På fredag, da antallet Covid-19-tilfeller over hele verden passerte en million, ble 35 520 nye tilfeller og 3 964 dødsfall bekreftet på tvers av Europa, for totalt 558 873 tilfeller og 42 070 dødsfall. Europa, som en gang skrøt av sin «sosiale markedsøkonomi» og sine verdensledende helsesystemer, har nå over 70 prosent av verdens 58 149 Covid-19-dødsfall og har overført sykdommen til flere land i Afrika og Latin-Amerika, fra Algerie til Brasil.
Med halvparten av menneskeheten nå under nedstenging og med over 10 millioner jobber tapt i løpet av to uker i USA, står Europa ikke bare overfor den største helsekrisen siden influensaepidemien fra 1918 og 1919 som ble kalt Spanskesyken, men også den største sosiale og økonomiske krisen siden Den store depresjonen av 1930-tallet.
Selv basert på de ufullstendige statistikkene som er tilgjengelige har mer enn 11 millioner europeiske arbeidere mistet sine jobber i løpet av de siste to ukene. I Tyskland har 470 000 foretak søkt om statssubsidier for over 2 millioner permitterte arbeidere, 50 prosent mer enn etter finanskrasjet i 2008. I Frankrike skal fire millioner permitterte arbeidere motta statstilskudd. I Spania har 900 000 arbeidere blitt direkte sparket og 1,84 millioner mottar tilskudd etter permitteringer – mer på to uker enn i de første 20 ukene etter 2008-krasjet.
Én million briter har søkt om ledighetsstøtte, 800 000 arbeidere har mistet jobben i Finland og Norge, og den østerrikske arbeidsledigheten har økt med 52,5 prosent til 545 000 arbeidere, det største antallet siden andre verdenskrig.
Disse statistikkene utelater Italia, Covid-19-pandemiens opprinnelige episenter og landet som har hatt den lengste nedstengingen på grunn av pandemien. Roma har hverken lagt ut statistikk for antallet arbeidstakere som er sparket eller de som er permitterte og satt til å motta statlig arbeidsledighetsstøtte. Men da den italienske regjeringens server for behandling av online-søknader om arbeidsledighetsstøtte ble satt i operasjon i forrige uke uke krasjet den på knappe to timer, overbelastet av hundretusener av søknader.
Covid-19-pandemien har dermed forårsaket ikke bare den største helsemessige nødssituasjonen, men også den største sosiale og økonomiske krisen som europeisk kapitalisme har stått overfor siden Den store depresjonen på 1930-tallet.
Ansvaret for denne katastrofen ligger ikke bare i koronavirusets virulens, men fremfor alt i den europeiske kapitalismens fallitt, revet i filler av uløselige klasse- og politiske konflikter. Europas helsesystemer, ødelagt av flere tiår med kutt i finansieringen, har lidd en historisk kollaps. Selv med de fleste av de største økonomiene under nedsperring i et desperat forsøk på å stoppe spredningen av sykdommen, som river i stykker Europas økonomi, har sykdommen spredd seg så langt at tusenvis av nye tilfeller fremdeles blir avdekket daglig, uker etter den første nedstengingen begynte i Italia.
For en måned siden var Sør-Korea, Iran og Italia nøkkellandene som konfronterte spredningen fra det opprinnelige episentret i Kina, med henholdsvis 5 621, 2 922 og 3 809 tilfeller. Andre europeiske land hadde noen hundre tilfeller. I dag har de fleste av Sør-Koreas 10 062 tilfeller kommet seg, etter et program med å holde seg i ro hjemme, massetesting av befolkningen og behandling og isolering av de syke. Landets totaltall har imidlertid blitt passert ikke bare av Italia (119 827), Spania (117 710), Tyskland (90 964), Frankrike (64 338) og Storbritannia (38 168), men også av land med langt mindre befolkninger enn Sør-Korea.
Til og med Sveits (19 606 tilfeller, 591 dødsfall), Belgia (16 770 tilfeller, 1 143 dødsfall) og Nederland (15 723 tilfeller og 1 487 dødsfall) har passert Sør-Koreas 174 Covid-19-dødsfall.
På et tidlige Covid-19-hotspot, i Vò i Italia, lyktes det helsepersonell å isolere epidemien ved masseisolering av befolkningen i deres hjem, testing og isolering av syke. Regionalguvernør Luca Zaia sa: «Her var de to første filfellene. Vi testet alle, selv om ‘ekspertene’ fortalte oss at det var en feil fremgangsmåte: 3 000 tester. Vi fant 66 positive, som vi isolerte i 14 dager, og etter dét var 6 av dem fortsatt positive. Og det er slik vi fikk slutt på det.»
Europeiske regjeringer avviste imidlertid alle denne strategien med massekarantener, målrettede nedleggelser av økonomisk virksomhet og massetesting og isolering av syke, som det ble adoptert i Sør-Korea og i Vò i Italia. De avviste slike strategier, som krever en enorm investering i testutstyr, masker, ventilatorer og verneutstyr for å kunne implementeres i en større skala. Mens den europeiske sentralbanken (ECB) skapte € 750 milliarder [NOK 8,4 billioner; dvs. 8 447 milliarder] i frisk cash for å redde finansmarkedene midt under Covid-19-pandemien, ble helsesystemene overlatt til å klare seg med en infrastruktur ruinert av titalls milliarder euro i utgiftsnedskjæringer siden 2008-krasjet.
