I en fjernsynskringkastet tale torsdag ettermiddag bekreftet statsminister Édouard Philippe og fem andre ministre at president Emmanuel Macron hadde gitt ordre om en slutt på nedstengingen og om en gjenåpning av økonomien fra den 11. mai. Regjeringens hensynsløse beslutning, truffet av forsvarsrådet og i tråd med lignende tiltak på gang over hele Europa og i USA, setter utallige liv i fare.
I USA erklærer Trump-administrasjonens topprepresentanter at en oppheving av nedstengingen betyr at amerikanere må venne seg til at 3 000 mennesker i landet vil dø hver dag.
Mens nedstengingen som begynte i Frankrike den 17. mars fremdeles reduserer antallet nye tilfeller og dødsfall er pandemiens «første bølge» ikke over, hverken i Frankrike eller i Europa. Sist onsdag ble 3 640 nye tilfeller av Covid-19 bekjentgjort i Frankrike. Samme dag som Philippe holdt sin tale var det 28 490 nye tilfeller på tvers av hele Europa, dvs. over 17 000 når man fratar Russland. Philippe kunngjorde slutten på nedstengingen samtidig som han innrømmet at han forventet mange nye tilfeller og ikke visste hva konsekvensene av opphevingen ville bli.
«Om tre uker, ved slutten av mai, vil vi vite nøyaktig hvor vi står,» sa han. «Vi får vite om vi har klart å begrense og få kontroll over epidemien eller ikke. Vi vil få vite infiseringsraten og antallet innleggelser på sykehus og intensivavdelinger… Dersom disse tallstørrelsene forblir lave, vil vi kunne gratulere oss og gå videre til neste fase, og utvide vår frihet på mange områder som er spesielt viktige for den kommende sommeren. Dersom ikke, vil vi trekke konsekvensene av det og tilpasse oss.»
Philippes kyniske argument om at regjeringen blindt ville innlate seg på en skjebnebetinget oppheving viser ikke bare likegyldigheten for menneskeliv; det er også usant. Det er nettopp under slike omstendigheter epidemimodeller brukes for informerte beslutninger. Ei rekke studier viser at en oppheving av restriksjonene vil føre til en massiv gjenoppblomstring av epidemien, også i de beste av scenarioene.
En studie utført av Assistance Publique-Hôpitaux de Paris (AP-HP) modellerte spredningen av viruset i en populasjon med den beskyttelsen som Macron har sett for seg: ansiktsmasker, screening av pasienter og sosial distansering. Mens det er registrert anslagsvis 25 000 dødsfall av Covid-19 i Frankrike, forutser studien fra 33 500 til 87 100 nye dødsfall i Frankrike fra mai til desember 2020.
Studien konkluderte med at selv i et optimistisk scenario der sosiale distanseringstiltak er effektive, vil tilstrømmingen av nye tilfeller være så stor at alvorlige sykdomstilfeller ville overvelde akuttavdelinger allerede i juli. «I dette scenarioet vil ytterligere inneslutning være uunngåelig,» sa Nicolas Hoertel, en psykiater ved AP-HP og medforfatter av studien.
En annen studie utført av INSERM og Sorbonne forutser at en gjenopptakelse av klasseromundervisning for alle elever ville fremprovosere ei epidemisk bølge som ville overvelde intensivavdelingene og fordre 138 prosent av tilgjengelig sykehuskapasitet. Om bare 25 prosent av elevene gjenopptar undervisningen kunne denne bølga stige til å fordre bare 72 prosent av kapasiteten. Det er uklart hvordan arbeidere skal kunne gjenoppta arbeidet dersom tre fjerdedeler av deres barn skulle forbli hjemmeværende.
Vittoria Colizza, en av studiens forfattere, pekte på risikoen for at «vi kan komme til å møte ei andre bølge som vil være mer intens enn den første, som kunne begynne i slutten av juni, med sykehusenes reanimeringsressurser overveldet til august.»
Regjeringens likegyldighet og forakt for arbeidernes liv er åpenbar. Styringsklassen er dessuten klar over sin egen kriminalitet. Det er grunnen til at Senatet stemte for et forebyggende amnesti for enhver helseforbrytelse begått under pandemien.
Denne likegyldigheten er så blatant at den har fremprovosert kritikk selv innen statsapparatet. «Regjeringen kunngjorde torsdag ettermiddag at den ønsker å avslutte nedlukkingen i regioner klassifisert som røde, der viruset er sterkest. Dette er den rene galskapen,» sa Frédérick Bierry, president for departmentsrådet Bas-Rhin i Alsace, en region som er hardt rammet av sykdommen. Han refererte en epidemiologistudie som «viser at risikoen er å måtte lide nok en helsekatastrofe med ytterligere dødsfall».
