«Jeg ser ikke partier lenger, bare tyskere» er den beryktede formuleringen fra Kaiser Wilhelm i 1914, da Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) hadde stemt for krigskredittene og Tyskland gikk inn i første verdenskrig. Den nasjonale enigheten som på torsdag ble lagt for dagen, der alle partigruppene i den føderale nasjonalforsamling Bundestag [Forbundsdagen] i felleskap pisket gjennom [storkoalisjonen] GroKo-regjeringens multi-milliarder-euro nødbistandspakke i anledning koronaviruspandemien, står i den samme tradisjonen. Stilt overfor pandemiens spredning, som truer millioners liv og eksponerer hele det sosiale systemets politiske og moralske bankerott, slutter styringsklassen rekkene.
Under Bundestagsdebatten reiste representanter for alle de parlamentariske grupperingene seg gjentatte ganger i samlet flokk fra deres seter for å applaudere. «Det er mange innsikter i regjeringens politikk som vi mener er riktige og som vi deler,» sa Alexander Gauland, parlamentarisk gruppeleder for ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Amira Mohamed Ali, partileder for Venstrepartiet [Die Linke], støttet også GroKo-regjeringen (CDU/CSU-SPD): «Den tyske regjeringens bistandspakke for å takle denne uforlignelig alvorlige krisen inneholder mange gode reguleringer, og som vi er enige i. Samtalene vi har hatt med den føderale regjeringen de siste dagene har vært veldig konstruktive.»
Meldingen er klar: Alle partier i Forbundsdagen, fra Venstrepartiet til det høyreekstreme partiet AfD, jobber tett sammen og er skjønt enige om å forsvare kapitalismen med alle midler, og om å få lagt byrden av koronavirus-krisen på den arbeidende befolkningen. På slutten av «debatten» stemte 469 Bundestagdelegerte for den føderale GroKo-regjeringens tiltak, bare tre stemte mot, og 55 avholdt seg fra å stemme. Nødbistandspakka de godkjente er til syvende og sist innrettet på en videreføring av politikken for berikelsen av en liten superrik elite, på det store flertallet av den yrkesaktive befolkningens bekostning.
De nå iverksatte tiltakenes klassekarakter er åpenbar [evaluering på engelsk; i original på tysk]. Tiltakenes hovedformål er å ivareta og øke finansoligarkenes formuer og storselskapenes profitter. Alle finansminister Olaf Scholz’ (SPD) kyniske bortforklaringen i hans tale for Bundestag, om «vern av helse» og «borgernes levebrød», får ikke skjult det faktum.
Eksempelvis kommer hovedtyngden av pengene som regjeringen besørger – € 600 milliarder [NOK 6,99 billioner; dvs. 6 993 milliarder, eller 6 993 488 millioner] – storkonsern til gode, og bare € 50 milliarder [NOK 582,79 milliarder; dvs. 582 790 millioner] er tilgodesett småbedrifter og selvstendig næringsdrivende, selv om disse tilsammen representerer 58 prosent av alle ansatte som er gjenstand for sosialtrygdebidrag i Tyskland (i underkant av 18 millioner). Den korttidige lønnskompensasjonen (60 prosent av tidligere lønn) som ble lovpriset av Scholz, tjener først og fremst til at selskapene får avspist arbeidere med ei sultelønn, og får presset gjennom lenge planlagte omstillinger. På torsdag kunngjorde stålgiganten Thyssenkrupp en fjerning av 3 000 arbeidsplasser. I bilindustrien blir det også forberedet planer for masseoppsigelser.
En stor del av de prekært sysselsatte arbeiderne, for eksempel de åtte millioner «mini-jobberne», har ikke engang rett til korttidslønna finansiert av arbeidsledighetsforsikringen. I løpet av de kommende ukene er alt som gjenstår for disse, og for mange selvstendig næringsdrivende, den ydmykende turen til sosialkontoret for en søknad om Hartz IV-velferd, og med det stupet ut i en elendig fattigdom. «Alle som nå ikke har noen inntekt, for eksempel de selvstendig næringsdrivende, bør benytte seg av denne grunnsikringen,» forklarte Scholz provoserende.
Regjeringens likegyldighet overfor millioners skjebne setter et søkelys på det tysk borgerskapets i all hovedsak fascistiske karakter. Mens arbeidere står overfor en sosial og medisinsk katastrofe blir storforetakene, som hvert år skyfler tusenvis av millioner i form av bonuser i gapet på sine toppsjefer og aksjonærer, overrislet av penger uten strenger. Med et volum på € 600 milliarder overgår den planlagte WFS-nødbistandspakka [Wirtschaftsstabilisierungsfonds; Næringslivsstabiliseringsfondet] til-og-med Soffin-bankstøttefondet, som i årene 2008/09 reddet bankene under finanskrisen.
Til sammenligning med de gigantiske summene for big business-foretakene, som i siste instans må presses ut av arbeiderklassen gjennom ytterligere brutale sparetiltak og innstramminger, er de planlagte utleggene til befolkningens medisinske omsorg for en hån å regne.
Scholz skrøyt av at «ytterligere € 3,5 milliarder [NOK 40,8 milliarder]» nå ville bli gjort tilgjengelig for «anskaffelse av verneutstyr og utviklingen av vaksiner. I tillegg, sa han, ønsket man at «antallet intensivsengeposter – i Tyskland tross alt 28 000 – skulle dobles». Av det vedtatte tilleggsbudsjettet på € 122,5 milliarder [NOK 1 427,84 milliarder] er totalt € 55 milliarder [NOK 641,07 milliarder] øremerket til «umiddelbar kontroll av pandemien» og «dens konsekvenser». Gitt de siste årenes kraftige nedskjæringer innen helsesektoren og den massive sosiale og økonomiske krisen man nå går imøte, er dette i beste fall den berømmelige dråpen på den varme steinen.
