EU-toppmøte om koronaviruset endte i bitre beskyldninger

De 27 EU-regjeringssjefene møttes via en videokonferanse på torsdag kveld for å diskutere koronaviruskrisen.

Med 276 000 infeksjoner og 17 300 dødsfall per slutten av torsdagen er EU med sine 450 millioner innbyggere episenter for pandemien, foran USA som er landet med det største antallet infeksjoner. Og tallene fortsetter å stige dramatisk. Pandemien, som ikke respekterer noen grenser, krever raskt en all-europeisk og internasjonal respons. Men torsdagens toppmøte demonstrerte EUs manglende evne til å besørge et slikt svar. Det ble avsluttet i splittelse og med bitre beskyldninger.

Konflikten ble utløst av spørsmålet om hvordan regjeringene skulle finansiere de enorme redningspakkene som de har forsøkt å respondere på krisen med. Disse tiltakene er primært innrettet på styrkingen av bankene og større selskaper. Av den tyske regjeringens totale nødbistandspakke på € 756 milliarder [NOK 8,8 billioner; dvs. 8 812 milliarder], skal € 600 milliarder [NOK 6,99 billioner; dvs. eller 6 993 480 millioner] gå til store selskaper, € 50 milliarder [NOK 582,79 milliarder; dvs. 582 790 millioner] til småbedrifter og selvstendig næringsdrivende, og mindre beløp til sosiale tjenester og helsetjenester, som er essensielle for å bekjempe pandemien og dens konsekvenser. En tilsvarende prosess finner sted i andre land.

De enorme utleggene og den økonomiske nedstengningen har ikke desto mindre drevet noen stater til randen av konkurs, særlig de som ble blødd hvite av den globale finanskrisen i 2008 og de påfølgende EU-innstrammingene som har vært pålagt dem.

Eksempelvis steg Hellas’ statsgjeld fra 125 prosent av BNP i 2008 til 181 prosent i dag. Dette var et direkte resultat av de såkalte redningsprogrammene til «troikaen», bestående av EU, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Disse redningsprogrammene inkluderte lån til den greske regjeringen, som tok på seg ytterligere gjeld for å tilbakebetale bankene med rentenivå som var ren utpressing. Prisen ble betalt av arbeiderklassen i form av en desimering av pensjonene og de offentlige sosialbudsjettene.

Det samme var tilfelle for Portugal, Spania, Italia og andre søreuropeiske land. Italias statsgjeld steg for eksempel fra 106 prosent av BNP på tidspunktet for 2008-finanskrisen til 135 prosent i dag, selv om sosialutleggene er drastisk kuttet.

Ett resultat av disse innstrammingene er det lave antallet sykehussenger, som til dels er grunn for det høye antallet dødsfall fra Covid-19. Italia har 3,2 sykehussenger per 1 000 innbyggere, mens Hellas har 4,2 senger per 1 000 innbyggere. Tyskland har derimot åtte og Frankrike seks. Forskjellen er enda større når det gjelder intensivsengeposter, som avgjør om akutte pasienter vil leve eller dø. Tyskland fører an med 29 intensivsengeposter for hver 100 000 innbyggere, mens Frankrike har 11,6, Italia 12,5, og Hellas seks.

Ni land, deriblant Frankrike, Italia og Spania, foreslo å finansiere de ekstra utgiftene relatert til kronaviruskrisen med obligasjoner utstedt av alle EU-medlemslandene i fellesskap. Det ville ha den fordel at hvert land måtte betale den samme, relativt lave avkastningsrenten. Tysk statsgjeld [Der Deutsche Bund] har pt. negativ avkastningrente på -0,5 prosent, hvilket betyr at den tyske staten tjener penger når den tar på seg ny gjeld [dvs. selger Bund]. Italia må derimot pt. betale en avkastningsrente på 1,3 prosent, og dette nivået kan raskt skyte i været dersom valutaspekulanter lukter blod.

