Mer enn ett hundre millioner arbeidere og slitere i India har mistet deres jobber som resultat av den nå syv-uker-lange antiCovid-19-nedstengingen som den Narendra Modi-ledede BJP-regjeringen [Bharatiya Janata Party] påla landet den 25. mars uten noe forvarsel eller forutgående planlegging.
Det store flertallet av de nylig arbeidsløse har blitt etterlatt uten noen inntekt ettersom India ikke har noen ledighetsbidrag. Dessuten hadde de fleste få eller ingen sparemidler.
To dager inn i nedstengingen kunngjorde regjeringen ei skammelig bistandspakke på 1,7 billioner rupi (NOK 230 milliarder), der mye av den består av midler resirkulert fra eksisterende programmer. Mange av Indias fattigste arbeidere og slitere, derav de titalls millioner migrantarbeiderne og deres familier, har enda ikke sett noe av disse bistandssmulene.
Mens nedstengingen, som opprinnelig var planlagt å ende etter 21 dager nå har blitt forlenget to ganger, og til-og-med foretaksmediene har måttet erkjenne at titalls millioner arbeidsledige arbeidere konfronterer sult og potensielt hungersnød, har BJP-regjeringen kaldhjertet nektet å besørge noen ekstra bistand.
Sentralregjeringen publiserer ikke regulære arbeidsledighetsrapporter. Men undersøkelser utført av analysebyrået Center for Monitoring Indian Economy (CMIE) anses å levere en rimelig nøyaktig beskrivelse av utviklingen for Indias arbeidsstyrke.
CMIE-rapporten, med tittelen «Arbeidsplass-blodbadet i april 2020», ble publisert på analysebyråets nettside i forrige uke, der deres arbeidsmarkedsundersøkelser ble presentert i et sammendrag.
Ifølge rapporten mistet det svimlende antallet 114 millioner personer deres jobber bare i april, i tillegg til de 8 millionene i mars, for et totaltall på 122 millioner tapte jobber.
Som resultat hadde Indias arbeidsledighet innen den 3. mai skutt opp til 27,1 prosent, og er enda høyere i byområdene.
De mest utarmede og sårbare delene av de arbeidende menneskene – dagslønnsarbeidere og gateselgere og småselgere – har opplevd de største jobbtapene både i reelle og forholdsmessige tall. Anslagsvis 91,3 millioner arbeidere, som representerer mer enn 70 prosent av alle arbeidere i den «uformelle» eller ikke-regulerte sektoren, mistet sitt levebrød i april.
Den utfoldede sosiale katastrofen har imidlertid påvirket alle deler av arbeiderklassen, så vel som vesentige deler av middelklassen, medregnet administrativt personal og fagprofesjonelle.
I den formelle eller fastlønnede sektoren, som omfatter heltidsarbeidere og administrativt og teknisk personal ved store produksjons- og industribedrifter, statsselskaper og IT-foretak, er 17,8 millioner arbeidere permitterte. Dette representerer minst én-av-fem arbeidere i denne sektoren, som i gjennomsnitt sysselsatte 86 millioner personer i regnskapsåret 2019/2020, som ble avsluttet den 31. mars.
CMIE tillegger at undersøkelsen indikerte at 18 millioner «forretningsfolk», hvorav mange pleide å ansette fastlønnede arbeidere, mistet jobben i april. Denne kategorien består av svært forskjellige sjikt, fra håndverkere og småbutikk- og restauranteiere til eiere av det undersøkelsen kaller mellomstore foretak. Rapporten observerer at en forretningsperson vanligvis ikke vil beskrive seg selv som arbeidsledig, med mindre han eller hun mener at deres «virksomhet er for alle praktiske formål å betrakte som ødelagt».
Rapporten bemerker videre at dataene viser at i april kom 5,8 millioner flere til å bli ansatt i landbrukssektoren. Dette tilsynelatende avviket er etter all sannsynlighet resultat av nylig ledigstilte arbeidere som fokuserer deres energier på å prøve å få tjent penger på småarealer som tidligere hadde tjent som tilskudd til inntektene. CMIE selv kommenterer skjevt at den nye «landbruks-sysselsettingen for det meste er skjult arbeidsledighet». Dette vil bety at det sanne antallet av de som ble gjort arbeidsløse i mars og april er i størrelsesorden 130 millioner.
Et videre mål for jobbslaktet er besørget av deltakelsesgraden i arbeidsstyrken [Labour Force Participation Rate], som har falt over flere år, som ytterligere understreker at vinninger i formue og inntekter fra Indias kapitalistekspansjon de tre siste tiårene har blitt monopolisert av big business og mest privilegerte delene av middelklassen.
Av de anslagevis 900 millioner indiere i arbeidsfør alder (definert som fra 16 til 64), var bare 396 millioner økonomisk aktive i mars. I april falt dette tallet til 282 millioner.
