I forrige uke, den 7. april, ble Mauro Ferrari, den distingverte nanomedisin-forskeren, tvunget til å trekke seg som president for Det europeiske forskningsrådet ERC [European Research Council]. ERCs vitenskapelige råd motsatte seg hans bestrebelser for å få mobilisert forskere på tvers av hele Den europeiske union (EU) til en koordinert kamp mot Covid-19.

Utskvisingen av Ferrari besørger en knusende fordømmelse av europeisk kapitalismes politiske, og kan man tillegge, moralske bankerott. I sitt oppsigelsesbrev fordømte Ferrari EUs beregnede passivitet under den fremdeles voksende pandemien, per mandag med nesten én million tilfeller og mer enn 80 000 dødsofre i Europa, lenge etter at koordinerte folkehelsetiltak i Kina og Sør-Korea fikk begrenset og kontrollert utbruddene der. På verdensbasis er det allerede over 1,8 millioner Covid-19-tilfeller og det er registrert 113 000 relaterte dødsfall.

Ferrari begynner sitt brev: «Vennligst tilgi meg, men jeg mener at prioriteringen nå er å få stanset pandemien. Prioriteten er å få reddet millioner av liv. ... Jeg tror på vitenskapen til tjeneste for samfunnet, spesielt når det teller som mest. Og nå teller det som mest, siden det bare er gjennom vitenskapen at Covid-19, og de påfølgende pandemiene, noensinne vil kunne beseires.»

Han ble innsatt som ERC-president i januar 2020, da Covid-19-pandemien begynte. Ferrari kommer fra et arbeiderklasseområde i Udine i Italia, han fikk sin doktorgrad i maskinteknikk og for deretter å forske i Amerika, før han gikk over til biomedisinsk vitenskap etter at hans første kone Mariluisa brått døde av kreft i 1995. Det europeiske forskningsrådet (ERC) ga i fjor sin «helhjertede» støtte for Ferraris nominering til ERC-president, og berømmet ham for hans «karriere som en dyktig vitenskapsmann og leder i USA, med en rik og mangfoldig bakgrunn innen feltet forskning og dens anvendelser».

Ferrari skriver i sitt fratredelsesbrev at han vendte tilbake til Europa for å lede ERC basert på en «forpliktelse til den idealistiske drømmen om et Forent Europa, og min tro på å betjene verdens behov».

Han legger imidlertid til: «Disse idealistiske motiveringene ble knust av en helt annen virkelighet, bare i løpet av de tre korte månedene siden jeg tiltrådte stillingen. Foruroligende tidlige varselstegn ga vei for de smertelig isete, kalde erkjennelsene av en verden helt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Covid-19-pandemien satte et nådeløst lys på hvor feil jeg hadde tatt. I nødssituasjoner trer mennesker og institusjoner tilbake til deres dypeste natur, og avslører deres sanne karakter.»

Covid-19-pandemien eksponerte EU som et korrupt redskap for kapitalistaristokratiet, likegyldig til millioners skjebne. Mens den europeiske sentralbanken (ECB) besørget en redningsplanke for € 750 milliarder [NOK 8,4 billioner; dvs. 8 395 milliarder] til bankene, etterfulgt av redningplanker på flere hundre milliarder euro fra hvert et større land i euroområdet, insisterte offisielle EU-funksjonærer på at de ikke ville stanse spredningen av denne dødelige sykdommen. I stedet ville de la den smitte befolkningen, i håp om at de overlevende massene av arbeidere skulle få skaffet seg det britiske embetsfunksjonærer kalte «flokkimmunitet». Med slående likegyldighet for menneskeliv anslo den tyske kansleren Angela Merkel nøkternt at 70 til 90 prosent av tyskerne (56 til 72 millioner mennesker) ville bli syke.

EU adopterte den politiske retninglinja kalt beggar-thy-neighbour [gjør naboen til tiggeren], der Berlin og Paris nektet å eksportere essensielle medisinske forsyninger til land som Italia, som var hardest rammet av Covid-19. Dette plasserte EU på en kollisjonskurs med vitenskapen og forskerne som argumenterte for en koordinert internasjonal kamp mot Covid-19 og for behandling av de syke. Ferrari forklarer:

«Da det ble åpenbart at pandemien ville bli en tragedie, muligens av usette proporsjoner, fremmet jeg forslag om at Det europeiske forskningsrådet skulle opprette et spesialprogram rettet inn mot bekjempelse av Covid-19. Jeg mente dette var berettiget av den forventede byrden av død, lidelse, samfunnsmessig transformering og økonomisk ødeleggelse, som særlig ville ramme de mindre heldige, de svakeste i verdens forskjellige samfunn. Jeg trodde at i en tid som dette, da ville de aller beste forskerne i verden bli tildelt ressursene og mulighetene for å kunne bekjempe pandemien, med nye medisiner, nye vaksiner, nye diagnostiske redskaper, nye dynamiske atferdstilnærminger basert på vitenskapelighet, til erstatning for de politiske ledernes ofte improviserte intuisjoner.»

