Italias helsevesen er under en uutholdelig belastning samtidig med en eksponentiell økning av koronavirusinfeksjoner og dødsfall. På fredag kunngjorde italienske myndigheter så langt en total på 47 021 infeksjoner og 4 032 dødsfall.

Helsepersonell leverer en enorm innsats og gjør store oppofringer for å prøve å minimere innvirkningen av viruset, og redusere dødsfallene. De må imidlertid hanskes med begrensningene i et system som, til tross for advarsler fra det internasjonale vitenskapelige samfunnet gjennom 20 år, er så sultefôret for finansieringsmidler at det ikke i tilstrekkelig grad kan håndtere standardoperasjoner, enn si en historisk helsenødssituasjon.

Virusets brutalitet kan ikke underestimeres: Mens mange av de avdøde er over 80 år, avslører daglige rapporter at ingen, medregnet de unge, er trygge for risikoen for langvarige komplikasjoner eller til-og-med død.

Sør-Italia («Mezzogiorno») har enda ikke blitt rammet i samme utstrekning som i nord. Antallet smittede der kommer imidlertid raskt etter, mens infrastrukturen for helsevesenet i Mezzogiorno er bare en brøkdel av hva det er lenger nord i landet.

Den 7. mars, dagen da Conte-regjeringen stengte ned regionen Lombardia, stormet ei bølge av migrantarbeidere tilbake til deres sørlige hjembyer, og brakte infeksjonen med seg. Dette vil nå sannsynligvis føre til alvorlige konsekvenser: regionen Apulia har doblet antallet dødsfall på én dag, mens Sicilia og Campania forbereder seg på å mobilisere hæren.

WSWS snakket med medisinsk personell fra det sentrale Italia.

Emanuele Sorelli er en lisensiert sykepleier på et av Firenzes offentlige sykehus. Avdelingen for allmennmedisin, hvor han jobber, er nå omgjort til en enhet spesialisert for Covid-19. «Den 10. mars omgjorde sykehuset sine testkriterier og vi begynte å teste alle pasienter som kom gjennom akuttmottaket, og ikke bare de med alvorlige symptomer. I løpet av 48 timer oppdaget vi at nesten alle innkommende pasienter var positive.»

Emanuele forklarte den nye testprosedyren: «I motsetning til i Lombardia, bestemte vi oss her i Toscana for å teste alle innkommende pasienter, for deretter å sende dem til enten Covid- eller Ikke-Covid avdelinger. Dessverre måtte Lombardia konfrontere et stort antall syke personer, og de måtte konvertere hele sykehus til behandlingen av smittsom sykdom.»

«Bølga av smitte beveger seg langsomt sørover,» sa Emanuele. «Nå ser vi større tall for sentrale deler av landet; snart vil den sørlige delen bli overveldet. På mitt sykehuset blir mange enheter som er Ikke-Covid konvertert til Covid-avdelinger, på grunn av den raske økningen. Bare i dag åpnet vi to nye enheter, i morgen åpner vi enda en.»

Om regionene lengre sør, sa han: «Migrasjonen av arbeidere som reiste tilbake til sine sørlige hjembyer etter regjeringens ordre, vil begynne å vise konsekvenser i løpet av neste uke. Toscana og Emilia Romagna er muligens de beste regionene hva angår helsevesenets infrastruktur, men i Campania, Basilicata, Gud hjelpe oss!»

«Våre enheter er fullstendig forurenset, siden disse seksjonene ikke opprinnelig ble satt opp for smittsomme sykdommer. Vi kan bruke vårt verneutstyr i 2 til 3 timer om gangen, det er utmattende. Sykehuset har ansatt nytt beredskapspersonell den siste uka, tidligere vikarleger og -sykepleiere.» Han sa: «Vårt problem er mangel på verneutstyr, og vi har allerede rapportert om 4 positive blant mine kolleger (de er faktisk syke).»

Viruset er svært smittsomt: «Vi antar at de fleste av oss er positive. Vi er alle forurenset, medregnet våre familier. Jeg har hatt vondt i halsen, det har også min partner og hennes datter. Vi håper det ikke vil slå over til lungebetennelse. Problemet er ikke våre pasienter, men smitten blant kolleger som jobber i trange områder. Og vi risikerer å infisere pasienter som er negative.»

Emanuele sa at 5 til 10 prosent av pasientene får tosidig lungebetennelse. «Av disse krever 5 til 10 prosent intubasjon og intensivbehandling. For dem er det behov for spesialiserte områder, og vi har en farlig mangel på sengeplasser. I disse områdene trenger du én sykepleier per pasient, pluss utstyr. Og uten tvil har de i Lombardia måttet treffe tøffe valg om hvilke liv de skal redde. De eldre blir ofret.»

