Følgende appell ble levert av Tomas Castanheira, på vegne av gruppa av brasilianske supportere av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), for Det internasjonale maidag-online-stevnet 2020, som ble arrangert den 2. mai av World Socialist Web Site og ICFI (International Committee of the Fourth International). Castanheira skriver gjevnlig om Latin-Amerika for World Socialist Web Site.

I Brasil og i hele Latin-Amerika har maidagen 2020 vært preget av Covid-19-pandemiens intensivering av de rådende tendensene av ekstrem sosial ulikhet, og klassekampens voldelighet.

Som ellers på kloden avviser arbeidere kravet om at de har å velge mellom Covid-19 og sult, og de trer frem i kamp mot et kapitalistsystem som setter profitt over retten til livet selv.

Brasil, kontinentets største land, det mest folkerike og det mest ulike av dem alle, blir raskt til et globalt episenter for koronaviruspandemien.

I Manaus, hovedstaden i den brasilianske delstaten Amazonas, blir Covid-19 pasienter behandlet midt blant lik man ikke får begravet. Bilder av hundrevis av massegraver som blir gravd opp har sjokkert både Brasil og hele verden. Etter å ha sett sine kolleger hensykne eller dø av sykdommen, gikk sykepleiere til streik for å kreve det mest grunnleggende verneutstyr (PPE) av myndighetene.

Denne drastiske situasjonen brer seg nå raskt til resten av landet. Sykdommen er i innledningsfasen av å ramme Brasils overfylte slumområder, der de prekære hjemmene mangler det minste av sanitærinfrastruktur, og hvor hele familier deler samme rom.

Verdens kapitalisteliters likegyldighet og kriminelle uaktsomhet finner ikke et mer grufullt uttrykk enn i figuren til den brasilianske fascistpresidenten Jair Bolsonaro. Helt fra begynnelsen av bagatelliserte han sykdommens betydning, og gikk i klinsj med guvernører som innførte karantenetiltak, samtidig som han åpent støttet de fascistiske demonstrasjonene som krevde både militærintervensjon og øyeblikkelig gjenåpning av økonomien.

Men det tok ikke lang tid før brasilianske arbeidere engasjerte seg i spontanstreiker og protester. Blant de mest signifikante trekkene ved disse aksjonene har vært deres åpent internasjonale karakter, i tillegg til deres uavhengighet av, og fiendtlighet til de eksisterende fagforeningene.

Bare få dager etter at de første Covid-19-dødsfallene ble bekreftet i Brasil gikk hundrevis av arbeidere til streik ved et JBS-kjøttprossesseringsanlegg i Santa Catarina, i opposisjon mot de livstruende arbeidsbetingelsene. I USA og Canada gjorde de samme betingelsene fabrikkanleggene, operert av Brasil-baserte selskaper, til fokuspunkter for sykdomsoverføringen, som førte til sykdom og død.

I mars iscenesatte tusenvis av call center-operatører et landsomfattende opprør mot deres utrygge arbeidsforhold. Aksjonen begynte først i sentrene drevet av AlmaViva, et transnasjonalt foretak med base i Italia, inspirert av nyheter om at en tilsvarende streik hadde tvunget AlmaViva til å stenge ned foretakets Palermo-lokalisering.

I forrige uke ble en protest mot lave lønninger og utrygge arbeidsbetingelser pålagt av globale app-leveranseforetak, og initiert av leveransearbeidere i Spania, omgjort til streiker i Brasil, Argentina og Ecuador.

I likhet med arbeideropprøret i Matamoros, Mexico for litt over et år siden, er det det faktum at de nylige tilfellene av klassekamp i Brasil har blitt påvirket utenfra – og i opposisjon til – de nasjonalistiske og korporatistiske fagforeningene, en bekreftelse for Den internasjonale komitéens avgjørende politiske perspektiv, som den har kjempet for over de siste 30 årene. Som trotskistene har hevdet pålegger kapitalistproduksjonens globalisering klassekampen ikke bare et internasjonalt innhold, men også en internasjonal form, som i sin tur krever en koordinering av arbeiderklassens kamper på en internasjonal skala.

Men intensiveringen av arbeidernes kamper er også et svar på mer vidtrekkende utviklingstrekk på kontinentet. I løpet av det siste året har Latin-Amerika gjenopplevd, i en konsentrert form, historien av sin undertrykking av amerikansk imperialisme, og det nasjonale borgerskapets manglende evne til å opprettholde hverken en vedvarede økonomisk utvikling eller de aller mest grunnleggende demokratiske rettigheter, som har ført til en eksplosiv utvikling av klassekampen.