Ferrari skriver at hans forslag ble «levert videre til forskjellige sjikt av EU-kommisjonens administrasjon, der jeg tror det gikk i oppløsning ved landing. Jeg har blitt ekstremt skuffet over den europeiske responsen på COVID-19 ... det fullstendige fraværet av koordinerte retningslinjer for folkehelsepolitikk blant medlemslandene, den gjentatte motstanden mot helhetlige og sammenhengende finansielle støtteinitiativer, de gjennomgripende ensidige grensestengingene, og den marginale skalaen av synergistiske vitenskapelige initiativ.»

Det faktum at Ferrari hadde illusjoner om EU da han tiltrådte som ERC-president gir hans bedømmelse av EU i dag desto mer kraft, basert som den er på de tre siste månedenes bitre erfaring.

Han skriver videre: «Mens jeg lover å fortsette å besørge min mest samvittighetsfulle rådgivning, på en offentlig og transparent maner, er jeg redd for at jeg har sett nok av både styringen av vitenskap og av politiske operasjoner fra EUs side. I løpet av disse tre lange månedene har jeg faktisk møtt mange fremragende og samvittighetsfullt forpliktede individer, på forskjellige nivåer i organiseringen av ERC og EU-kommisjonen. Jeg har imidlertid mistet troen på selve systemet.»

En granskning av ERCs uttalelse angående rådets utskvising av Ferrari, berettiger hans kritikk. Med en 180-grader-vending fra den tidligere hyllingen av Ferraris vitenskapelige historikk, hevder forskningsrådet nå at han «foreviste en fullstendig mangel på forståelse for ERCs raison-d'être», for finansieringen av forskning som forskere selv har foreslått. Samtidig melder forskningsrådet sin kritikk av ham for å ha tilbrakt «omfattende tid i USA», for å ha fremmet «personlige initiativer» til EU-kommisjonen, og for å ha konsultert med «eksterne foretak og virksomheter, noen akademiske og noen kommersielle» for å diskutere pandemien.

ERC-uttalelsen forsvarer også forskningsrådets egen historikk, der det hevder at det «allerede er veldig aktivt i utviklingen av nye programmer», deriblant ett på Covid-19.

Dette er en patetisk avvikningmanøver. ERC-uttalelsen estimerer at rådets støtte til forskning på koronaviruset gjennom årene har nådd «en samlet verdi av rundt € 100 millioner». Dette skulle bety at selv om Covid-19 nå truer med å drepe millioner og gjøre hundrevis av millioner arbeidsløse over hele verden, dedikerer ERC anslagsvis 0,1 prosent av forskningsfondet Horizon Europe [Europas horisont] på € 100 milliarder [NOK 1,1 billioner; dvs. 1 119,4 milliarder] til å bekjempe viruset. I mellomtiden pøser EU utallige hundretalls milliarder av euro inn i de superrikes lommer.

Jean Chambaz, som er president for Paris-universitetet Sorbonne, og en ledende supporter av den franske presidenten Emmanuel Macrons upopulære universitetsreformer, forfattet et brev i kraft av sin posisjon som sjef for LERU – sammenslutningen av europeiske forskningsuniversiteter [League of European Research Universities] – der han angrep Ferrari. Chambaz, som er sønn av et sentralkomitémedlem i det stalinistiske franske kommunistpartiet (PCF), belærte i brevet Ferrari om «betydningen av uavhengig forskning, nedenfra-og-opp», og om ERCs rolle for å «støtte denne åpne og frie forskningen».

Chambaz benyttet også anledningen til å forsvare ERCs historikk på Covid-19, og til å fremme en appell for mer EU-finansiering til ERC. «Forskningrådet beundres over hele verden for sin suksess. Det burde støttes enda mer i den investeringsplanen som EU nå berammer, for å komme ut av den nåværende krisen.»

Ferrari's utskvising bevitner umuligheten av å slåss for en rasjonell, vitenskapsbasert og internasjonal politikk mot Covid-19 gjennom de eksisterende europeiske institusjonene. Det var arbeiderklassen som påla folkehelsetiltakene for å få stanset pandemien i Europa. Spontane massestreiker og arbeidsnedleggelser i fabrikker førte til de innledende politiske retningslinjene i Italia og Frankrike om sosial distansering og forordninger om å søke-ly-hjemme. Det å få mobilisert alle samfunnets vitenskapelige og industrielle ressurser for å få bekjempet Covid-19 vil fordre mobiliseringen av arbeiderklassen på tvers av hele Europa, mot EU og for en kamp om statsmakten.

______________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]