Til slutt advarte han: «Tosidig lungebetennelse kan forekomme uten noen symptomer. Så går det plutselig videre til kvelning. Pasienter trenger da øyeblikkelig intubasjon. En 30 år gammel pasient måtte få det, og han var sjokkert fordi han fortsatt kunne puste helt bra. Tid er forskjellen mellom liv og død.»

«Sosial distansering er essensielt. I Sør-Italia var hovedrolleinnehaveren i et teaterstykke positiv, og hun smittet alle, hele teaterbesetningen og publikum. Mange av oss aner ikke at vi er positive.»

Om jobbsikkerheten sa han: «Det er mangel på utstyr, spesielt ansiktsmasker. Ingen land vil selge til oss. EU hjalp oss ikke; de forstår ikke at det som skjer i Italia uunngåelig vil forplante seg til Europa. Bare Kina har hjulpet til med forsyninger. Når vi har gått tom for FFP2 og FFP3 [-masker], da vil vi bli helt eksponert.»

WSWS snakket også med professor Stefano Arcieri, sjeflege ved Romas Policlinico, poliklinikken ved Fakultetet for medisin og kirurgi ved Romas universitet Sapienza.

Han sa: «Vi betaler for mangelfull styring av den initielle responsen. Faren for smitte ble ikke tilstrekkelig vurdert for 10 til 12 dager siden. Direktivene var valgfrie og slappe; nå er sosial distansering implementert, med seriøse restriksjoner. Det er viktig å tenke i kollektive begreper: Det må anvedes ansiktsmasker rundt eldre mennesker, eller mennesker med patologier, for å beskytte dem mot mulig smitte, spesielt fra personer som enten er positive, men uten symptomer eller som kan være positive uten å vite det.»

Arcieri anbefalte forebyggende tiltak: «Vask hendene grundig, da viruset formidles via smådråper og overlever på overflater i timer, om ikke dager, selv om ingen definitiv undersøkelse har avklart dette med absolutt nøyaktighet. Unngå å berøre noen del av ansiktet.»

«Det er en tiltakende tendens til smitte. Vi håper inneslutningstiltakene vil bære frukter, og at infeksjoner skal avta, i det minste basert på Kinas erfaring.»

Professor Arcieri kommenterte på den raske spredningen: «Lombardia er sannsynligvis den hardest rammede regionen i Italia, på grunn av den rolle regionen spiller i internasjonale utvekslinger, spesielt hva angår industri- og handelsbetingelser. Så snart problemstillingen da ble åpenbar, så vi migreringen av titusener sørover, som utvilsomt bar med seg smitten til noen av de fattigste områdene av landet, der de sliter med et svakt helsevesen.»

«Det er for øyeblikket ingen kur. Noen antivirale medisiner synes lovende, men det vil ta minst 8 til 9 måneder [å vite mer]. Derfor er den mest effektive måten å bekjempe dette å forberede og forebygge. Vi må opprettholde en velbalansert helsetilstand, man må få tilstrekkelig hvile, ha et riktig kosthold og prøve å opprettholde en psyko-fysisk likevekt. Jeg er vert for ei Facebook-side, Capire per Prevenire [Forstå for å forhindre] med et stort publikum som jeg gir medisinsk råd, og hvor jeg besvarer spørsmål.»

Hans formening er: «Tallene vi ser i Italia er helt klart en underestimering. Det er en enorm masse positive blant oss, som er asymptomatiske [dvs. symtomfrie]. Og jeg tror de høye tallene i Italia er resultat av mer nøyaktig rapportering her, sammenlignet med andre europeiske land.»

Professor Arcieri kommenterte kritisk: «Jeg må si, alle land responderte med forsinkelse. Sannsynligvis var det ingen som forutså en slik verdensomspennende spredning. En ting er sikkert: I tillegg til helsekrisen ser vi på en økonomisk verdenskrise: Det må settes inn massive ressurser. Medisinsk personell blir ikke testet, selv om kravene blir fremmet. Gitt vår eksponering virker det som et innlysende forlangende.»

Avslutningsvis sa han: «Alle må spille en rolle. Dersom Italia om en måned eller to skulle befinne seg under de samme betingelsene som Kina av i dag, der det viser seg en forbedring, så vil det likevel ikke bety at Italia har løst problemet. En løsning kan bare finnes på et globalt nivå, ellers vil lunta bli tent et annet sted, og så starter vi på nytt. Dette problemet konfronterer hele verdens befolkning, ikke en gitt nasjon-stat. Noen land forhindrer mennesker fra å komme inn på deres territorier, men det vil ikke løse problemet. Vi kjemper ikke bare på hjemmefronten, slagmarka er hele verden. Det er ingen annen løsning enn en internasjonalt koordinert innsats.»