Bundestagdebatten viste faktisk at styringsklassen er villig til ikke bare å ofre arbeideres helse, men også millioners liv på profittens alter. Selv om pandemien fortsetter å spre seg – torsdag var det mer enn 4 300 nye tilfeller av sykdommen og 47 dødsfall bare i Tyskland – diskuteres det åpent snarest mulig å få sendt millioner av mennesker tilbake til arbeid.
Den nåværende situasjonen er «en fare for vårt næringslivs økonomi, fordi på et tidspunkt kan den økonomiske skaden bli uopprettelig,» beklaget Christian Lindner, parlamentrisk gruppeleder for liberalistene i Det fri-demokratiske partiet (FDP). «Fra-og-med idag» måtte derfor regjeringen og myndighetene i Bundesländern (forbundsstatene) og kommunene «gjøre alt i deres makt for å sikre at folk kan komme tilbake til friheten så raskt som mulig».
Med andre ord, mens den yrkesaktive befolkningens «frihet» består av den påtvungne anledningen til å jobbe seg ihjel, gjør styringsklassen krav på deres frihet til å berike seg uhemmet, og til å anvende alle «statlige muligheter» (Lindner) for å besørge det. Bundestagsrepresentanter for alle partiene påkalte gjentatte ganger «den sterke staten» i deres taler. Til applaus fra Venstrepartiet og De Grønne forlangte eksempelvis Rolf Mützenich, parlamentarisk leder for SPDs fraksjon, «en tilbakevending til staten, ja, til den sterke staten».
Det er selvfølgelig helt åpenbart at kampen mot koronaviruspandemien og dens økonomiske konsekvenser for næringlivet fordrer en massiv statlig inngripen. I likhet med 2008-krasjet og tidligere kriser på 1900-tallet, har denne kampen nå igjen sprengt myten om det frie kapitalistisk entreprenørskap. Det har vist at banker og konsern ikke kan eksistere uten en massiv statlig inngripen. Dette reiser imidlertid umiddelbart spørsmålet: Hvem har statsmakten og hvem er det som kontrollerer de tilgjengelige ressursene – er det finansoligarkiet, som i tiltakende grad er avhengig av diktatur og fascistiske metoder for å forsvare sine eiendeler, eller er det arbeiderklassen?
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party; tysk seksjon av verdenspartiet ICFI] avviser ettertrykkelig GroKo-regjeringens nødbistandspakke og alle tiltakene som er knyttet til den. I vår uttalelse «Ingen redningspakke for konsern! Styr finansressursene inn mot den arbeidende befolkningen, ikke til kapitalistelitene!» krever vi «at bankene og de monopolistiske selskapene, som kontrollerer besittelser [‘assets’] verdsatt til titalls og hundretalls av milliarder av dollar/euro, blir omdannet til offentlig eide og demokratisk kontrollerte organisasjoner. De små-og-mellomstore aksjonærenes investeringer, hvorav mange har investert deres sparemidler for en fremtidig pensjonering, og lønninger og arbeidsplasser for millioner, skal bli fullt ut beskyttet.»
Uttalelsen fortsetter: «Nødsfinansiering for full dekning av bortfalte lønninger for alle arbeiderklassefamilier og familier i middelklassen må bli den presserende og betingelsesløse prioriteringen for den økonomiske responsen på pandemien. Betaling av husleier og nedbetalinger på huslån, billån, medisinutgifter, helseforsikringspremier, og utdannings- og studiegjeld må bli suspendert for varigheten av helsekrisen.
Samtidig må små-og-mellomstore næringsvirksomheter få den nødvendige finasielle støtten for at de kan unngå konkurs og kan gjenåpne sine virksomheter så snart de medisinske forutsetningene tillater det.
Penger må også gjøre tilgjengelige for å garantere overlevelse for institusjoner som ivaretar utdanning, kultur og andre essensielle samfunnsfunksjoner.»
Realiseringen av dette programmet, som setter arbeiderklassens behov og interesser over arbeidsgivernes profittinteresser, fordrer den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk perspektiv. Dette har nok en gang blitt understreket av det kapitalistiske og nasjonalistiske vanviddet som utspilte seg i Bundestag. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer som ikke lenger vil akseptere bankenes og finansmarkedenes dødelige diktater til å bli medlem av SGP og til å delta i den nødvendige kampen for en sosialistisk transformering av samfunnet [respektivt av Socialist Equality Party i de land partier er etablert – USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Australia, Sri Lanka; og partigrupper i Tyrkia og på New Zealand].
Johannes Stern, ledende medlem av SGP og denne artikkelens forfatter, er en av talerne på nettforumet om Covid-19 pandemien, «The Covid-19 pandemic: Capitalism and the making of a social and economic catastrophe» som live-streames søndag 29. mars fra kl. 19:00 til 21:00 (norsk tid).
Registrer her for deltakelse og for oppdatert informasjon. Del begivenheten vidt og bredt med venner og famile, og med arbeidskolleger.
De andre talerne:
David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA)
Joseph Kishore, nasjonalsekretær og presidentkandidat for SEP (USA)
Benjamin Mateus, profesjonell helsearbeider og skribent for World Socialist Web Site om koronavirus pandemien.