Den raskt spredende koronaviruspandemien når katastrofale dimensjoner i Sør-Amerika, der det er registrert mer enn 250 000 tilfeller og rundt 13 000 dødsfall. I Brasil, Peru og Ecuador, som er landene med de høyeste ratene på kontinentet, peker kurvene for infeksjoner og dødsfall bratt opp.
Brasil står for mer enn 140 000 offisielt bekreftede tilfeller og 10 000 dødsfall. Men i flere uker har forskere advart for at de reelle tallene er langt høyere og blir skjult av en av de laveste testingratene på hele kontinentet.
En nylig studie publisert av det medisinske instituttet ved Universitetet i São Paulo peker på at landet kan ha mer enn 2 millioner infiserte, som potensielt gjør Brasil til pandemiens neste globale episenter.
Til-og-med dette skremmende antallet kan være en undervurdering av den reelle status. Prognosen forskerne har gjort er basert på det totale antallet dødsfall som tilskrives Covid-19, «selv om det også er rapporter om en underrapportering av dødsfall», som det står i studien, og som ville gjøre de reelle tallene betydelig høyere.
Denne situasjonen manifesterer seg i sammenbruddet av systemer for helsevesenet og likhusene i flere brasilianske byer, som gjenskaper de makabre scenene som utspilte seg i Guayaquil, Ecuador for en måned siden.
I byer som Manaus, hovedstaden i delstaten Amazonas, og Belém, hovedstaden i den nordlige delstaten Pará, vet ikke myndighetene lenger hva de skal gjøre med de døde. Bilder publisert forleden helg viste ei rekke med dusiner av begravelsesbiler parkert foran Instituttet for juridisk medisin (IML) i Belém. Med IML overfylt av lik, venter familier i flere dager på frigivelsen av deres kjæres lik for begravelse, som i noen tilfeller blir oppbevart utsatt for sol og regn.
Minst fire delstater – Roraima, Pernambuco, Rio de Janeiro og Ceará – og åtte hovedsteder – Manaus, Recife, Rio de Janeiro, Fortaleza, Boa Vista, São Luís, Belém og São Paulo – har allerede mer enn 90 prosent av sengekapasisteten på deres intensivavdelinger (ICU) belagt, rapporterte Folha de São Paulo i torsdagsutgaven. Ei rekke andre stater og byer går seg raskt i samme retning.
Dette er resultat av alle av Brasils delstatsregjeringers ondartede omsorgssvikt, som mislyktes i å forberede seg for en fullstendig forutsigbar situasjon. Den utdypende krisen har blitt understreket av sykepleiere som streiker og demonstrerer over hele landet, der de foruten å kreve personlig verneutstyr har fordømt de ekstremt prekære forholdene på sykehusene.
Den brasilianske arbeiderklassen konfronterer enda dystrere utsikter, der viruset nå begynner å spre seg i de fattige bydelene i de store byene.
I São Paulo, landets største by med det høyeste antallet infeksjoner, opplevde de 20 fattigste distriktene nesten 50 prosent økning av tilfeller fra den 17. til den 24. april, mens i de 20 rikeste områdene var økningen anslagsvis 20 prosent. Brasilândia, et tettbefolket distrikt av byen med mer enn 260 000 innbyggere, har de fleste dødsfallene – mer enn 100 – og ikke noe sykehus.
Helsekatastrofen faller sammen med en tiltakende elendighet som har blitt forverret under pandemien av lønnskutt, permitteringer og bortfall av inntekter for utallige tusener av «uformelle» arbeidere.
Konsekvensene er uttrykt i tallstørrelser som for eksempel en reduksjon på mellom 50 og 100 prosent av inntekter for de fleste familier i de såkalte kategoriene D og E, som representerer de 58 millioner fattigste brasilianerne, med inntekt per innbygger på under BRL 500 (under NOK 878) i måneden. Bilder av arbeidere som tilbringer natta i lange køer for å få nødbistanden fra regjeringen, som bare utgjør BRL 600 [NOK 1 053], gjør dimensjonen av den sosiale krisen tydelig.
Men denne katastrofen for det overveldende flertallet av befolkningen representerer ingen hindring for styringsklassens planer. Ingen vurdering av menneskelige kostnader kan stoppe deres frenetiske pådriv for profitt. Faktisk har de til hensikt å utnytte arbeiderklassens økonomiske fortvilelse som et våpen for å fremtvinge en prematur gjenopptakelse av arbeid.
Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro, som har blitt portrettert av nasjonale og internasjonale medier som en galning på grunn av hans avvisning av koronavirustrusselen, fremstår som en nøktern og konsekvent representant for hele kapitalistklassens kriminelle interesser.
