Perspective

Rasputin i Det hvite hus

Siden utbruddet av koronaviruspandemien har verden blitt vant til de daglige pressebriefingene i Det hvite hus, der en skulende og flerrende Donald Trump paraderer sin svimlende ignoranse og promoterer kvakksalveri, mens medisinske eksperter motsier hans tomskallede og antivitenskapelige begrunnelser for en rask gjenopptakelse av arbeidet.

Men selv disse daglige forestillingene kunne ikke ha forberedt publikum på Trumps torsdagsopptreden, da presidenten oppfordret amerikanere til å la seg injisere med desinfeksjonsmiddel og føre ultrafiolett lys inn i kroppen, tiltak som ville drepe de uheldige nok til å lytte til presidentens råd.

President Donald Trump taler under torsdagens pressekonferanse [Foto. YouTube]

«Jeg ser desinfeksjonsmidlet som det som slår det ut i løpet av et minutt, ett minutt,» sa Trump. «Og er det en måte vi kan få gjort noe sånt ved å injisere inn, eller nesten en rengjøring? Fordi dere ser at det kommer inn i lungene, og det treffer lungene enormt hardt, så det ville vært interessant å sjekke ut det.»

Trump fortsatte: «Så anta at vi påførte kroppen et enormt – enten det er ultrafiolett, eller bare et veldig kraftig lys – og jeg tror du sa at det ikke har blitt sjekket på grunn av testingen. Og så sa jeg, sett at du førte lyset inn i kroppen, som du kan gjøre enten gjennom huden eller på en annen måte, og jeg tror du sa at du skulle teste det også.»

Disse uttalelsene utløste et utbrudd av fordømmelser fra forbløffede medisinske fagkyndige. Produsenten av desinfeksjonsmiddel Lysol ble tvunget til offentlig å irettesette presidenten ved å melde en uttalelse, som sa: «Vi må være helt klare på at ikke under noen omstendigheter skal våre desinfeksjonsprodukter administreres inn i menneskekroppen.»

De siste ukene har Trump uttalt at hans «mage»-følelse fortalte ham at pandemien ville være over i april, at det ikke var verre enn influensa, og at medisinen hydroksyklorokin [‘hydroxychloroquine’] – produsert av en venn i posisjon til å profittere på presidentens anbefaling – kunne kurere viruset, til tross for advarsler fra FDA [Food and Drug Administration] om at det ville føre til økte dødsfall.

Det er lett nok å påpeke at disse uttalelsene uttrykker Trumps egen forbløffende tilbakeståenhet og kaldblodige likegyldighet for menneskeliv.

Men det som gjenstår å forklare er hvordan denne groteske sosiopaten kom til å innta Det hvite hus; og hva er det hans snuskete presidentskap avslører om det amerikanske politiske systemets tilstand?

Et kjennetegn for et dømt politisk system, ofte observert i historiens løp, er eleveringen av en spesielt foraktelig og til-og-med tilbakestående personlighet til en høy posisjon i staten, ofte som en nøkkelrådgiver for herskeren. Slike individer blir ofte fokuspunkt for offentlig forargelse.

Blant de mest notoriske eksemplene på en slik personlighet i det tjuende århundre var Grigori Rasputin, den «gale munken» som utøvde en enorm innflytelse over den russiske tsaren Nicholas II og keiserinne Alexandra. Rasputin, en hestetyv og voldtektsmann, ble den tiltrodde og uunnværlige rådgiveren for det kongelige paret, delvis på grunnlag av hans påstand om at han kunne behandle deres hemofili-sønn ved hjelp av en kombinasjon av religiøse besvergelser, påkalling av ånder og hans eget fryktinngytende blikk. Tsaren og tsarinaen traff ingen større beslutninger uten å konsultere deres korrupte og fremfusende «venn».

I frykt for at Rasputins innflytelse førte regimet til katastrofe utførte ei gruppe misfornøyde adelsmenn et grufult attentat mot «vennen», i desember 1916. Deres handling klarte imidlertid ikke å avverge revolusjonen, som begynte to måneder senere.

«Rasputinisme» gikk inn i politikkens vokabular som ordet som betegner et obskønt nivå av statlig korrupsjon og dekadanse. Leo Trotskij mintes i sitt verk Den russiske revolusjonens historie at denne bisarre episoden, i det kriseridde russiske autokratiets siste år, «antok karakter av et avskyelig mareritt som hang over landet».

Trotskij fortsatte: «Hvis vi med ordet hooliganisme forstår det ekstreme uttrykk for de antisosiale parasittelementene ved bunnen av samfunnet, da kan vi definere rasputinisme som en kronet hooliganisme helt på toppen av samfunnet.»