Bierry nektet imidlertid å oppfordre til kollektiv motstand mot avgjørelsen om oppheving av restriksjonene, og begrenset seg til å foreslå helseverntiltak allerede foreslått av regjeringen: det å bære masker, beskyttelse av eldre og utsatte mennesker, og personlige beskyttelseshandlinger som å hoste i ens albuehule.
Den eneste konsistente og bærekraftige opposisjonen mot Macrons politikk kommer fra arbeiderklassen. Macron, som allerede var bredt hatet som de rikes president før pandemien, innfører en morderisk politikk som pålegges arbeidere som, selv om de er gjenstand for en konstant kryssild av mediepropaganda til støtte for opphevingen av restriksjonene, i vesentlig grad er mistenksomme mot den.
Regjeringens påstander om at gjenopptakelse av klasseromundervisning og elevers samkvem ikke vil spre viruset, eller at sosial distansering vil være mulig i overfylt kollektivtransport, er ikke troverdig. I følge en YouGov-meningsmåling mener 76 prosent av den franske befolkningen at skolene ikke bør gjenåpnes før september. Ytterligere 59 prosent sier de er «bekymret» over opphevingen av restriksjonene som iverksettes fra den 11. mai.
Det at titusenvis av liv i Frankrike, og millioner av liv i Amerika og Europa som helhet, nå utsettes for fare er ikke en økonomisk og sosial nødvendighet, men en politisk beslutning diktert av finansaristokratiets selvsentrerte bekymringer. Sentralbankene i USA og eurosonen overøser stater og storselskaper med billioner av dollar og euro. Men, bortsett fra de små andelene av disse midlene som er avsatt til arbeidsledighetsbetalinger, kommer så godt som ingen av disse enorme summene arbeidere eller småbedrifter til nytte.
Arbeidere og småbedrifter blir drevet til sult eller konkurs av den drastiske nedstengingen av økonomien, mens bankene og de superrike fyller sine hvelv og skattekister og nekter å bistå arbeidere eller besørge noen støtte til småbedrifter.
Da han talte for Senatet forrige mandag hevdet Philippe at opphevingen var diktert av behovet for å beskytte Frankrike: «Denne situasjonen kan ikke fortsette. Vår industris flaggskip er truet: luftfarten, bilindustrien og elektronikkbransjen. Småbedrifter, mellomstore bedrifter og nystartede selskaper er på grensa til å bli kvalt. Alt som bidrar til Frankrikes innflytelse – turismen, kunsten, gastronomien – alt er i stillstans.»
Når den økonomiske situasjonen for brede lag av arbeiderne er katastrofal skyldes det at Macron-regjeringen, i likhet med dens kolleger i Europa, har gjort praktisk talt ingenting for å forbedre arbeiderklassens betingelser.
Hva angår uttalelsene fra de andre ministrene som talte sammen med Philippe, understreket de bare de enorme motsetningene som er underliggende for regjeringens politikk. De foreslo masseanvendelse av pustemasker, selv om regjeringen tidligere hadde opprettholdt – da den hadde en fullstendig mangel i sin lagerbeholdning – at masker ikke hadde noen hensikt for befolkningen generelt. De foreslo å begrense virusoverføringen ved å redusere bruken av offentlig transport til 15 prosent av normalnivå, uten å forklare hvordan arbeidere skulle komme seg på jobb eller til butikkene.
Kanskje den største kynismen kom fra arbeidsminister Muriel Pénicaud, som berømmet statens og arbeidsgivernes samarbeid med fagbevegelsen. «Arbeidernes helse har aldri vært, og vil heller aldri bli en forhandlingsvariabel,» sa hun, før hun la til: «Sosial dialog var essensielt for å få iverksatt disse tiltakene.»
Betingelsene for avslutting av restriksjonene og en gjenopptakelse av arbeidet er ikke på plass. Arbeiderne har all rett til å nekte å gå tilbake til jobb, til å motsette seg regjeringens politikk og styringsklassens blatante misaktelse av deres liv. Dette krever organiseringen av kamper uavhengig av fagforeningsapparatene og et perspektiv for en sosialistisk kamp for å få overført politisk makt til arbeiderklassen i Europa og i verden.
______________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)