesinghe for å «svekke» militær- og etterretningsapparatet, og oppfordret til en styrking av «den nasjonale sikkerheten».
Rett etter presidentvalget krevde Rajapakse statsminister Wickremesinghes fratredelse, som han velvillig føyet seg for, for deretter å utnevne sin eldre bror og SLPP-lederen Mahinda Rajapakse til statsminister for et mindretallsregime.
Det nye Rajapakse-regimet har raskt forflyttet seg for å få militarisert administrasjonen. Det har utnevnt militæroffiserer til viktige regjeringsposter, deriblant den pensjonerte generalmajoren Kamal Gunaratne til forsvarsminister. Etablissementets parlamentariske partier har ikke opponert mot disse utnevnelsene.
Under oppløpet til valget den 25. april vil Rajapakse og SLPP trappe opp deres kommunalistiske propaganda, og bygge opp under deres støtte fra militæret.
I tråd med disse tiltakene har Rajapakse-regjeringen kunngjort at den har trukket seg fra FNs menneskerettighetsråds resolusjon som ble vedtatt i oktober 2015. Regjeringen hevder at resolusjonen undergraver den nasjonale sikkerheten, da den truer det srilankiske militæret med etterforskning av krigsforbrytelsene som ble begått i de siste fasene av krigen for å få undertrykt separatistbevegelsen LTTE (Liberation Tigers of Tamil Eelam).
I månedene siden president Rajapakse kom til makten har hans administrasjon vært konfrontert av ei bølge av streiker og protester, av teplantasjearbeidere og Kahatagaha-gruvearbeidere, og av én-dag-nasjonalstreiken til mer enn 200 000 lærere. Anslagsvis 15 000 offentlige ansatte som den nye regjeringen sparket fra forskjellige departementer og statsforetak, opprettholder også deres protester i Colombo, med krav om gjeninnsetting.
Disse aksjonene er en videreføring av masseopposisjonen som utviklet seg under den forrige Sirisena-Wickremesinghe administrasjonen.
Sirisena ble president etter en USA-orkestrert regimeskifteoperasjon for å få fjernet [nåværende statsminister] Mahinda Rajapakse, da han var president. Washington ville ha ham fjernet på grunn av regjeringens nære forbindelser til Beijing, og for å bringe Sri Lanka tilbake på linje med USAs geostrategiske militæroppbygging mot Kina.
Samtidig som den dengang påtroppende Sirisena-Wickremesinghe administrasjonen reorienterte Sri Lankas utenrikspolitikk i retning av USA og deres allianspartner India, produserte den nye regjeringens IMF-dikterte innstrammingstiltak en bred sosial opposisjon.
Massemisnøyen ble uttrykt i en forvrengt form av SLPPs valgseier i lokalvalgene i februar 2018, og ble etterfulgt av den største bølga av streiker og protester av Sri Lankas arbeidere siden en generalstreik i offentlig sektor i 1980. Dette utbruddet frembrakte skarpe splittelser innen Sirisena-Wickremesinghe administrasjonen.
Sirisena responderte med et politisk kupp, avsatte Wickremesinghe som statsminister og erstattet ham med Mahinda Rajapakse. Kuppet mislyktes imidlertid, fordi Washington var fiendtlig innstilt til enhver gjenkomst av Rajapakse, og Høyesterett besluttet at Sirisenas oppløsing av parlamentet var grunnlovstridig.
Den reaksjonære antiarbeiderklassekarakteren til alle fraksjoner av Sri Lankas styringselite ble avslørt av dens reaksjon på terroristbombeangrepene påskesøndag i 2019. Mens bevis peker i retning av det faktum at etterretningsapparatet og politiske ledere, medregnet president Sirisena, Wickremesinghe og Mahinda Rajapakse, alle var advart om angrepene på forhånd, så tillot de dem å finne sted, for så å utnytte dem til å styrke det undertrykkende statsapparatet og til å piske opp antimuslimsk sjåvinisme.
Under det samme møte på torsdag erklærte Rajapakse at Sri Lankas «hovedproblem er økonomisk utvikling» og at hans administrasjon vil fokusere på dette anliggendet. Dette er kodeord for å slippe løs skarpe sosiale angrep for å pålegge arbeiderne og de fattige byrdene av Sri Lankas økonomiske nedgang og tiltakende gjeldskrise.
Sirisenas gjenværende fraksjon av partiet SLFP og dets allierte har etablert en politisk allianse med partiet SLPP, for det kommende valget. Et flertall av SLFP-parlamentarikerne og lokalt organisasjonpersonell har blitt med i SLPP.
Opposisjonspartiet UNP har blitt delt langs midten. Partileder Wickremesinghe og partiets «gamle garde» motsetter seg å overlate partiledelsen til nestlederen Sajith Premadasa. Et flertall av tidligere UNP-parlamentsrepresentanter og lokale partiledere har imidlertid støttet Premadasa. Med UNP bred diskreditert i befolkningen kalkulerer disse parlamentsrepresentantene at Premadasa, som er tett med en del av det buddhistiske etablissementet, effektivt kan få mønstret en singalesisk kommunalistisk valgkampanje.
Premadasa erklærte nylig at dersom hans parti vant et parlamentarisk flertall ville han samarbeide med Rajapakse, hvilket er en indikasjon på at han samstemmer med presidentens forflytning i retning av diktatoriske styreformer.
TNA [Tamil National Alliance], hovedalliansen mellom flere tamilske partigrupper, er også diskreditert blant de tamilske massene, på grunn av partiets reaksjonære og prinsippløse manøvrer.
I 2015 støttet TNA den amerikanske regimeskifteoperasjonen for å få fjernet Rajapakse, og partiet fungerte som en de facto partner av Colombo og den dengang pågående militærokkupasjonen, med undertrykking av enhver etterforskning av krigsforbrytelser og innstramminger. Gruppene TELO og EPRLF, tidligere konstituerende medlemmer av TNA, har innrettet seg med tidligere sjefminister for Nord-provinsen C. V. Wigneswarans parti TPA [Tamil People's Alliance], som er nok ei nasjonalistisk felle for å avspore tamilske arbeidere og fattige.
Hver fraksjon av styringsklassen og dens falske-venstre allierte er vettskremte av den utviklende sosiale opposisjonen på Sri Lanka, som del av kampene til den internasjonale arbeiderklassen.
Pseudo-venstre partiet NSSP [Nava Sama Samaja Party] har valg side for Wickremesinghe-fraksjonen av UNP, mens de politiske aktivitetene til partiene USP [United Socialist Party] og FSP [Frontline Socialist Party] er fokusert på å forlange at Rajapakse må oppfylle sine valgløfter. Disse formasjonene er fiendtlig innstilte mot enhver uavhengig bevegelse av arbeiderklassen på et sosialistisk program.
Socialist Equality Party (SEP), som er den srilankiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), vil stille kandidater i tre distrikter – Colombo, Nuwara Eliya og Jaffna – for valget den 25. april. Partiets intervensjon vil være basert på et internasjonalt sosialistisk program mot imperialistkrig, sosial ulikhet og diktatur. SEP vil melde en detaljert kunngjøring og et valgmanifest en de kommende dagene.