Et kronikkartikkel skrevet av USAs handelsrepresentant Robert Lighthizer, publisert i New York Times denne uka, åpenbarer det stigende tidevannet av økonomisk nasjonalisme som gjennomsyrer hele det amerikanske politiske etablissementet.
Ved slutten av januar, da koronaviruset begynte å spre seg over hele verden, sa handelsminister Wilbur Ross, en av de viktigste forfekterne for Trump-administrasjonens «America First»-agenda, at selv om han ikke ønsket å ta en «seiersrunde» i feiring av sykdomsutbruddet, ville det utvilsomt fremskynde tilbakeflyttingen av forsyningskjedene til USA.
Hans kommentarer ble på den tiden kritisert, sågar karakterisert som «besynderlige», men siden den gang har den økonomisk nasjonalismens trommer blitt banket stadig kraftigere.
Lighthizer begynte sin kronikktekst med den observasjonen at noen kriser ikke så mye endrer historiens gang som de «akselerere endringer som allerede er på gang», og at dette er tilfelle med pandemien.
Han siktet mot næringsvirksomheter som foreviste et «lemmenlignende begjær» etter «effektivitet», som de siste to tiårene fikk mange av dem til å flytte produksjonen til steder som Kina, Vietnam og Indonesia.
Han skrev at næringsvirksomheter hadde kritisert Trumps handelspolitikk, men den har nå blitt bekreftet av pandemien som har åpenbart USAs over-avhengighet av andre land for forsyningen av medisinsk utstyr, og at allmennheten nå ville kreve at «politiske beslutningstakere må bøte på denne strategiske sårbarheten ved å flytte produksjonen tilbake til USA.»
Dette er nok et eksempel på administrasjonens mange anstrengelser for å få avledet oppmerksomheten vekk fra dens egen skyld for pandemiens ødeleggelser og få den fokusert andre steder, hvor det aller mest uredelige eksemplet er Trumps fordømmelser av «Kina-viruset» som et «angrep» på USA verre enn Pearl Harbour eller 9/11.
Lighthizer begrenset imidlertid ikke sine kommentarer til nylige begivenheter, men tok sikte på den amerikansk handelspolitikken under Clinton på 1990-tallet og Bush-administrasjonens på 2000-tallet, som hadde forsterket «katastrofen» av jobbødeleggelser gjennom offshoring.
«Beslutningen i 2001 om å etablere permanente normale handelsforbindelser med Kina er det mest beklagelige eksemplet,» skrev han.
Dette er standard vare fra alle økonomiske nasjonalister som søker å fremme forestillingen om at var det ikke for globalisering ville en snillere, mildere versjon av kapitalismen ha utviklet seg på hjemmebane, som hadde bevart arbeidsplasser og den mytiske «amerikanske livsstilen».
Virkeligheten er at dersom den nasjonalistiske agendaen som forfektes av Lighthizer hadde vært fulgt så ville arbeidsplasser likevel blitt ødelagt, og muligens i enda raskere tempo enn det som fant sted, da amerikanske selskaper ikke var i stand til å konkurrere med deres internasjonale rivaler, mens selskaper som hadde overlevd bare ville ha kunnet gjøre det gjennom en massiv intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen.
Ødeleggelsen av arbeidsplasser og levestandarder er ikke et resultat av globalisering som sådan, men skyldes det faktum at denne i sin helhet progressive utviklingen, i likhet med fremskrittene fra utviklingen av nye teknologier, er helt underordnet profittsystemets diktater.
Angrepet på den tidligere internasjonale økonomiske orden ble tatt enda lenger av Missouri Republikaner-senatoren Josh Hawley, i en kronikkartikkel som også ble publisert i New York Times den 5. mars.
Han beskrev det nåværende globale økonomiske systemet som en «relikvie» som trenger reform fra «topp til bunn ... Vi burde begynne med en av systemets ledende institusjoner, Verdens handelsorganisasjon (WTO). Vi burde avskaffe den.»
Han skrev at WTOs mål var å skape en gigantisk liberal internasjonal orden. Det hadde fullstendig mislyktes, og organisasjonens største fiasko er at det førte til USAs tilbakegang mens det «hele tiden beriket Det kommunistiske Kina».
«Vi må se fakta i øynene. Den eneste sikre måten å konfrontere den største trusselen mot amerikansk sikkerhet i det 21. århundre, kinesisk imperialisme, er å gjenoppbygge den amerikanske økonomien og bygge opp den amerikanske arbeideren.»
Som alltid prøver de økonomiske nasjonalistene å forveksle den amerikanske nasjonen med den amerikanske arbeideren. Men pandemien har bekreftet den grunnleggende sannheten at USA, som enhver kapitalistnasjon, er splittet – ridd av uforsonlige klasseskiller, der organiseringen av økonomien er rettet inn på å få sugd rikdommen opp til nasjonens øverste sjikt.
Hawley la ut et internasjonalt perspektiv basert på opprettelsen av en ny «konsert» av nasjoner «for å få gjenopprettet Amerikas økonomiske suverenitet, og igjen la dette landet utøve den kapitalismen som gjorde det sterkt».
Det vil si å smi en ny «koalisjon av de villige» for en konfrontasjon med Kina, og bygge et «nytt nettverk av pålitelige venner og partnere for å motstå kinesisk økonomisk imperialisme».
Florida Republikaner-senatoren Marco Rubio redegjorde i en annen New York Times-kronikkartikkel, publisert den 20. april, skiftet i retningsorientering innen viktige deler av det amerikanske politiske etablissementet, fra promoteringen av en agenda for et fritt marked over til økonomisk nasjonalisme.
Han skrev: «Som så mange andre, trodde jeg kapitalismen ville endre Kina til det bedre; i stedet forandret Kina kapitalismen til det verre.»
Dette gjenspeiler synet i deler av det utenrikspolitiske etablissementet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet om at integreringen av Kina inn i en internasjonal fritt-marked liberal økonomisk orden ville føre til fremveksten av et lederskap i Beijing beredt til å akseptere amerikansk global dominans.
Men den tiltakende dreiningen av Det kinesiske kommunistpartiets ledelse under Xi Jinping til deres egen nasjonale agenda, basert på høyteknologisk og industriell utvikling og landets ekspanderende globale rekkevidde under betingelser av en manifest amerikansk nedgang, har ført til et vesentlig skifte.
Mens Kina under den forrige orienteringen ble karakterisert som en «økonomisk partner» gjennom landets tilførsel av billig arbeidskraft til amerikanske selskaper, har det nå blitt utnevnt til en «strategisk konkurrent», med en økonomisk utvikling som er en trussel for både USAs økonomiske og militære dominans.
Betydningen av fremveksten av økonomisk nasjonalisme kan bare forstås når den sees i denne sammenhengen. Det å få brakt produksjonen tilbake til USA, eller i det minste til det nordamerikanske kontinentet, forpurringen av globale forsyningskjeder og oppbrytningen av en kompleks internasjonal arbeidsdeling, er fullstendig irrasjonelt og ødeleggende fra et økonomisk synspunkt.
Men innenfor denne åpenbare galskapen er det en objektiv logikk til verks. Det er å få samlet og konsentrert samfunnets økonomiske ressurser innenfor omrammingen av den amerikanske imperialiststaten som forberedelser til krig mot sine rivaler, der Kina bare er det umiddelbare målet.
New York Times’ publisering av rabiate økonomisk-nasjonalistiske kommentarer, og avisas promotering av dem, og det i et av Det demokratiske partiets talerør, indikerer at denne agendaen strekker seg på tvers av det amerikanske politiske etablissementet.
____________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)