Ved innledningen av det 21. århundre ble de borgerlige nasjonalistregjeringene, med deres «rosa bølge» som feide over regionen, hyllet av pabloist-organisasjoner og pseudo-venstresiden som et brudd med ulikheten og imperialistundertrykkingen, og til-og-med som en «ny vei til sosialisme». Idag, med kollapsen for det store flertallet av disse regjeringene, har den «rosa bølga» blitt eksponert som et bedrageri.

Sør-Amerikas borgerlige styrere konspirerer nok en gang åpent med amerikansk imperialisme, der Colombias Ivan Duque og Brasils Jair Bolsonaro er hovedaktører i Washingtons bestrebelser for å promotere regimeskifte i Venezuela.

Sist novembers kupp i Bolivia forevarslet kontinentets korrupte væpnede styrkers gjeninntreden ved maktens sentrum. Veien ble beredt for dem av president Evo Morales, som etterlot massene som motsatte seg kuppet i gatene. I et kriminelt svik mot den bolivianske arbeiderklassen sa COB, landets sentrale fagforbund, seg villig til å delta i kuppregimet.

Millionenes opprør mot sosial ulikhet skaket Chile i fjor. Der de ropte «det er ikke 30 centavos, det er 30 år» ble arbeiderklassen og ungdommene møtt med gjenopplivingen av politi-stat-metodene fra den blodige Pinochet-æraen, som rev alle de demokratiske pretensjonene av regimet som ble installert etter slutten på diktaturet.

De massive protestene i Chile utløste harnisk og frykt i den brasilianske styringsklassen, og førte til at Bolsonaro oppfordret til gjeninnsetting av de undertrykkende militærdiktaturlovene og den ubegrensede anvendelsen av hæren for å få opprettholdt orden.

For deres del har Brasils Arbeiderparti (PT) [Partido dos Trabalhadores] og partiets pseudo-venstre-satellitter forsøkt, der det har konfrontert den eksplosive utviklingen av klassekampen på den ene siden og trusselen om diktatur på den andre, å få innrettet seg med fraksjoner av borgerskapet og til-og-med med militæret, som partiet kaller «de voksne i rommet» i Bolsonaros kabinett. Partiet har hyllet de mest høyreekstreme guvernørene – selv der disse satte sine egne datoer for å få gjenåpnet økonomien – som forsvarere av «vitenskapen», mot Bolsonaros fascistiske demagogi. Samtidig tilsluttet de seg regjeringen med de avgjørende stemmene i Kongressen, for en redning av bankene og finansmarkedene, som tilsvarte 15 prosent av Brasils BNP, samtidig som massene av arbeidere tilbys mindre enn sultebidrag.

Midt under pandemien har fagforeningene ledet av PT og det maoistiske partiet PcdoB [Det brasilianske kommunistprtiet], sammen med det morenoitt-ledede CSP-Conlutas partiet, presset gjennom lønnskutt og masseoppsigelser for å komme selskapene til gode, under påskudd av å «redde arbeidsplasser».

Hvordan har disse partiene, fagforeningene og pseudo-venstre-organisasjonene markert årets maidag? Under påskudd av nasjonal enhet mot Bolsonaro inviterte de opp på sine plattformer presidentene fra det brasilianske Senatet og Representantenes hus – begge to medlemmer av Demokratene, etterfølgerpartiet etter det som styrte under militærdiktaturet – sammen med de høyreorienterte guvernørene Wilson Witzel fra Rio de Janeiro, og João Doria fra São Paulo, som begge støttet valget av Bolsonaro i 2018.

Uansett deres tomme kritikk av denne «brede fronten» er alle pseudo-venstre-tendensene, fra pabloistene i PSOL til morenoistene i PSTU, forpliktet til underordningen av den brasilianske arbeiderklassen til de nasjonalistiske fagforeningenes pro-selskaps-agenda, og med dét til kapitaliststaten selv.

Den sentrale oppgaven som nå står foran de mest politisk fremskredne arbeiderne i Brasil og Latin-Amerika er å trekke lærdommer fra kollapsen av «den rosa bølga» og underordningen av arbeiderklassen til borgerlige nasjonalistregimer og pro-selskaps-fagforeninger.

Dette krever en uopphørlig kamp mot alle de revisjonistiske tendensene som brøt med trotskistbevegelsen basert på et nasjonalistisk perspektiv, og deres påstand om at sosialisme kunne oppnås uten å bygge et bevisst revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.

Vi ber alle som lytter til å delta i kampen for å bygge den brasilianske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), sammen med seksjonene av dette Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon [World Party of Socialist Revolution] på tvers av hele Latin-Amerika.