Men forslaget ble bestemt avvist av tyskerne og nederlenderne. Videokonferansen trakk seg ut til seks timer, og det rapporteres av det oppsto skarpe uoverensstemmelser. Frankrikes president Emmanuel Macron advarte for at den europeiske ideens overlevelse sto på spill. Italias statsminister Conte truet med å forlate toppmøtet, og han publiserte sin egen uttalelse der han oppfordret EU til å utvikle innovative finanstiltak i løpet av de neste ti dagene.

Den italienske avisa Fatto Quotidiano erklærte deretter i tittelen på sin artikkel at Conte hadde bedt «et dødt Europa om dra til helvete». Den italienske dagsavisa Corriere de la Sera advarte for slutten av det europeiske prosjektet, mens finansavisa Il Sole-24 siterte en diplomat som sa: «Der du teller de døde, teller du ikke milliardene.»

Det ble til slutt oppnådd enighet om å utsette et vedtak i to uker. I løpet av denne perioden skal EUs finansministre få i oppgave å utarbeide et forslag. Der nå koronaviruskrisen intensiveres, til-og-med med offisielle embetsrepresentanter som advarer om at en tsunami er i ferd med å slå inn, tar altså EU en to ukers pause.

Den tyske regjeringen ønsker bare å tilby de landene som sliter finansielt en tilgang til lån fra den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM), som ble opprettet i 2012 som respons på den europeiske gjeldskrisen, og som i dag har kapasitet til et utlånsvolum på € 410 milliarder [NOK 4,8 billioner; dvs. 4 779 milliarder]. Med disse lånene følger det utallige strenger. Regjeringer som påtar seg dem, må gå med på vidtrekkende nedskjæringer av landets offentlige tjenester og sosiale utlegg. De ville med andre ord igangsette en ny runde med innstramminger som ville ha en ruinerende innvirkning for arbeidende mennesker.

Striden om disse såkalte koronaobligasjonene er bare det siste eksemplet på hvordan Europas styringsklasse har respondert på koronaviruset med ei bølge av nasjonalisme.

«Når viruset ankommer blir alle overlatt til å seile sine egen sjø,» kommenterte Der Spiegel allerede for tre uker siden. Med den overhengende krisen i Italia som kommer til syne responderte Tyskland og Frankrike på et tidspunkt der Italia hadde 4 000 infeksjoner, og der det nå over 9 000 dødsfall, ved å innføre forbud mot eksport av verneklær og pustemasker. Den italienske regjeringens appell til EU om bistand med leveranser av vernetøy og annen medisinsk hjelp ble ignorert.

Dette satte et mønster for den påfølgende utviklingen. Selv om de europeiske lederne opprinnelig meldte seremonielle løfter om ikke ensidig å stenge grensene, gikk de raskt til nettopp det skrittet. Resultatet var trailerekøer på opptil 60 kilometer, som førte til delvise forstyrrelser av forsyningskjedene for viktige matvarer.

Kampen mot koronaviruskrisen, den dypeste krisen siden slutten av andre verdenskrig, krever en internasjonal respons som betingelsesløst prioriterer menneskeliv og sosiale behov fremfor kapitalistisk privatprofitt. Det siste EU-toppmøtet bekreftet at EU er helt ute av stand til å gjøre det.

EU og unionens institusjoner legemliggjør ikke europeisk enhet. Snarere representerer unionen europeisk big business og bankene, som plyndrer arbeiderklassen og forsvarer disse konsernenes og bankenes profittinteresser. Under betingelser av dyp krise fører dette uunngåelig til nasjonalistiske splittelser og oppblussingen av sjåvinisme. Det var tilfelle under finanskrisen, og det samme gjentar seg nå nok en gang, i enda mer avansert form.

Kampen mot koronaviruspandemien er uatskillelig fra kampen mot kapitalisme og mot EU. Det krever inndragning og nasjonalisering av den utrolige formuen som det siste tiåret er ervervet av et bitte lite sjikt av multimillionærer og milliardærer. Den europeiske arbeiderklassen må forene seg i kampen for De forente sosialistiske stater av Europa.

Loading