Pakistans regjering og de forskjellige provinsadministrasjonene er i full forvirring, der de konfronterer den nylige koronaviruspandemien. Landets sentrale helsemyndighet – Ministry of National Health Services – har meldt til Pakistans høyesterett at helsemyndighetene forventer at utbruddet i landet skal vokse raskt denne måneden, til å passere 50 000 tilfeller innen den 25. april.
Bekreftede Covid-19-tilfeller har allerede passert 4 100, med mer enn 60 registrerte dødsfall. Dette offisielle tallet er relativt lavt sammenlignet med nabolandet Iran, og de vestlige landene. Et mer realistisk bilde er imidlertid at mangelen på testing tilslører en langt større spredning av koronaviruset i dette fattigdomsrammede landet med en befolkning på over 200 millioner, og et knapt fungerende helsevesen.
Per den 31. mars var det utført færre enn 28 000 tester på tvers av hele landet, viser data rapportert av Dawn. I provinsen Sindh hadde det bare vært utført 6 578 tester, selv om Karachi, provinsens og Pakistans største by, er hjemstavn til mer enn 20 millioner mennesker. Mens regjeringen hevder at den nå bestreber seg for raskt å øke testkapasiteten, understreker denne panikkslagne responsen bare den uaktsomme forsømmelsen for å få begrenset, kontrollert og forhindret spredningen av sykdommen, til tross for de gjentatte advarslene fra Verdens helseorganisasjon (WHO).
Det nasjonale helsedepartementet anslår i sin rapport til landets høyesterett at 2 392 pasienter vil ha behov for intensivbehandling og 7 024 vil befinnes seg i en alvorlig helsetilstand innen den 25. april.
I følge medierapporter er det bare 2 200 ventilatorer i hele Pakistan, som er det essensielt viktige medisinske apparatet for å ivareta de som blir alvorlig syke av Covid-19. Regjeringen har bestilt ytterligere 3 000 ventilatorer. Utstyrmanglene i landet går imidlertid ut over disse apparatene og tilstrekkelig med verneutstyr. De omfatter en seriøs mangel av fasiliteter, utstyr og personell.
Khan-regjeringens fiendtlighet til enhver kritikk av dens kriminelle uaktsomhet ble vist på mandag, da politiet i Quetta banket løs på, og arresterte dusinvis av protesterende leger og helsearbeidere. Det medisinske personalet protesterte mot manglende verneutstyr (PPE) på deres arbeidsplasser.
Etter å ha tatt skritt med forordning av hoteller og andre bygninger stilt til helsevesenets rådighet, hevdet regjeringen at det er 119 000 sykehussenger i isolasjonsavdelinger og 162 000 sengeposter for karantenepasienter. Pakistans strategiske allierte Kina sender etter sigende kritisk nødvendige medisinforsyninger og personell.
Regjeringen har imidlertid klart mislyktes med interveneringer for på noen vesentlig måte å få minimert pandemiens innvirkninger. Etter helsedepartementets rapport til domstolen bagatelliserte dr. Zafar Mirza, statsminister Imran Khans spesialhelseassistent, bekymringene for spredningen av viruset, og uttalte: «På dette stadiet er det usikkert om disse tallene, som er basert på forskjellige scenarioer og forutsetninger, er korrekte eller ikke.»
Hvorvidt det er med viten-og-vilje eller ikke, så forkynner Mirza bare regjeringens politikk for å stå ut pandemiens storm, med så små avvik som mulig fra sitt pro-investor, økonomi-«reform»-program, som er diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF).
Khan forsøkte kynisk å bruke den endemiske fattigdommen og de fleste pakistaneres prekære økonomiske situasjon for å berettige hans regjerings avvisning av innføring av tiltak med streng sosial distansering og en økonomisk nedstenging. Han hevdet at folk «ville dø av sult» om de ikke fikk arbeide, og kom med en serie demagogiske fjernsynsuttalelser. Hans største bekymring var imidlertid den økonomiske virkningen nedstenginger ville ha for kapitalistelitens forretningsvirksomheter, formuer og investeringer.
Da provinsmyndigheter på egen hånd gikk tilverks med nedstenging av byer, med bistand fra militæret, lovet Khan-regjeringen subsidier på 12 000 rupier, eller ca. NOK 737, for 67 millioner lavinntektsarbeidere. Det er ikke klart hvordan engang denne magre summen vil bli fordelt.
Khans PTI-regjering, basert på hans islamsk-populistiske parti Tehrik-e-Insaaf, strever allerede med fallende popularitet. Etter å ha droppet sitt kyniske valgløfte om en «islamsk velferdsstat» har Khan standhaftig implementert IMFs innstrammingskrav.
Som en understrekning av regjeringens svekkede posisjon har dens appeller om å begrense masseansamlinger i vesentlig grad blitt avvist av det islamske religiøse etablissementet. En samling av opptil 250 000 i Lahore, som var organisert av den islamske gruppa Tablighi Jamaat, ble bare avbrutt i siste øyeblikk, og først etter at mange av deltakerne allerede var ankommet. Det er rapportert at de to første bekreftede koronaviruspasientene fra Gazastripa hadde reist til Lahore for samlingen.
