Med skoler, universiteter og arbeidsplasser nedstengt på tvers av Europa, og hvor Italia, Frankrike og Spania beordrer deres befolkninger til å holde seg hjemme [‘shelter-in-place’], steg antallet dødsfall i Europa på torsdag. Nå med 244 799 påviste tilfeller av koronavirus over hele verden, meldte Europa 107 397 smittetilfeller og så langt 4 964 dødsfall, med 800 av de totalt 1 010 som døde på torsdag – der 16 var i Tyskland, 44 i Storbritannia, 108 i Frankrike, 165 i Spania og 427 i Italia.

I Kina, pandemiens første episenter, har det totalt vært 3 245 dødsfall og 80 928 registrerte smittetilfeller, hvorav 70 420 har kommet seg og frisknet til, og antallet aktive tilfeller fortsetter å falle, etter at drastiske innesperringstiltak og en aggressiv behandling i vesentlig grad fikk stoppet spredningen av sykdommen. Men i Europa, det nye episentret, sprer sykdommen seg fortsatt utenfor kontroll, og den overvelder stadig flere sykehussystemer med pasienter som kveles av lungebetennelser på grunn av viruset.

Italia har sett 41 035 tilfeller og 3 405 dødsfall av koronaviruset – flere dødsfall enn i Kina, et land med 23 ganger Italias befolkning. Helsevesenet i Nord-Italia, det europeiske episentret for sykdommen, er så overveldet at de ikke får besørget de avdødes legemer, enn si pleiet alle syke. De 427 dødsfallene på torsdag etterfulgte de 475 som døde i Italia på onsdag, som var det høyeste antallet døde på én dag i noe land hittil under pandemien.

En menneskelig tragedie av enorme dimensjoner utspiller seg i Italia. I Bergamo, der antallet døde tiltar raskere enn myndigheter og kirker kan få begravet eller kremert dem, sendte den italienske regjeringen en konvoi på femten av hærens lastebiler for å frakte lik til andre byer for avhending. Lastet med kister kjørte lastebilene nattestid gjennom byens øde gater, bare filmet av Bergamo-innbyggere som var innesperret i sine leiligheter, med utsikt over transportruta.

Forlatt av den italienske regjeringen tyr leger til sosialmedier for å sende deres desperate appeller og bønnfallinger om hjelp. Dr. Stefano Fagiuoli fra Bergamos sykehus Papa Giovanni la ut en kort video på engelsk: «Jeg har to meldinger. Den første er til den generelle befolkningen: Hold dere hjemme. Den andre meldingen er for alle de som vil bistå oss. Vi har behov for både sykepleiere og leger, i tillegg til respiratorer og verneutstyr.»

I Cremona sa dr. Romano Paolucci: «Vi er på tampen av våre krefter. Dette er et lite sykehus og vi tar inn mange mennesker.» Antallet kritisk lungesyke pasienter er langt større enn antallet respiratorer som er tilgjengelige for å kunne redde dem, hvilket tvinger leger til å ta det barbariske valget om hvem de vil prøve å få reddet og hvem de må dømme til døden ved å nekte dem tilgang til en respirator. Paolucci la til at de ansatte er knust, og må se at pasienter «dør alene, uten noen av deres kjære ved deres side, der de ofte har måttet ta sitt siste farvel over en dårlig mobiltelefonlinje».

Der antallet smittetilfeller og dødsfall øker i Europa oppstår det forøvrig gradvis slike forhold på tvers av kontinentet. Spania så på torsdag 2 626 nye tilfeller og 165 dødsfall, og personalet melder at sykehus i Madrid, et av de hardest rammede områdene, allerede er på randen av å kollapse. Flere pasienter blir stuet inn i enkeltrom, intensivsenger er installert i gangene, alle tilgjengelige maskiner er i bruk, og likevel, som en lege sa til El Diario: «Vi er i en forferdelig situasjon. På intensivavdeling hadde vi onsdag 200 mennesker vi ikke kunne få behandlet, folk gråt.»

Lignende forhold forventes i Paris. På tirsdag, da beordringen om å bli hjemme [‘shelter-in-place’] trådte i kraft over hele Frankrike, fortalte epidemiologer ledelsen for Paris’ Offentlige hospitaler (AP-HP) at de ville trenge ikke bare hundrevis, men 4 000 intensivsenger for å kunne hanskes med den bølga av tilfeller som forventes i flere uker fremover etter at beordringen trådte i kraft. Etter «sjokket» denne kunngjøringen ga, gikk personalet hen til å konvertere all tilgjengelig plass ved sykehusene i Paris for pleie av koronaviruspasienter. Legene rapporterer imidlertid fortsatt om kritisk mangel, blant annet av ventilatorutstyr og medisinske masker.

«Vi er alle redde for det som kommer,» sa dr. Nicolas Van Grunderbeeck i Arras til Le Monde, mens en lege fra Paris fordømte myndighetenes unnlatelse av å ha handlet raskere: «Materialet blir endelig besørget, men det vil sannsynligvis ikke være nok. Det er for tre uker siden vi skulle ha startet karantene, tømt sykehusene, og opplært alle til å behandle Covid-19. Jeg er livredd for at dersom det ikke er noen virkelig effektiv karantene, med strikte ordrer om å holde seg hjemme, da vil det bli enda flere dødsfall.»

