Regjeringen til Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro kunngjorde kvelden onsdag den 18. mars et tiltak som tillater selskaper å redusere arbeidstimer med 50 prosent, i tillegg til at de kan kutte lønningene til halvparten. Promotert som et tiltak for å «redde arbeidsplasser» i møte med en forventet bratt økonomisk nedgang som følge av koronaviruspandemien, er dette en krigserklæring mot den brasilianske arbeiderklassen.

Disse politiske retningslinjene er designet av regjeringens økonomiske team ledet av den ultraliberale økonomiministeren Paulo Guedes, og kommer i tillegg til den kriminelle forakten som Bolsonaro har vist for livene til millioner av brasilianere som er truet av COVID-19.

Sist søndag kritiserte presidenten bekymringer for sykdommen som «hysteri», og han argumenterte for at det var bedre for arbeiderne å fortsette å jobbe normalt, ellers ville de bli tvunget til å sulte. Gjennom hele uka gjentok han tilsvarende uttalelser og han kritiserte råd og retningslinjer for befolkningen om å observere sosial distanse, som «tiltak som vil skade vår økonomi veldig mye».

Hele den øverste ledelsen av regjeringen deltok på onsdagens pressekonferanse om koronaviruskrisen. Alle hadde de på seg ansiktsmasker, etter at to ministre som de alle har hatt kontakt med, lederen for Det institusjonelle sikkerhetskontoret general Augusto Heleno og admiral Bento Albuquerque fra departementet for gruver og energi, begge har testet positivt for sykdommen.

Helseminister Luiz Mandetta sa at WHOs orientering om å øke antallet tester var en «sløsing med ressurser», og at de bare skulle utføres i de alvorligste tilfellene. Pressekonferansen var preget av den patetiske opptredenen av presidenten og hans ministre, som bar beskyttelsesmaskene feilaktig og de i det hele tatt bare understreket regjeringens inkompetanse.

Etter onsdagens pressekonferanse var det protester mot Bolsonaro i alle av landets større byer, hovedsakelig i middelklassenabolag, der folk banket med stekepanner og kasseroller i sine vinduer – såkalte «panelaços» – og forlangte presidentens avgang.

Et mer dyptgående opprør begynner å ta form i arbeiderklassen, som står overfor den største risikoen hva krisen angår. Over hele landet blir hele sektorer av de tjenesteytende næringer nedstengt på ubestemt tid. Tusenvis av arbeidere i kinoer har blitt satt på ubetalt kollektiv ferie, eller de har fått sine lønninger kuttet eller presses til frivillige permitteringsprogrammer.

Det brasilianske Bar og restaurantfagforbundet i Campinas, en by med 1 million mennesker i staten São Paulo, anslo at 30 000 personer kunne få sparken som følge av bortfall av aktivitet for kommersielle etablissementer. Etter at minister Paulo Guedes «lettet» for selskaper ved å kutte arbeidsgivernes obligatoriske lønnsbidrag til arbeidsledighetsytelser med 50 prosent, kunngjorde arbeidsgiverorganisasjonene Handelsnæringens sosialtjenester (SESC) og Den kommersielle nasjonale opplæringstjenesten (Senac) at arbeidsgiverne de representerer ville sparke minst halvparten av deres 90 000 ansatte.

Underbetalt uformelt arbeid, som i Brasil nådde rekordnivåer i 2019, er spesielt truet. Millioner som jobber under disse betingelsene kan miste deres inntektskilde over natta. Som respons har regjeringen kunngjort at den vil tilby en månedlig bistand på inntil 200 brasilianske real [NOK 440]. Dette kan ikke en gang betraktes som ei sultelønn! Som Bolsonaro har uttalt vil hans regjering tvinge arbeiderne til å sulte de kommende månedene, som vil gjøre dem enda mer utsatt for koronaviruset.

I bilfabrikkanleggene blir arbeidernes liv satt i fare daglig, for å sikre at selskapene fortsatt kan hente profitt fra deres arbeid. Bilprodusenten ABC Paulista kunngjorde på torsdag en kollektiv ferie på rundt 10 dager, som først starter i slutten av mars.

Denne kunngjøringen ble mottatt med klare uttrykk for indignasjon fra arbeiderne. På Facebook-siden til metallarbeidernes fagforening SMABC, tilknyttet den sentrale fagorganisasjonen CUT som i flere tiår har vært ledet av Arbeiderpartiet (PT) [Partido dos Trabalhadores], kommenterte en arbeider: «Vi er som orkesteret som spilte på Titanic, skipet synker men vi får ikke slutte å spille ... Kort sagt, vi får ikke slutte å produsere.»

En annen sa: «I Mercedes produserer vi fortsatt, mangel på respekt og omsorg overfor de ansatte, vel vitende om at vi er i fare, fordi busser til jobb er proppfulle og kjører med klimaanlegg; på arbeidsplassen er det ikke engang ei flaske alkohol-gel. Fabrikken skulle visst stanse, men profittinteressen er større!»

Rollen spilt av fagforeningen, i nært samarbeid med selskapene, er avskyelig. Inntil dagen før bilprodusentenes kunngjøring om den kollektive ferien, var fagforeningens eneste råd til arbeiderne: «Ta godt vare på dere selv». Det eneste kravet som ble stilt til selskapene var at de skulle rengjøre overflater i fabrikkene og ikke ta i bruk vanvittig risikofulle handlinger, som eksempelvis å la alle betjene seg med samme serveringsskje i fabrikkspisesalen. Samme dag som selskapene kunngjorde deres beslutning om ferien trykket imidlertid SMABC på forsiden av avisa Tribuna Metalúrgica: «Enten stopper selskapene produksjonen innen den 30. mars, ellers stopper vi selskapene.» Deretter kalte de 10-dager-nedstengningen en seier.

