I en lengre artikkel publisert den 17. mai («Er Ronan Farrow for god til å være sann?»), lanserte mediekommentatoren Ben Smith i New York Times et skarpt angrep på journalisten Ronan Farrow, og avslørte ham for å være en uærlig, manipulerende journalist og en bedrager.

Farrow har vært amerikanske mediers gullgutt siden publiseringen av hans angivelige eksposé av Harvey Weinstein i magasinet New Yorker i oktober 2017. Smith demonstrerer at Farrow spiller raskt og slipphendt med sannheten, og utelater «kompliserende fakta og ubeleilige detaljer».

Weinstein-beretningen i 2017, som ble publisert nesten samtidig med Times’ eget stykke om Hollywood-produsenten og hans påståtte ugjerninger, bidro til å lansere #MeToo-kampanjen om seksualmisgjerninger. Som resultat, til dels av Farrows «banebrytende» bestrebelser, er siden flere titalls liv og karrierer blitt ødelagt.

Farrow gikk videre fra feature-artikkelen om Weinstein i New Yorker til å publisere eller samarbeide om «bombeskrall» som brakte ned, blant andre, New York-statsadvokat Eric Schneiderman og styreleder og administrerende direktør i CBS Corporation Leslie Moonves, og som bygget opp under tiltakene for å få blokkert nomineringen av Brett Kavanaugh til USAs Høyesterett. Parallelt med alt dette har vært hans pågående innsats for å få ødelagt og svartelistet hans far Woody Allen, blant annen innsatsen for å forhindre veteranfilmskaperens selvbiografi fra å se dagens lys.

Det er umulig å vite nøyaktig hvorfor Times har valgt å gå etter Farrow på nåværende tidspunkt, da omfanget av hans misgjerninger kunne ha vært undersøkt når som helst i løpet av flere av de siste årene, men avgjørelsen kan ikke bare være rent vilkårlig eller tilfeldig. Ingen vesentlig artikkel dukker opp i den avisa uten å passe inn i, og fremme en større politisk agenda. Åpenbart har det berømte gjengjeldelseshjulet blitt dreid.

Det kan være at påstanden om seksualmisgjerning fra Tara Reade rettet mot tidligere visepresident Joe Biden var strået som brakk kamelens rygg. I den kontroversen kuttet #MeToo-kampanjen og slagordet om «Tro på kvinner» på tvers av Times’ planer og politikk, og dem til de mektige seksjonene i den amerikanske styringseliten som avisa taler for. Etter å ha vært Det demokratiske partiet og dets valgkrets til nytte, kan det være at Farrow og seksual-heksejegerne nå oppfattes, i det minste midlertidig, som en hindring: Derfor, nå er det tid for å gå videre!

Uansett, eksponeringen og den forsøkte gravleggingen av Farrow er åpenbar.

Smith gansker i sin Times-artikkel Farrows rolle i sakene til Weinstein, NBC-ankeret Matt Lauer og den til Michael Cohen, Donald Trumps personlige advokat. I tillegg motbeviser Smith overbevisende Farrows påstand om at NBC konspirerte for å undertrykke hans rapportering om Weinstein og om at Hillary Clinton-leiren prøvde å få kvalt den samme beretningen.

Hva angår Weinstein, som med Farrows bistand i siste instans brutalt ble dømt til 23 års fengsel, peker Smith på problemer med den opprinnelige New Yorker-featureartikkelen fra oktober 2017.

Smith skriver at Lucia Evans, ei av kvinnene som ble intervjuet av Farrow, hevdet at hun ble tilnærmet av Weinstein på en klubb, «og deretter lokket til hans kontor med et løfte om rollemuligheter som skuespiller. Der, fortale hun Farrow, tvang han henne til å utføre oralsex på seg.» Smith observerer at Farrow ikke besørget noen bekreftelse for påstanden, «et grunnleggende prinsipp i nåtidens håndverk for rapportering om seksualovergrep».

Han fortsetter: «Et avgjørende vitne, venninnen som var sammen med Ms. Evans da begge kvinnene møtte Mr. Weinstein i klubben, fortalte senere påtalemyndighetenes representanter at da en faktasjekker for The New Yorker ringte henne om Mr. Farrows historie, hadde hun ikke bekreftet Ms. Evans beretning om voldtekt. I stedet, ifølge et brev fra påtalemyndighetene til forsvarsadvokater, fortalte vitnet magasinet at ‘noe upassende skjedde’, og nektet å gå i detalj.»

