Perspective

«Flokkimmunitetens» morderiske pseudovitenskap

Foreign Affairs, det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet ledende tidsskrift, førte den 12. mai en artikkel som argumenterte for at store deler av USAs og verdens befolkning må bli smittet med Covid-19. Artikkelen argumenterer for at «Flokkimmunitet er det eneste realistiske alternativet – spørsmålet er hvordan man kommer dit trygt.»

Artikkelen konkluderer: «Forsøk på å begrense og kontrollere viruset er dømt til å mislykkes i mange land, og en stor prosentdel av mennesker vil til slutt bli smittet.» Den legger til: «Administrere – snarere enn å beseire – pandemien er det eneste realistiske alternativet.»

Det sentrale argumentet fra forfekterne for «flokkimmunitet» er at når nok mennesker blir smittet med Covid-19, kanskje 50 til 70 prosent av befolkningen, vil infeksjonsrater naturlig falle.

Som en følgekonsekvens av dette hevder forfekterne for flokkimmunitet at bestrebelser på å begrense spredningen av pandemien, eksempelvis testing, kontaktsporing og isolering av de smittede, såvel som nedstenging av skoler og næringsvirksomheter, bør forlates for å tillate sykdommen å spre seg så bredt som mulig.

To utviklingstrekk i forrige uke har avslørt denne pseudovitenskapelige teorien som falsk og farlig. I kongressvitnesbyrd sist onsdag gjorde dr. Anthony Fauci det klart at det ikke eksisterer noen avgjørende bevis for at infeksjon med Covid-19 resulterer i langvarig immunitet, og støttet med det advarslene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) i forrige måned.

Dessuten har land over hele verden begynt å rapportere resultatene fra storskalatester av deres befolkninger for Covid-19-antistoffer. Disse testene har universelt vist at selv i områder med de verste utbruddene har bare en liten brøkdel av befolkningen blitt smittet.

Én studie publisert i forrige uke fant at bare fem prosent av den spanske befolkningen har Covid-19-antistoffer. Dette til tross for at Spania har det høyeste antallet Covid-19-tilfeller som andel av befolkningen i hvilket som helst av verdens større land.

Selv om oppfriskning fra infeksjon skulle garanterer immunitet, hvilket igjen ikke er klart, ble den hypotetiske immuniteten for fem prosent av den spanske befolkningen betalt for med 27 459 liv. Dette betyr at den infeksjonsraten på 50 prosent som er nødvendig for å se en nedgang av tilfellene vil kreve ofring av en kvart million mennesker.

Dersom lignende tall holder stikk for USA, med landets 330 millioner mennesker, betyr det at en hypotetisk «flokkimmunitet» vil måtte betales med ofring av nesten to millioner mennesker.

Dette er grunnen til at WHO-talsmannen Mike Ryan i forrige uke svarte med avsky da han ble spurt om politikken for «flokkimmunitet».

«Mennesker er ikke besetninger,» sa den irske veteranepidemiologen. Han sa at begrepet bare er relevant for dyrehold, der et «individuelt dyr i den forstand ikke betyr noe i perspektiv av den brutale økonomien bak disse beslutningene.»

Han sa: «Anvendelsen av begrepet kan føre til en veldig brutal aritmetikk som ikke setter mennesker og liv og lidelse i sentrum for den ligningen.»

«Denne ideen om at kanskje land som hadde slakke tiltak og ikke har gjort noe, plutselig på magisk vis vil nå en viss flokkimmunitet, og så hva om vi mister noen få gamle mennesker underveis? Dette er en virkelig farlig kalkyle.»

For å rettferdiggjøre bruken av denne «farlige kalkylen» refererer forfatterne av Forreign Affairs-artikkelen den «svensk modellen». De skriver:

Svenske myndigheter har ikke offisielt erklært et mål om å nå flokkimmunitet, noe de fleste forskere mener oppnås når mer enn 60 prosent av befolkningen har hatt viruset. Men styrkingen av immunitet er uten tvil del av regjeringens bredere strategi – eller i det minste en sannsynlig konsekvens av å holde skoler, restauranter og de fleste næringsvirksomheter åpne.

De fortsetter:

I stedet for å erklære en nedstenging eller en unntakstilstand ba Sverige innbyggerne om å anvende sosial distansering på stort sett frivillig basis. Svenske myndigheter… avverget harde kontrolltiltak, bøter og politiinngripen. Svenskene har endret deres oppførsel, men ikke så dyptgående som innbyggerne i andre vestlige demokratier. Mange restauranter forblir åpne, selv om de er lett besøkt; små barn er fremdeles på skolen.