Ved General Motors skal arbeiderne ikke bare jobbe inntil slutten av måneden, men de skal i tillegg jobbe overtid de neste to lørdagene, for å produsere Tracker-enheter, den nye SUV-modellen konsernet produserer i Brasil, som koster opp til 112 tusen brasilianske real [NOK 246 168]. Metallarbeidernes fagforening SM São Caetano do Sul, der fabrikkanlegget ligger, skrøyt av at arbeiderne jobber overtid for å «korrigere» GMs påstand om at de ville stenge ned på grunn av synkende markedsetterspørsel, og sa at GM i stedet ville stenge – etter ytterligere ti dager med produksjon – på grunn av spredningen av koronaviruset.

Onsdag kunngjorde bilprodusenten Caoa Chery nedleggelsen av deres motorfabrikk i São José dos Campos og oppsigelse for 59 ansatte. Fagforbundet kunngjorde at de ville «kreve tiltak til fordel for arbeiderne fra de offentlige myndighetene». På torsdag gikk arbeiderne ut i streik med krav om at de måtte gjeninnsettes, og fagforeningen annonserte at den skulle i møte med selskapsrepresentanter på fredag.

Streiker for trygge arbeidsbetingelser, som de som har spredd seg de siste dagene i Italia, Spania, Storbritannia, Canada og USA, begynner også å bryte ut i Brasil. I Teresina, nordøst i landet, holdt arbeidere fra Almaviva Call Center på torsdag formiddag en spontan protest. Arbeidere samlet seg foran selskapet og ropte: «Arbeidere, ikke vær redde, vår helse kommer først!» En ansatt ble intervjuet av O Dia og erklærte: «Vi er over 3 000 operatører. Det er mange mennesker med influensa, og det eneste de gir oss er bare et vanlig rengjøringsprodukt og en klut. Ingen gel eller maske.»

På torsdag truet også havnearbeidere i Santos, den største havna i Latin-Amerika, med å legge ned arbeidet i protest mot utrygge forhold. Responsen fra regjeringen i staten São Paulo var å true med unntakstilstand, som ville suspendere streikeretten og individuelle rettigheter, og tillate regjeringen å tvinge arbeidere tilbake til arbeid, med bruk av militæret.

Takket være fagforeningens samarbeid var det imidlertid ikke nødvendig å ty til politiet eller militæret, foreløpig. Bolsonaro-regjeringens infrastrukturminister Tarcísio Gomes ringte personlig til Rodnei Silva, direktøren for havnearbeidernes fagforening Sindestiva, og som sistnevnte sa: «Han ba oss om ikke å gå ut i streik. Han insisterte veldig på det økonomiske anliggendet, de tapene dette kunne bety.» Fagforeningsrepresentanter møtte deretter motparter fra arbeidsgiverforeningene, og sammen dannet de en «Krisekomité» for å håndtere situasjonen. Fagforbundet suspenderte streiken, samtidig som de erkjente at «det viktigste, menneskeliv, problemet med pandemien, ikke er løst».

Disse begivenhetene bekrefter fullt ut den politiske linja fremmet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), at «arbeidere må danne fabrikk- og arbeidsplasskomitéer, uavhengig av korrupte fagforeninger, for å forsvare egen helse og sikkerhet.». Som i andre land rundt om i verden, blir alle forsøk fra arbeideres side for å treffe kollektive tiltak for å beskytte egen helse og sikkerhet og den for deres lokalsamfunn, motarbeidet på ethvert trinn av fagforeningene.

Arbeiderpartiet (PT), som presenterer seg som opposisjonen mot Bolsonaro, utnytter regjeringens krise for å appellere om støtte fra fraksjoner av det politiske kapitalistetablissementet, og for å underordne arbeiderklassen politisk til selskapene. I likhet med Bolsonaro-regjeringen har de oversett koronaviruskrisen helt til det aller siste, og partiet har behandlet viruskrisen som et mindre problem, eller bare som en unnskyldning oppfunnet av regjeringen for å forklare landets svake økonomi.

PTs svar på krisen angriper under ingen omstendigheter konsernprofittene. Alle pengene til bistandstiltak skal komme fra Arbeidernes støttefond, et statlig fond som allerede er etablert for arbeidere, ifølge det forslaget som PTs president Gleisi Hoffmann nå har fremmet. Mens Hoffmann også poserte som forskrekket over Bolsonaros foreslåtte reduksjon av lønninger og arbeidstimer, er det akkurat dette Brasils siste PT-president Dilma Rousseff foreslo i 2014 i fellesskap med CUT, den gangen også under tittelen av et Beskyttelsesprogram for sysselsetting. Hadde de fått anledning ville de gjort det igjen.

Den brasilianske arbeiderklassen kan bare konfrontere koronaviruskrisen ved å smi sin politiske enhet helt uavhengig av PT og fagforeningene. En vellykket kamp krever foreningen med arbeidere over hele verden, som står overfor de samme betingelsene. Den nåværende krisen forsterker behovet for å bygge et nytt revolusjonært lederskap i Brasil, en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).