Senere fortalte venninnen en New York City-politidetektiv at Ms. Evans hadde antydet at det seksuelle stevnemøtet var samtykkende. Politimannen forsøkte angivelig å undertrykke dette stykke bevismateriale, og da vitnets beretning kom frem, avviste dommeren i Weinstein-saken siktelsen.

Faktisk hadde hele Farrows Weinstein-feature-historie en stank til den høye himmel. Sammen med Evans var en annen fremtredende kilde for artikkelen Asia Argento, som innrømmet at hun «til-og-med vokste seg nær» Weinstein, at han «spiste med henne, og introduserte henne for sin mor. ... Hun sa hun hadde samtykkende seksuelle relasjoner med ham flere ganger i løpet av de neste fem årene.» Resten av artikkelen besto av rykter, sladder og gjentatte påstander om Weinsteins brautende og utilbørlige oppførsel. Det var veldig lite av substans der.

Smith punkterer en av Farrows sentrale påstander, en som rager stort i hans legende, om at NBC-direktører ga etter for Weinsteins trusler om å undertrykke beretningen om hans angivelige seksualrovgjerninger, som Farrow arbeidet med i sitt virke for nettverket. (Etter at han forlot NBC tok han med seg historien til New Yorker.) Times-artikkelen antyder at NBC-direktører, med god grunn, mente Weinstein-historien var svak og ikke klarte å oppfylle «høye… bevisstandarder».

Der han gjennomgår Farrows journalistiske bestrebelser som helhet skriver Smith i Times: «Han [Farrow] leverer narrativer som er uimotståelig filmatiske – med umiskjennelige helter og skurker – og som ofte utelater de kompliserende fakta og ubeleilige detaljene som kunne gjøre dem mindre dramatiske. Tidvis følger han ikke alltid de typiske journalistiske imperativene om bekreftelse og rigorøs avsløring, eller han antyder konspirasjoner som er pirrende, men som han ikke kan bevise.»

Smith bøyer seg bakover for å by Farrow tvilens nåde, der han observerer at sistnevnte «ikke er en fabulist. Hans rapportering kan være misvisende, men han finner ikke på ting. Arbeidet hans avslører imidlertid svakheten ved en slags motstandsjournalistikk som i Donald Trumps tidsalder har hatt gode kår: Denne der reportere svømmer dyktig nok medstrøms med sosialmedier og produserer skadelig rapportering om offentlige personer mest mislikt av de høyest stemmene, der de gamle reglene om rettskaffenhet og åpenhjertighet virker mer som hindringer enn essensielle journalistiske imperativer.»

Uansett, til tross for artikkelens relativt forsiktige og dempede tone, er 17. mai-stykket i Times knusende. Som Vanity Fair antyder, «en brutal fremstilling» av Farrow. Og en med bredere implikasjoner. Smith skriver at «The New Yorker har gjort Mr. Farrow til en veldig synlig, generasjonsstjerne for magasinets brand.» Men dette «varemerket» er ikke ganske enkelt New Yorkers. Farrow har vært ved kjernen av #MeToo-kampanjen siden dens oppstart, som dens fremste og mest profilerte journalistiske talerør.

For eksempel, da Farrow talte ved University of Michigan i mars 2019 der han mottok en pris, ble han introdusert som en «banebrytende» reporter hvis arbeid hadde satt «gullstandarden for rapportering av seksualmisgjerninger» og som hadde initiert «ei tidevannsbølge av samfunnsendring». Det ble hevdet at hans rapportering «avduket redskapene som står til rådighet for USAs mest mektige størrelser når de forsøker å få kneblet deres mange ofre». Publikum ble fortalt at Farrow kjempet mot «maktstrukturer og maktubalanser» mens han «aggressivt søkte etter sannheten».

Dette var alt bare tull og tøys, som ble ivrig sugd opp av hans velbeslåtte publikum. Det å så seriøs tvil om hans rapportering er å så tvil om hele den usle, reaksjonære seksual-heksejakta og reise uunngåelige, gjennomtrengende spørsmål om dens større formål og evolusjon.