Disse begivenhetene understreker den kriminelle karakteren av de politiske retningslinjene som følges av europeisk kapitalisme. EUs innstramminger, som nå har vært fulgt gjennom flere tiår, og spesielt siden Wall Street-krasjet i 2008, har plyndret kritisk helse- og sosialinfrastruktur og darastisk økt den sosiale ulikheten. Da antallet tilfeller begynte å eksplodere mot slutten av februar, motsatte EU-regjeringene seg ordre om å holde seg hjemme [‘shelter-in-place’], og de forsøkte å tvinge arbeidere til å bli ved arbeidet – i håp om å få unngått å stenge ned fabrikker mens de fortsatte å tilby massive redningsaksjoner for å få støttet opp under oppblåste aksjemarkeder.

Med slående likegyldighet for menneskeliv krevde EUs toppembetsrepresentanter at arbeidere skulle fortsette å jobbe og godta at titalls eller til-og-med hundrevis av millioner over hele Europa skulle bli syke. Kansler Angela Merkel sa at 60 til 70 prosent av den tyske befolkningen (49 til 57 millioner mennesker) ville bli infiserte. Sir Patrick Vallance, Storbritannias fremste vitenskapelige rådgiver, argumenterte mot innsatsen for å få stanset spredningen av koronavirus: «Det er ikke mulig å forhindre at alle får det, og dét er heller ikke ønskelig, fordi man vil ha litt immunitet i befolkningen, for å beskytte oss selv i fremtiden.» [utheving tillagt]

Selv om sosial distansering og shelter-in-place forordringer for store deler av den yrkesaktive befolkningen er nødvendig for å få stanset spredningen av en så smittsom sykdom, opprettholder mange EU-funksjonærer denne politikken. På onsdag kveld talte Merkel igjen, der hun utelukket en nasjonal beordring om shelter-in-place, og hun foreslo ingen tiltak for å lære opp nytt personell eller få bygget nytt medisinsk utstyr. Sist mandag avviste også den nederlandske statsministeren Mark Rutte en beordring om shelter-in-place som upraktisk, og han insisterte på at den ikke ville bli implementert, selv om 2 460 nederlendere hittil har pådratt seg viruset.

Det blir stadig tydeligere at de tapene av menneskeliv som det blir forberedt for over hele verden, kan nærme seg de fra store væpnede konflikter.

Med 107 397 registrerte tilfeller i Europa blir allerede helsevesensystemer overveldet, og kritiske pasienter nektes livreddende omsorg, der pandemien krever mange tusen liv. Dersom 60 til 70 prosent av EUs befolkning (305 til 356 millioner mennesker) skulle bli syke av koronaviruset, ville de forferdelige scenene som har utspilt seg i Milano eller Madrid gjentas men med en multiplikator på tusen, over hele Europa. Sykehusene ville bli fullstendig overveldet, titalls millioner ville bli nektet omsorg, og mange millioner ville dø.

Arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon i Europa og internasjonalt mot finansaristokratiets reaksjonære politikk er nå et spørsmål om liv-eller-død. Det var først utbruddet i forrige uke av spontanstreiker på fabrikker i Italia som tvang den italienske regjeringen til å trekke seg fra sin opposisjon mot beordringer om shelter-in-place – ei politisk retningslinje som deretter ble adoptert i Frankrike, og siden i Madrid og Baskerland i Spania.

For å få bekjempet sykdommen må imidlertid makten ikke bli etterlatt i hendene på styringsklassen. EUs regjeringer nekter fortsatt å organisere massetesting av befolkningene for å få identifisert de som sprer sykdommen, og å organisere nødproduksjon av medisinsk nøkkelutstyr for å få behandlet de syke, og å støtte arbeidere i en periode med karantener og innførte shelter-in-place forordninger. Dette undergraver den langsiktige verdien av all den karantenepolitikken som er implementert.

Etter at Den europeiske sentralbanken (ECB) denne uka sa seg villig til besørge ei redningpakke til den nette sum av € 750 milliarder [NOK 9,091 billioner; dvs. 9 091 milliarder] for EUs finansmarkeder, er påstander om at det ikke finnes ressurser for en slik politikk totalt absurde. Disse ressursene eksisterer, og ingen hensyn til privatformuer eller profitter må kunne tillates å forhindre anvendelsen av denne formuen, produsert av arbeiderklassen, for å få reddet liv.

Oppsvinget av streiker over hele Italia og internasjonalt peker på arbeiderklassens makt, der den handler uavhengig av statskontrollerte fagforeningsbyråkrater, for å få tatt kontrollen over fabrikkene og få beslaglagt finansaristokratiets rikdommer. Bare en slik kamp, basert på et sosialistisk perspektiv, kan overvinne de giftige nivåene av sosial ulikhet og få besørget ressurser for en koordinert, internasjonal kamp mot viruset.