Den nettbaserte nyhetstjenesten Middle East Eye har avslørt at den britiske regjeringen i all hemmelighet finansierte en online-bevegelse – Sarkha – angivelig opprettet og drevet av Syrias alawitt-samfunn og målrettet mot regjeringen til president Bashar al-Assad.
På oppdrag fra Storbritannia, for å fremme britiske strategiske interesser i Syria og Midtøsten, er avsløringen av Sarkha kun en blass gjenspeiling av det store antallet slike fake news-aktiviteter som utføres av USAs og de europeiske maktenes etterretningsgreiner og deres regionale allierte i Syria. De utgjør, sammen med Storbritannias militære angrep, et blatant brudd på Syrias suverenitet, samtidig som det er brudd på britisk nasjonal lovgivning. Ramaskriket man ville ha hørt om Russland, Kina eller Iran ble tatt i å utføre lignende aktiviteter i Storbritannia ville vært øredøvende.
Selv om initiativene begynte i 2012 tok de først fart etter august 2013 da det britiske parlamentet klart avviste statsminister David Camerons bestrebelser for å slutte seg til USA i deres militære innsatser for å få styrtet Assad-regimet.
Avsløringene eksponerer også den reaksjonære karakteren til alle de ikke-navngitte «revolusjonære» styrkene, med deres økonomiske og sosiale programmer som aldri ble forklart, som har vært så aktet og æret av pseudo-venstre-supportere av vestlig intervensjon i Syria.
Sarkha (Skriket) var del av et bredere hemmelig program som hadde som mål å støtte islamistiske styrker som proxier for å få veltet Assad for å få svekket Iran og forberede for en USA-støttet israelsk krig mot landet.
Sarkha hevdet å være en gressrotbevegelse fra den samme alawittiske befolkningsgruppa som president Assad, og oppsto i 2014 for å protestere mot de høye tapstallene for alawittiske menn som tjenestegjorde i den syriske hæren (SAA) i den til da tre-år-lange krigen. Sarkha oppfordret dem til å forene seg med andre etniske og religiøse trossamfunn i Syria, og dermed undergrave Assads støttebase.
Ifølge offisielle dokumenter sett av Middle East Eye ble Sarkha opprettet av et amerikansk selskap under kontrakt med Storbritannias enhet kalt militære strategiske effekter [Military Strategic Effects], ei gruppe innen forsvarsdepartementet (MoD) som senere ble overført til regjeringsens tverrdepartementale CSSF-agentur, benevnt Konflikt, Stabilitet og Sikkerhets Fondet. Ifølge agenturets nettsted er CSSF en viktig driver i regjeringens Fusjons-doktrine [Fusion Doctrine] og «støtter og besørger aktivitet for å hanskes med ustabilitet, og for å forhindre konflikter som truer Storbritannias interesser».
Ian Cobain og Alice Ross avslørte i februar, som de skrev i Middle East Eye, hvordan britiske kontraktører, med kontorer i Istanbul og Amman rekrutterte et nettverk av syriske borgerjournalister for å fremme en antiAssad-agenda og bygge støtte for den væpnede opposisjonen, samtidig som de angivelig skulle avvise «voldelige ekstremistiske nettverk» som ISIS.
De fleste av journalistene var ikke inneforstått med at deres mediekontor ble drevet av et britisk foretak. Faktisk erkjente regjeringens egne dokumenter at journalistenes liv ville vært i fare dersom finansieringskilden ble kjent. Dette antyder også hvorfor så mange journalister har vært målrettet, fengslet eller drept som spioner av det syriske regimet og av opposisjonsmilitser.
En av personene som var involvert i prosjektet sa at dersom deres arbeid ble kjent for på noen måte å være tilknyttet den britiske regjeringen ville det ha undergravd prosjektets effektivitet.
Ikke bare ble deres nyhetsproduksjon sirkulert i Syria, gjennom det som ble påstått å være pressekontorene til syriske opposisjonsgrupper, men deres videoklipp av krigere fra «moderate» opposisjonsgrupper ble også distribuert til internsjonale arabiske hovedstrøm fjernsyns og mediekanaler.
Disse borgerjournalistenes kontorer tjente også til å «opprettholde et effektivt nettverk av korrespondenter/stringers inne i Syria for å rapportere om MAO-aktivitet (den moderate bevæpnede opposisjonen)», som muliggjorde at den britiske regjeringen kunne kontrollere utvekslingene mellom de britiske mediene og de som presenterer seg som representanter for den syriske opposisjonen. Det vil si at programmet forsøkte å påvirke ikke bare rapporteringen internt i Syria, men også i Storbritannia.
Til tross for deres beste bestrebelser for å skildre Den frie syriske armé (FSA) som helter kunne ikke disse borgerjournalistene skjule opposisjonsstyrkenes korrupsjon og feilforvaltning, som hadde vestlig støtte i krigenes første år.
