I kjølvannet av Bernie Sanders’ skammelige kapitulering for Joe Biden har Det demokratiske partiets presumtive presidentkandidat og ledende supportere av Sanders-kampanjen, deriblant De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), forsøkt å opprettholde at alt ikke var forgjeves, til tross for det forutsigbare resultatet.

De hevder at Sanders har forskjøvet «debatten». Han brakte livsviktige anliggender, tidligere ansett som perifere, inn i politikkens hovedstrøm. Disse politiske alkymistenes narrativ ligger i ruiner – nemlig at Sanders skulle innta lederskapet i Det demokratiske partiet og føre partiet i en «progressiv», eller til-og-med en «sosialistisk» retning – og de har nå forflyttet linja over til myten om at Sanders kan lede en vellykket presskampanje for å få forflyttet Biden mot venstre.

Biden-leiren, som erkjenner fiendtligheten overfor kandidaten, og spesielt blant yngre velgere, sier for sin del at de strekker seg ut til den «progressive» velgerkretsen.

Sløret ble løftet fra dette skuebrødet sist torsdag, da Bloomberg News avslørte at Larry Summers, finansminister i Clinton-administrasjonen, er en sentral rådgiver for Biden i utformingen av den økonomiske politikken.

Summers har en lang historikk, som går nesten tre tiår tilbake, for å støtte alle tiltakene som fører til finansialiseringen av den amerikanske økonomien, og institusjonaliseringen av mekanismene som har sugd rikdom og inntekter opp til dens øvre sjikt.

Han var en av hovedarkitektene for de politiske retningslinjene som har resultert i de største nivåene av sosial ulikhet i historien, senkingen av lønningene for millioner av arbeidere, og sløyingen av essensielle tjenester som helsevesenet. Han har også en historikk for å ha motsatt seg tiltak for å takle klimaendringer.

Organisasjoner som støtter Sanders har respondert på nyheten om Summers’ nøkkelrolle i Biden-kampanjen med høylytte uttrykk av sjokk og forargelse, og demonstrerer nok en gang deres egen politiske bankerott. De to pro-Sanders-organisasjonene Justice Democrats og Sunrise Movement ga ut en fellesuttalelse om at Summers var uegnet til å få gjennomført en progressiv agenda, og at Biden hadde et stort «tillitsgap» som han måtte overvinne hos de «progressive» og velgerne under 45-årsalderen, for å kunne vinne mot Trump.

«Larry Summers’ arv er å fremme politiske retningslinjer som bidro til den skyhøye ulikheten og til klimakrisen vi lever med i dag. Vi håper Biden offentlig avviser Summers’ rolle som en økonomisk rådgiver, for bedre å kunne fortjene vår generasjons tillit,» skrev de.

Med andre ord, vennligst kast til oss et bein, for å hjelpe oss med å ta opp vår nye oppgave med å fremme illusjoner om Biden – Obamas visepresident gjennom åtte år med den største overføringen av rikdom fra bunnen til toppen, i USAs historie – akkurat som vi gjorde for Sanders.

Biden-leiren meldte en uttalelse om at hans kampanje ville presentere den mest «progressive agendaen av alle presidenter, på flere generasjoner,» og at han så frem til sin videreførte involvering med «progressive ledere». Uttalelsen beskrev Summers som del av et «stort og vel-avrundet uformelt nettverk av eksperter» som ikke hadde noen formelle stillinger i Biden-teamet.

Summers spilte sin rolle i dette nye pantomimeshowet, og kom med en uttalelse om at han og Biden hadde vært «venner i lang tid», men at han ikke hadde noen formell relasjon til kampanjen.

Gitt rollen Summers har spilt i de ledende kretsene av Det demokratiske partiet og både Clinton- og Obama-administrasjonen, er hvorvidt han har noen «formell» rolle i Biden-teamet veldig mye en semantisk problemstilling.

Summers’ offentlige karriere begynte som ansatt fra 1982 til 1983 i Rådet av økonomiske rådgivere under Reagan-administrasjonen. I 1988 var han økonomisk rådgiver i kampanjen til Demokratenes presidentkandidat Michael Dukakis.

I 1991 forlot han sin stilling ved Harvard for å bli sjeføkonom for Verdensbanken (WB). Mens han var der signerte han et notat, forfatter av Lant Pritchett, en annen av bankens økonomer, hvor det sto at «den økonomiske logikken bak dumpingen av en mengde giftig avfall i landet med laveste lønninger er upåklagelig, og det bør vi stå for.» Da notatet ble lekket og skapte en storm av kontroverser, sa Summers og Pritchett at det var ment som «sarkasme», og hadde blitt manipulert for å diskreditere både Summers og Verdensbanken.

I 1993 ble Summers utnevnt til Clinton-administrasjonens viseminister for internasjonale anliggender, og deretter overflyttet til finansdepartementet. I 1995 ble han forfremmet til viseminister for finansdepartementet under sin politiske mentor, bankdirektøren Robert Rubin (fra Goldman Sachs og Citigroup).

1990-tallet var et vesentlig tiår for utviklingen av amerikansk finanskapital. På 1980-tallet kunne det ha vært hevdet at kriminell virksomhet innen finanssystemet var produkt av «useriøse» individer som Ivan Boesky og Michael Milken, som nylig ble benådet av USAs president Trump.