Europeiske myndigheter avviste betydningen av utbruddet med en kriminell lettsindighet. Den italienske utenriksministeren Luigi di Maio avfeide advarsler om en Covid-19-pandemi som en «infodemi» designet for å skade Italias økonomi ved hjelp av falsk informasjon. Den tidligere franske helseministeren Agnès Buzyn, et ledende medlem av Frankrikes regjeringsparti, beskrev risikoen for spredning av Covid-19 til Frankrike som «grunnleggende sett null».
Det var først etter at den ukontrollerte eksplosjonen av tilfeller av Covid-19 i Italia fremprovoserte streik etter streik på tvers av hele landet – der arbeidere krevde retten til å søke ly hjemme dersom de utførte ikke-essensielt arbeid – at Roma, etterfulgt av andre europeiske regjeringer, gikk med på en nedstenging. En bred bevegelse oppsto der arbeidere over hele Europa og i Amerika la ned arbeidet eller protesterte, i et forsøk på å tvinge frem en mer rasjonell tilnærming til bekjempelsen av pandemien.
Dette er imidlertid en internasjonal og politisk kamp, som krever foreningen av arbeiderklassen i en kamp mot hele det europeiske borgerskapet, en kamp som er organisert uavhengig av fagforeningsbyråkratiene.
Arbeideres grunnleggende behov kan ikke underordnes politiske avtaler mellom fagforeningene og kapitalistregjeringer. Arbeidere som nå er i ly hjemme må være på full lønn, og de som fortsatt jobber, i nøkkelbransjer som matforsyning, medisinsk produksjon og helsetjenester, trenger trygge arbeidsforhold. Besørgingen av full og moderne pleie og omsorg for alle syke krever massive akuttinvesteringer i helsehjelp, og transformeringen av fabrikker på tvers av hele kontinentet til internasjonalt koordinerte offentlige redskap for produksjon av kritisk nødvendig medisinsk utstyr for å få bekjempet pandemien. Håndhevelsen av karantenene må tas ut av hendene på arméenheter og brutalt opprørspoliti, som utgjør en klar fare for demokratiske rettigheter.
Fremfor alt kan ikke beslutningen om når arbeidere skal gå tilbake til arbeidet overlates til kapitalistregjeringer som fungerer som knapt forkledde diktaturer for finansaristokratiet. Der epidemien fortsetter å eskalere ut av kontroll over hele Europa, fortsetter ledende europeiske regjeringer å presse på for å finne bedragerske eller uvitenskapelige metoder for å få tvunget arbeidere til å gå tilbake til arbeid for å produsere profitter for de store bankene og selskapene.
London og Paris benytter begge seg av den initielle forskningen ved Helmholtz-senteret for infeksjonsforskning i Braunschweig i Tyskland, som tester for antistoffer mot koronaviruset. Disse eksperimentelle testene er designet for å sjekke om et individ har utviklet antistoffer for å bekjempe viruset, som kan indikere at de har vært utsatt for viruset og kanskje kan være immune mot det. Det er imidlertid ukjent om, og hvor lenge en person som tester positivt for antistoffer vil være immun mot viruset.
Likevel oppfordrer nå britiske og franske embetsfunksjonærer om administrering av massetester for antistoffer, hvorpå alle som testet positivt mot viruset kunne bli tvunget tilbake til arbeid.
«Vi ser på et immunitetssertifikat,» sa den britiske helseministeren Matt Hancock sist torsdag. «Personer som har hatt sykdommen har utviklet antistoffer og da har immunitet, de kan vise det og kan derfor i så stor grad som mulig gå tilbake til normalt virke.»
Flere av testene har vist seg å være mangelfulle, og har testet positivt for en person som ikke har vært utsatt for koronaviruset som forårsaker Covid-19, men for andre mer vanlige koronavirus som det er flere av, og som blandt annet forårsaker vanlig forkjølelse. Likevel har den britiske regjeringen kjøpt inn millioner av disse testene.
Mens han åpent erkjente at testene er ineffektive insisterte Hancock på at den britiske regjeringen likevel ville fortsette å presse på for denne politikken. «De tidlige resultatene til noen av dem har ikke gitt gode resultater. Men vi håper de senere testene vi har fått er pålitelige nok til at folk kan være trygge på å bruke dem,» sa han, og la til: «Det er noe vi kommer til å gjøre, og vil se på, men det er enda for tidlig i vitenskapen ... å kunne ha klarhet rundt det.»
Likevel har den franske statsministeren Édouard Philippe også kunngjort at tester for antistoffer «vil være klare til å organisere en exit fra politikken med ly-i-hjemmet», som Philippe-regjeringen har hevdet kunne skje bare i løpet av to uker.
Forfatteren anbefaler også:
[4. april 2020]
German government preparing major domestic military deployment
[31. mars 2020]
Spanish police assault steelworkers striking against COVID-19 “back-to-work” order
[30. mars 2020]
[16. mars 2020]
Merkel til Europa, om koronaviruset: «Bare dø»
[13. mars 2020]
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien
[2. april 2020]
Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme
[31. mars 2020]
Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen
[18. mars 2020]