Cameron-regjeringen vurderte dette og andre relaterte prosjekter, som koster rundt $ 540 000 i måneden [NOK 5 529 440], som et middel til å opprettholde en britisk tilstedeværelse i Syria inntil Storbritannia kunne delta i et militært angrep på landet, der regjeringens mission statement sa den skulle ha «evnen til å ekspandere tilbake til det strategiske, når-og-om mulighetene byr seg, for å bidra til å bygge opposisjonens effektive politisk-militære grensesnitt».
Den britiske regjeringen støttet et annet prosjekt som involverte finansiering og opplæring av politistyrker (Free Syria Police) og «sivilforsvarsteam» (militser) i områder holdt av opprørsstyrker. Ordningen, som var kalt Tilgang til justis og sikkerhets-programmet (Ajacs) [Access to the Justice and Community Security Scheme], ble administrert av det britiske konsulentforetaket Adam Smith International (ASI).
Denne «bistanden» havnet i hendene på jihadistyrker i Syria. Politibetjentene ble håndplukket av ekstremister tilknyttet al-Qaida som samarbeidet med domstoler operert av al-Nusra-fronten, al-Qaidas avlegger i Syria, som tildelte ekstreme straffer, som omfattet summariske henrettelser. I ett tilfelle, i desember 2014, stengte politifolk til-og-med av veien nær Sarmin slik at to kvinners henrettelse ved steining kunne finne sted.
Ifølge ASIs egen rapport overleverte politiet under en periode kontanter, opptil 20 prosent av deres besørgede midler, til ekstremistgruppa Nour al-Din al-Zinki, som er knyttet til brudd på menneskerettigheter og grusomheter, som i 2016 inkluderte halshuggingen av en ung fange.
Finansieringen av prosjektet, angivelig rettet inn mot å trene en sivil politistyrke i de opprørsholdte provinsene Aleppo, Idlib og Daraa, ble først stoppet etter en BBC Panorama-etterforskning, «Jihadis som du betaler for», avslørte hvordan offiserer fra politistyrken samarbeidet med domstoler som tildelte brutale dommer. Tidlig i 2019 ble Free Syria Police oppløst, etter at Idlib-provinsen ble overtatt av av Tyrkia-støttede islamister.
Den britiske regjeringen, sammen med USA, opprettet også De hvite hjelmer, angivelig ei sivilforsvarsgruppe dedikert til å redde sivile som var innfanget av kampene i Syria. Gruppa ble opprettet i 2013, og den ledende skikkelsen som var involvert i å etablere den var den tidligere britiske hæroffiseren og MI6-agenten James Le Mesurier. Han gikk videre til å jobbe som leiesoldat for oljemonarkier i Persiagulfen, i samarbeid med et selskap knyttet til den beryktede tidligere amerikanske militærentreprenøren Blackwater. Etter å ha trent syrere i Tyrkia sendte de dem tilbake inn i Syria for å fungere som en logistisk støtte- og propagandaram av de vestlig støttede «opprørerne».
De hvite hjelmene filmet iscenesatte redningsaksjoner i områder som i hovedsak var kontrollerte av Al Nusra-fronten, der de filmet iscenesatte redningsaksjoner i områder truffet av bomber som sluppet av syriske myndigheter og russiske krigsfly. De overførte deres videoer til de vestlige foretaksmediene, som kringkastet dem uten ytterligere spørsmål. De hvite hjelmene har blitt beskyldt for å ha fabrikert både angrep og redningsaksjoner, der det mest beryktede tilfelle er det påståtte gassangrepet i byen Douma i april 2018.
På samme tidspunkt som det britiske parlamentet eksplisitt avviste enhver militæraksjon mot Syria lånte regjeringen i all hemmelighet ut britiske piloter til de amerikanske, franske og kanadiske luftstyrkene, og Royal Air Force (RAF) deltok i flere luftangrep i Syria som del av den USA-ledede antiISIS-koalisjonen i Irak. Dette ble først offentlig kunnskap etter at det hadde begynt, og lenge før parlamentet høsten 2015 stemte for luftangrep i Syria.
I desember 2016 rapporterte regjeringen at RAF-operasjoner i Syria langt overgikk intensiteten av Storbritannias operasjoner både i Irak og Afghanistan. I september 2017 var mer enn 1 000 ansatte i Storbritannia, så vel som spesialoperasjonsstyrker, involverte i operasjoner i Syria, og RAF hadde gjennomført rundt 900 luftangrep, til en pris av £ 265 millioner [NOK 3,3 milliarder].
Forfatteren anbefaler også:
British “aid” diverted to jihadi forces in Syria
[8. desember 2017]
Patel resignation exposes UK’s covert support for Israel and Islamist proxies
[17. november 2017]