Ledsaget av sine ministre og ei gruppe forretningsfolk ledet han på torsdag en marsj over plassen Praça dos Três Poderes (De tre makters torg) i Brasília til Den føderale høyesteretten (STF). Der avleverte han personlig en appell på vegne av det nasjonale borgerskapet om at domstolen umiddelbart måtte beordre en slutt på alle karantenerestriksjoner for økonomisk aktivitet i hele landet.
I forrige uke gikk fire brasilianske stater til angivelige nedstenginger, med veldig slakke regler, som tillot ei rekke økonomiske aktiviteter å opprettholde virksomheten. Selv dette var for mye sett fra kapitalistinteressenes side. Retningen skulle vært den diametralt motsatte, sånn at begrensningstiltakene gjøres enda mer fleksible.
Bolsonaro appellerte til Dias Toffoli, president for STF-domstolen, for en gjennomgang av vedtaket som gir delstatregjeringer myndighet til å begrense aktiviteter, og uttalte at delstatene «allerede har gått for langt». Han gjorde det klart at han ikke ville respektere noen hindring, og kunngjorde at han skulle undertegne dekreter som definerer en serie industrielle aktiviteter som essensielle under pandemien.
Blant industrilederne som gikk sammen med ham var det representanter for bransjeforeningene for kjemisk industri, maskiner og utstyr, konstruksjon, elektro og elektronisk industri og tekstilindustrier, bilprodusenter, utenrikshandel, og andre sektorer. De uttrykte deres bekymring for at den verdensomspennende gjenopptakelsen av økonomiske operasjoner, inkludert i Asia, truer brasilianske selskapers konkurranseevne. Ifølge deres betraktninger skulle alle betingelsene for en generell gjenopptakelse av produksjonen i landet være tilrettelagt.
Utenfor bygningen presset ei fascistgruppe som støtter Bolsonaro på for nedleggelsen av både Kongressen og STF. De er finansiert og assistert av kadrer i hans regjering som kongressmedlemmer lojale mot presidenten, og de har kunngjort at de trener deres medlemmer i «Teknikker for ikke-voldelig revolusjon og sivil ulydighet, strategiteknikker, etterretning og etterforskning, organisering og logistikk av kontrarevolusjonære bevegelser».
Da han avleverte sitt forlangende til landets høyesterett kom Bolsonaro samtidig med en appell på vegne av hele styringsklassen, der han advarte om faren for en arbeiderklasseoppstand.
«Vi har et mye større gode enn livet selv, som er frihet,» sa han. «Dersom det økonomiske anliggendet fortsetter på samme måte som det nå går, [kan vi få se] plyndring, de folkelige demonstrasjonene som vi har sett tidligere, i situasjoner ikke engang i nærheten av den nåværende ... De økonomiske tiltakene besluttet av [økonomiminister] Paulo Guedes ... nødbistanden på 600 reais, blant annet, holder befolkningen i en slags balanse, med fornuft over følelser.»
Men en åpen eksplosjon av klassekamp i Brasil er uunngåelig.
Den tvungne gjenopptakelsen av økonomisk aktivitet vil bety tusenvis av menneskers død. Det vet arbeiderklassen. Spontanstreikene som har brutt ut siden mars, i opposisjon mot de livsfarlige forholdene på arbeidsplassene, er bare et forvarsel om den motstanden som arbeiderklassen vil mønstre mot kapitalistenes forlangender.
Denne motstanden vil få en stadig bredere karakter og vil finne støtte i arbeiderklassens internasjonale bevegelse, da arbeiderklassen i alle land står overfor det samme morderiske presset fra kapitalistregjeringer om å gjenoppta arbeidet.
Bare arbeiderklassens uavhengige politiske bevegelse, der den avviser enhver form for nasjonalisme, er i stand til å beseire denne fremveksten av fascisme som promoteres av styringsklassen og dens stat.
Den objektive situasjonen krever at arbeidere organiserer seg for å regjere samfunnet. Det er nødvendig at den enorme formuen som er konsentrert i kapitalistenes hender blir ekspropriert og omdirigert for først og fremst å få finansiert helsetjenester og den økonomiske overlevelsen for de brede massene av arbeidende mennesker.
Hele helsevesenet, inkludert fasilitetene som eies av privatselskaper, må gjøres tilgjengelig for hele befolkningen og administreres og forvaltes av helsetjenesteprofesjonelle. Og beslutningen om hvilken produksjon som er nødvendig, og under hvilke betingelser den skal gjennomføres, må treffes av arbeiderne selv.
Forfatteren anbefaler også:
“We are not going to die in our cubicles!” – Wildcat strikes erupt at call centers across Brazil
[26. mars 2020]
Hvem er ansvarlig for fremveksten av den fascistiske Bolsonaro i Brazil?
[20. oktober 2018]