Selv før nedstengingen ble Indias økonomi skaket og rystet av en mangesidig krise, deriblant fallende investeringer og forbrukeretterspørsel, og et finanssystem tynget av massiv selskapsgjeld. Allerede i august kunngjorde BJP-regjeringen en rekke pro-investorreformer, deriblant massive skattelettelser for storselskaper og en akselerert privatisering, i et forsøk på å stimulere til investeringer. Men dette klarte ikke å forhindre oppbremsingen av økonomien, som gjorde at [sentralbanken] Reserve Bank of India, Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre store finansinstitusjoner gjentatte ganger nedskrev deres vekstprognoser for landets økonomi i 2020.
Modis kunngjøring kvelden den 24. mars om at landet ville gå til en total nedstenging fra midnatt kom ut av det blå. I flere uker hadde statsministeren og hans medhjelpere skrytt av at India var en modell for regionen og til-og-med for hele verden for hvordan de skulle motvirke pandemien. Så skiftet regjeringen plutselig gir, uten engang å ta de mest rudimentære skritt for å mobilisere statsressurser for hverken å bekjempe spredningen av Covid-19 (gjennom massetesting, systematisk kontaktsporing og en human karantene og behandling av de som hadde kommet i kontakt med viruset) eller å gi noen støtte til de titalls millioner som mistet sine jobber og inntekter av nedstengingen.
Resultatene har vært katastrofale. Dette eksemplifiseres av den grusomme skjebnen til migrerende dagsarbeidere i Delhi, Mumbai og andre store bysentre. Etterlatt av myndighetene til å klare seg selv, forsøkte millioner av migrantarbeidere å gå til fots tilbake til deres landsbyer, for der å søke tilflukt hos familer og slektninger. Da regjeringen innså at den uforsvarlig hadde igangsatt en massemigrasjon som truet med å spre Covid-19 til det rurale India, beordret den sikkerhetsstyrker for å gjete arbeidsmigrantene inn i trange provisoriske leirer, der mange fortsatt er fanget i dag,
Mens Modi-regjeringens nedstenging har hatt en ruinerende økonomisk innvirkning på Indias arbeidere og slitere, har den ikke klart å stoppe spredningen av Covid-19 og den veldig reelle trusselen – gitt Indias massefattigdom, gebrekkelige helsevesen og tettpakkede byslumstrøk – for at viruset vil komme til å drepe hundretusener, til-og-med millioner.
Da Modi kunngjorde den forestående nedstengingen den 24. mars hadde India bekjentgjort 564 bekreftede Covid-19-tilfeller og mindre enn 10 dødsfall. Per onsdag kveld hadde 77 975 mennesker pådratt seg sykdommen, og den hadde tatt livet av 2 528 mennesker. De offisielle tallene undervurderer imidlertid grovt sykdommens dødelige konsekvenser. Av alle land som rapporterer mer enn 50 000 bekreftede koronavirustilfeller, har India utført færrest tester per innbygger.
Nylig oppdaget helsetjenestefunksjonærer helt uforvarende at fem Covid-19-pasienter fra Mumbais tettpakkede Dharavi-slum, som hadde blitt utskrevet fra sykehus i forrige måned, døde av sykdommen. Foruroligende data fra delstaten Maharashtras helsemyndigheter tyder på en høy Covid-19-dødsrate i Dharavi, med hittil minst 40 dødsfall av bare 1 028 bekreftede tilfeller.
Modi-regjeringen, som har blitt påskyndet av big business, er nå i ferd med å implementere en brå gjenopptakelse av arbeidet, og henviser kynisk til lidelsene påført arbeidende mennesker som berettigelse for å få dem til å sette deres egne og deres familiers og arbeidskollegers liv i fare.
Den hindu-sjåvinistiske BJP-regjeringens reelle omfavnelse av en kriminell politikk for «flokkimmunitet», det vil si massedød for å sikre storselskapenes profitter, er spydspissen for en fullskala klassekrig. I en tale på tirsdag lovet Modi et «kvantesprang» av «investor»-reformer. En forsmak på dette har blitt presentert av BJP-delstatsregjeringer i Uttar Pradesh og Madhya Pradesh. Under påskudd av å tiltrekke seg investeringer og «gjenopplive» økonomien, har Indias største og femte-mest-folkerike stater «suspendert» praktisk talt alle arbeidslivslover for å gjøre det mulig for selskaper å tvinge arbeidere til å jobbe 72 timer per uke uten noen overtidsbetaling.
Forfatterne anbefaler også:
Modi eases lockdown restrictions even as COVID-19 cases surge across India
[8. mai 2020]
Modi government punishes officials for urging increased taxation of rich to fight coronavirus
[4. mai 2020]
[27. april 2020]
___________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)