Sveriges tilnærming til Covid-19-pandemien har imidlertid blitt hardt kritisert av leger, forskere og akademikere, der tusenvis av dem har undertegnet et brev der de oppfordrer regjeringen til å føre en mer aggressiv politikk.

Disse kritikerne peker på det faktum at landet har fått å lide et vesentlig større utbrudd enn nabolandene, med 361 dødsfall per million mennesker, sammenlignet med Danmark (93 per million), Norge (43), Finland (53) og Island (29).

Sveriges vilt uansvarlige politikk har gitt ammunisjon til ytrehøyresiden internasjonalt, som har brukt den som et eksempel for å argumentere for en for tidlig gjenåpning av næringsvirksomheter og skoler.

Som alle forfektere for «flokkimmunitets»-politikken forsøker ikke artikkelforfatterne, som er en representant for statsvitenskap, en sosiolog og en økonom, å forene deres påstander med de universelle uttalelsene fra epidemiologer, folkehelseeksperter og WHO om at Covid-19 kan og må begrenses og kontrolleres gjennom konvensjonelle folkehelsetiltak.

De hevder ganske enkelt, i møte med alt tilgjengelig bevismateriale, at det er umulig å kontrollere sykdommen og forhindre at mennesker blir smittet.

Land som har investert i testing, karantene og kontaktsporing, i tråd med WHOs anbefalinger, har brakt antallet daglige nye tilfeller ned til enkelt- eller dobbeltsifre. Sør-Korea, et tidlig sentrum for utbruddet, har bare hatt 260 mennesker som døde. Kina, landet der sykdommen hadde sin opprinnelse, har en dødsrate som er nesten 100 ganger lavere enn USA. Malaysia har sett tilsvarende lave tall.

Som kontrast er den katastrofale kostprisen for Covid-19-pandemien i USA, som har fem ganger flere tilfeller enn noe annet land, direkte relatert til det faktum at USA ikke klarte å gjennomføre noen omfattende testing av befolkningen på flere måneder, som antydet av dr. Rick Bright, den utstøtte offisielle embetsfunksjonæren for folkehelse, i hans vitneforklaring i Kongressen på torsdag.

Det er verdt å merke seg at artikkelen i Foreign Affairs ekskluderer ordet «testing». Det er fordi artikkelen er grunnleggende uærlig. Den bruker nedstengingstiltak som et skalkeskjul for alle tiltak for å begrense pandemien, og beklager de økonomiske og sosiale kostnadene ved nedstenginger som et argument for passivitet.

I realiteten har WHO gjort det klart at nedstenginger bare er et midlertidig tiltak for å forhindre at helsesystemer blir overveldet og burde anvendes til å besørge den tiden som trengs for massivt å få utvidet det offentlige helsevesenets infrastruktur for å få stanset pandemien.

Uansett om de offentlig omfavner «flokkimmunitet» eller ikke er realiteten den at ingen land i Nord-Amerika eller Europa har en plan for å forhindre deres befolkningers utbredte smitte med Covid-19. De midlertidige nedstengingene som ble gjennomført i USA og Europa har ikke blitt brukt til å bygge opp den nødvendige infrastrukturen for testing, karantene og kontaktsporing.

Snarere åpner stater og land på nytt, uavhengig av deres respektive rater for infeksjon, testing eller medisinsk kapasitet, som i tråd med Faucs og Brights advarsler så godt som garanterer en betydelig gjenoppblomstring av sykdommen, enten det er på kort sikt eller i løpet av den neste influensasesongen, eller begge deler.

I kapitalismens «brutale økonomi» er livene som har gått tapt for Covid-19-pandemien ganske enkelt kostnadene for å drive forretning. Mens billioner av dollar er brukt for å støtte opp finansmarkedene, har det ikke blitt gjort noen seriøse anstrengelser for å begrense pandemien, og uansett hvilke avbøtende tiltak som er iverksatt, inkludert nedstengingen av næringsvirksomheter, raskt blir forlatt.

Styringsklassens anstrengelser for å få satt arbeidernes liv opp mot deres levebrød er et fullstendig falskt valg. Begge deler kan bli forsvart med de nødvendige tildelingene av sosiale ressurser for å få stoppet og utryddet Covid-19, og alle andre smittsomme sykdommer. Ikke-essensielle arbeidsplasser må forbli nedstengte så lenge det tar å få satt disse tiltakene på plass.

Men å få begrenset og kontrollert pandemien fordrer en investering i sosial infrastruktur som kapitalistklassen ikke er villig til å gjøre. Covid-19-pandemien har gjort det klart at kapitalistsystemet er fullstendig uforenlig med bevaringen av den mest grunnleggende sosiale rettigheten: retten til liv.

Loading