Den gjeldsrammede økonomien står overfor en forverrende krise. Regjeringen har bedt IMF om en nødfinansiering på $ 1,4 milliarder, i tillegg til den pågående redningsplanken på $ 6 milliarder. Kristalina Georgieva, administrerende direktør for IMF, som bekreftet Islamabads forespørsel om bistand, la til at Pakistan «bekreftet sitt engasjement for reformpolitikken, som inngår i den nåværende ordningen». Khan har med andre ord lovet å videreføre de sosialt oppflammende økonomiske pro-investor-reformene og innstrammingstiltakene, uansett hva.
I følge Pakistan-baserte The News, som refererte til «toppkilder», kan den enda ikke tilgjengeliggjorte tredje utbetalingen [‘tranche’] på $ 450 millioner av det pågående redningsprogrammet «bli forsinket i noen tid». Da Pakistan nå har mindre enn $ 12 milliarder i valutareserver vil enhver forsinkelse av tranche-godkjenningen påvirke landets evne til å dekke sine gjeldsforpliktelser og samtidig betale for nødvendiger importer. The News rapporterte at IMF har sagt seg villig til å vurdere nødfinansieringen, men at både IMF og regjeringen «holder kortene tett ved brystet» hva diskusjonene angår. IMF vil sannsynligvis pålegge ytterligere strenge betingelser før de besørger mer finansiering av Pakistans skrantende økonomi.
Den politiske krisen som omgir Khan-regjeringen utdypes også. Det Washington-baserte analyseforetaket Brookings Institute kommenterte Khans håndtering av koronaviruset i en analyse publisert den 27. mars, der de bemerket «grensene for hans populisme» og «usikkerheten for hans posisjon», og rådet ham til å «trå svært forsiktig», fordi hæren «er altfor villig og beredt til å stupe inn for å oppnå befolkningens gunst, og hevde sin rolle som landets ene kompetente institusjon, og med dét befeste sin allerede betydelige kontroll».
Khans populisme snubler mot en uoverstigelig sosial splittelse som bare forverres av regjeringens lojale håndheving av IMFs diktater. FNs 2016-rapport om verdens byer utnevnte Karachis Orangi Town til et av klodens største slumområder, og fant at slumbefolkningen bare vokser. Nedstengingen av Karachi, pålagt av provinsmyndighetene, avslørte ytterligere den sosiale elendigheten i Orangi Town.
Til tross for maktanvendelse kunne ikke befolkningen «selv-isolere» seg på det tilgjengelige avgrensede arealet i slummen, og det tvang derfor mange til å oppholde seg utenfor. Dette gjaldt spesielt barna som fortsatte å streife rundt i gatene i sin lek. Mange familier i disse elendige brakkeboligene sover på skift, en realitet for sørasiatiske slumområder generelt. Sanitæranlegg er også praktisk talt ikke-eksisterende i disse slumområdene, som anslås å huse mer enn halvparten av befolkningen i Karachi og Lahore.
En annen del av befolkningen som lever under tragisk elendige forhold er den afghanske flyktningpopulasjonen på 2,8 millioner. De er ofte innkvartert i hyttestrukturer av leire eller presenninger, i utpekte flyktningeleirer eller i slumområder over hele landet, uten noen skikkelig forsyning av drikkevann, eller for dekking av andre sanitære behov.
Ifølge den pakistanske økonomen Hafiz A. Pasha var i juli 2018 fattigdomsraten i landet på 31,3 prosent, og den er anslått å passere 40 prosent innen juli 2020. Disse dystre tallene, som ble utgitt før koronaviruspandemien spredte seg til Pakistan, og som skyldes lav økonomisk vekst, tosifret inflasjon og dessuten den forventede innvirkning av IMF-dikterte innstramminger.
Den nåværende krisen vil øke fattigdommen skarpt. Bak den tynne finéren av statsminister Khans «Corona Tigers Relief Force» og dets like, konfronterer nær halvparten av landets befolkning en sosial og økonomisk katastrofe.
Khan-regjeringens kriminelt uaktsomme respons på virusutbruddet ble eksemplifisert av situasjonen i karanteneleiren Taftan nær grensa til Iran. Der ble de internert som kom tilbake fra Iran etter Covid-19-utbruddet der i landet. New York Times rapporterte i mars at en del av leiren ble brent ned av de internerte i protest mot de usle forholdene de lever under. En protesterende sa til Times: «Det var ikke et angrep på leiren, men et forsøk på å redde oss fra den dyrelignende behandlingen vi var utsatt for. ... Vi appellerte til regjeringen om å behandle oss som mennesker, men det falt på døve ører.» Al Jazeera avslørte at de som ble holdt der hverken ble tilstrekkelig testet for koronavirus, eller for den del behandlet for eksisterende forhold. Ifølge rapporten fra den 25. mars kunne 51 prosent av alle bekreftede Covid-tilfeller i Pakistan på det tidspunktet spores tilbake til Taftan. Da leirens inkompetente administrasjon ble brakt for Islamabad High Courts oppmerksomhet, avviste den begjæringen og erklærte: «Dette er ikke tiden for å mistenkeliggjøre statens intensjoner og bli involvert i meningsforskjeller.»
______________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien
[2. april 2020]
Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme
[31. mars 2020]
Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen
[18. mars 2020]