Det som fant sted det påfølgende tiåret var institusjonaliseringen av metodene de hadde vært pionerer for. Etter børskrakket i oktober 1987 inntok den amerikanske sentralbankens forvaltningsråd [Federal Reserve Board] en ny rolle, under sin nyutnevnte styreleder Alan Greenspan. Sentralbankens oppgave var ikke å forhindre finansbobler, men å pøse penger over Wall Street når de sprakk, og tilrettelegge for opprettelsen av den neste.

Dette førte til en serie redningsaksjoner, som strakk seg fra Mexico-krisen i 1994 til kollapsen av hedgefondet Long-Term Capital Management i 1998, og til hi-tech-nedsmeltingen i 2000 og 2001.

Summers var midt i sentrum for denne prosessen. Han overtok som finansminister etter Rubin i 1999, og hjalp til å få styrt gjennom lovgivningen som opphevet sentrale deler av Glass-Steagall-loven fra 1933, som hadde pålagt begrensninger for bankaktiviteter, og hadde skilt kommersiell bankvirksomhet fra investeringsbankers spekulasjoner.

Summers hyllet denne nye lovgivningen, og erklærte: «Kongressen stemte i dag for å oppdatere reglene som har styrt finanstjenester siden Den store depresjonen og erstatte dem med et system for det 21. århundre. Denne historiske lovgivningen vil gjøre det bedre mulig for amerikanske selskaper å konkurrere i den nye økonomien.»

Det 21. århundres regler spilte ingen liten rolle i å bidra til å skape betingelsene for 2008-finanskrisen, og det samme gjorde også et annet av Summers’ initiativ. Han spilte en ledende rolle når det gjaldt å få skutt ned forslaget om å regulere finansielle derivater, som også spilte en vesentlig rolle i utløsingen av den finasielle nedsmeltingen for 12 år siden.

Men Summers’ rolle ble hyllet av det politiske etablissementet og deres medier, og den 15. februar 1999 dukket hans portrett opp på forsiden av magasinet Time, sammen med portrettene av Rubin og Greenspan, under overskriften «Komitéen som skal redde verden».

Mens han tjenestegjorde i Clinton-administrasjonen var Summers en av de førende forkjempere for privatiseringen av Russlands økonomi under Jeltsin-regimet, som skapte formuene til de postsovjetiske oligarkene, samtidig som det forødet den tidligere Sovjetunionens arbeiderklasse.

Men Summers’ rolle endte ikke der. Han ga også sine råd mot at USA skulle spille noen som helst førende rolle i aksjonen mot klimaendringer, og motsatte seg at USA underskrev på Kyoto-protokollene.

Under energikrisen i California i 2000 ble California-guvernøren Gray Davis fortalt av Summers, sammen med Greenspan og Enrons administrerende direktør Kenneth Lay, at problemet var forårsaket av overdreven myndighetsregulering, og de krevde at han slakket av på miljøstandardene for å berolige markedene.

Sentralbankrepresentanter fra hele verden samles hvert år i slutten av august i Jackson Hole, Wyoming, for en konklave der det diskuteres bankvirksomhet og finansens rolle. Samlingen i 2005 skulle være den festlige anledningen til å ta farvel med Alan Greenspan, styrelederen for US Federal Reserve, sentralbankenes angivelige maestro.

Det var imidlertid en dissensstemme i koret av lovprisinger. Raghuram Rajan, sjeføkonom og forskningsdirektør for Det internasjonale pengefondet (IMF), hadde ment å holde et foredrag for å forklare hvordan endringene gjennomført under Greenspan hadde gjort verden finansielt tryggere. Hans forskning fant imidlertid at nye finansinstrumenter, som eksempelvis CDS-kontrakter [Credit Default Swaps], som gjør det mulig for finansforetak å håve inn store profitter, kunne føre til en kollaps.

Han skrev: «Interbankmarkedet kunne fryse til, og man kunne få en fullskala finanskrise.»

Summers var i fremste rekke av de som langet ut mot dette fremsynte varselet om hva som skulle finne sted bare tre år senere. Summers fortalte forsamlingen at han fant «den grunnleggende, litt ludittiske, forutsetningen for dette dokumentet å være i vesentlig grad feilaktig».

Gitt det som senere skjedde skulle man med rimelighet ha forventet at dette betydde slutten på Summers’ karriere som økonomisk rådgiver. Men, den gang ei.

I januar 2009 ble han utnevnt til sjef for Obamas økonomiske nasjonalråd, en stilling han hadde til november 2010. I sin nye stilling var han en nøkkelfigur i organiseringen av de massive redningspakkene for Wall Street, mens han motsatte seg alle tiltak for å lette situasjonen for de millioner av familier som ikke kunne imøtekomme betalingene på sine boliglån.

I april 2009 oppsto det en kontrovers da det ble avslørt at han året før hadde fått utbetalt millioner av dollar fra diverse finansforetak. Han hadde fått $ 5 millioner fra hedgefondet D.E. Shaw og $ 2,7 millioner i foredagshonorarer fra Wall Street-foretak som hadde vært mottakere av regjeringens redningspenger. Men dette viste seg ikke å være noe hinder for at han kunne fortsette i stillingen.

Historikken hans har nå fremprovosert musepip av opposisjon fra Sanders’ supportere, om hans rolle i Biden-kampanjen, fordi det gjør jobben deres med å få blankpusset Demokratenes vordende nominertes «progressive» legitimeringer desto vanskeligere. Men de vil falle inn på rekke. Tross alt, Sanders selv har jo sagt det ville være «uansvarlig» ikke å støtte Biden.