Et århundre etter den opprinnelige versjonen har det oppstått en form for rasputinisme i USA. Men den amerikanske Rasputin er ikke presidentens rådgiver. Han er presidenten – en ondsinnet kjeltring og sosialt degenerert, ute av stand til å formulere en sammenhengende setning, enn si et logisk argument – plassert på toppen av den amerikanske staten!

Trump legemliggjør et oligarki, med rikdom som er basert på et nivå av parasittisme som knapt er å skille fra kriminalitet. Hans bøllete, kulturelle tilbakeståenhet og hans forakt for vanlige mennesker er karakteristisk for holdningene og praksisen til svermer av banksters [o. anm.: ordspill på gangsters], milliardærinvestorer, gribbe-kapitalister, hedgefondforvaltere, asset strippers [‘selskapsslaktere’], eiendomssvindlere og mediemogler som opererer begge politiske partier og alle regjeringens tre greiner.

USA befinner seg for nåværende midt i en krise av usette dimensjoner, med regjeringen i hendene på en person som ber befolkningen om å injisere blekemiddel i sine blodårer.

Det amerikanske borgerskapet kunne i perioden av sin historiske fremvekst produsere Abraham Lincoln, som legemliggjorde det demokratiske etos fra Den amerikanske revolusjonen og ledet landet gjennom Borgerkrigen. I den neste store krisen – Den store depresjonen – produserte styringsklassen Franklin Delano Roosevelt, som representerte en styringsklasse, eller i det minste en del av den, som fremdeles var i stand til å snakke seriøst om sosiale anliggender – som «FDR» gjorde i sine «Samtaler ved peisen» – og appellere til de demokratiske sentimentene til de brede massene av mennesker.

I dag har tiår med amerikansk økonomisk nedgang eliminert ethvert grunnlag innen styringsklassen for forsvar av landets demokratiske tradisjoner. Amerikansk kapitalisme finner sitt mest utpregede uttrykk i Trumps persona. Det betyr ikke at alle amerikanske kapitalister liker hva de ser. Men det å se seg i speilet er ikke alltid en hyggelig opplevelse. I den endelige analysen er Trump «deres mann». De må ta ham som han er.

Sannheten må sies, hvilken bruk ville Wall Street ha av en person som representerte vitenskap og høy kultur i Det hvite hus? Bankenes og storforetakenes interesser er ikke tjent med en vitenskapelig orientert og informert tilnærming til pandemien. Fabrikkene må gjenåpnes. Profittene må presses ut av arbeiderklassen. Månedlige betalinger på huslån, husleier og renter og avdrag på lån forfaller, og de må oppfylles. Dr. Anthony Fauci og hans epidemiologikolleger, med deres endeløse jeremiader om faren reist av den nåværende og en andre bølge av pandemien, går foretaks-Amerika på nervene.

Innen 24 timer etter Trumps uttalelse om injisering av desinfeksjonsmiddel og bruk av ultrafiolett lys «inne i kroppen», døde den femti-tusende personen av viruset i USA. Der nå flere stater haster til en gjenopptakelse av arbeid, satte den 23. april nesten en ny landsdekkende rekord for nye positive tilfeller. FN forbereder seg på hungersnød-tilstander som truer med å kreve hundrevis av millioners liv i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Selv om Trump sier det mer nakent rett-på-sak enn hans kolleger i Europa og over hele verden, uttrykker den amerikanske presidenten hele den globale styringselitens synspunkt.

I Tyskland åpner Angela Merkel landet ved å sende arbeiderklassen tilbake til deres arbeidsplasser, likegyldig til foreliggende bevismateriale for at det vil føre til ei ny bølge av dødsfall. Det samme er tilfelle i Spania, Storbritannia, Frankrike og andre steder. I Latin-Amerika oppsummeres styringsklassens posisjon av responsen fra Brasils høyreorienterte Bolsonaro og Mexicos angivelig venstreorienterte Andrés Manuel López Obrador, som begge har hevdet at Gud vil beskytte deres respektive befolkninger mot viruset.

Hadde samfunnet vært styrt og forvaltet rasjonelt og demokratisk, på grunnlaget av sosialistisk politikk, kunne en globalt planlagt og vitenskapelig veiledet masseintervensjon ha bekjempet pandemien og reddet millioner av liv. Pandemien er en biologisk realitet, men responsen på dette fenomenet er betinget av klasseinteressene som dominerer samfunnet. Pandemiens dødelighet bestemmes mindre av virusets RNA enn av kapitalistklassens økonomiske og sosiale prioriteringer.

I den endelige analysen er kampen mot pandemien uløselig forbundet med kampen for overføringen av makt til arbeiderklassen, og etableringen av sosialisme.

Loading