Smith og Times fortsetter, selvfølgelig, som om denne avisa selv ikke hadde noen del av ansvaret for Farrows ufortjente omdømme. Man kan skumlese dusinvis på dusinvis av Times-artikler fokusert på Farrow uten å komme over en eneste skeptisk eller engang søkende passasje. Tvert imot, innholdet er nesten alltid høyst smigrende. Dette er typiske overskrifter i Times: «Ronan Farrow skal utvikle en granskningsserie for HBO», «I ‘Catch and Kill’ beretter Ronan Farrow om hvordan han gikk etter Harvey Weinstein Beretningen», «Ronan Farrow går etter NBC News-direktører i si nye bok», «Jeg går til grava med raljering om hvor viktige faktasjekkere er [Farrow]», «Matt Lauer-anklager snakker ut i Ronan Farrows nye bok», «‘Tenk deg at dette var di søster,’ forteller Ronan Farrow til Woody Allens utgiver», og så videre.

I april 2018, da New Yorker (takket være Farrow) og Times delte Pulitzer-prisen for offentlig tjeneste for deres dekning av angivelig seksualtrakassering og overgrep i Hollywood og andre steder, ikke så mye som antydet Times om noen problemer med Farrows metoder. Times skrev at prisen «anerkjente etterforskninger av filmmogulen Harvey Weinstein, som fikk sin rovdrift på kvinner – og hans omfattende forsøk på å dekke over sin oppførsel – avslørt i The Times av Jodi Kantor og Megan Twohey, og i The New Yorker av Ronan Farrow.»

Times skrøyt at den felles dekningen av Weinstein «igangsatte en kaskade av vitnemål fra kvinner om overgrep på arbeidsplassen, enten det var på et Beverly Hills-hotell eller et Ford Motor-anlegg i Midtvesten. Kjente personligheter, inkludert komikeren Louis C.K. og kokken Mario Batali, så deres karrierer avsporet etter at kvinner sto frem med beskyldninger om misgjerninger.» Hvor var referansene til Farrows lurvede, svikefulle og selvpromoterende metoder den gang?

Faktisk hører Farrow fullt og helt sammen med resten av medie-kjendis søppelet produsert av de siste tiårene med kulturell og politisk degenerering i USA, en prosess som Times’ brand av journalistikk legemliggjør like gjennomgående.

Farrows’ standard operasjonsprosedyre som en «gravejournalist» består av anonyme og ubelagte påstander, sensasjonsmakeri, halvsannheter, hint av mørke hemmeligheter som aldri er stavet ut, og åpenlys McCarthyistisk bakvaskelsestaktikk. Det er ikke tilfeldig at Farrow begynte sitt offentlige liv som propagandist for USAs imperialistpolitikk i Midtøsten og Sentral-Asia, hvor forvrengninger og løgner er et daglig forlangende. Men dette er også Times’ skole for rapportering, overvåket eller ganske enkelt levert av CIA, Pentagon og andre stats- eller foretaksinstanser.

Mens de liberale og pseudo-venstre mediene (Jacobin, Nation og den henfarne, ikke-savnede Socialist Worker) aksepterte og understøttet Farrows påstander, trengte ikke WSWS, som gikk frem på grunnlag av demokratiske prinsipper, å vente to-og-et-halvt år for å se tvers gjennom ham og hans medskyldige i mediene.

Så tidlig som i januar 2018 kommenterte vi at Farrow personifiserte «nexusen mellom middelklassemoralisering, Det demokratiske partiet og høy-nivå statsoperasjoner. ... Farrow begynte å jobbe ‘i en eller annen uspesifiserte kapasitet’ (Politico) for den amerikanske diplomaten (og Demokraten) Richard Holbrooke da han var tenåring. På et tidspunkt tjenestegjorde Farrow som taleskriver for Holbrooke, som WSWS bemerket i en 2010-nekrolog var ‘en mann gjennomsyret av forpliktelsen for, og tildekkingen av blodige forbrytelser’ fra Vietnam til Balkan, Afghanistan, Pakistan og videre forbi.»

Etter publiseringen av hans angrep på Moonves, skrev vi i august 2018, at den siste New Yorker-teksten var «skandalemakeri av det verste slag». Farrow «konstruerer sine artikler med et minimum av bevis og maksimalt med insinusjoner, for å utøve innflytelse på ei lesergruppe i den øvre middelklassen, bare så alt for villige og ivrige etter å akseptere enhver av hans sensasjonelle uttalelser. Det individuelle målet blir stilt til veggs, funnet skyldig og dømt av den moraliserende, skinnhellige Farrow.» I mars 2019 fastslo WSWS nøkternt at det nok en gang var «Skurke-tid», og at «Ronan Farrow er en av sjefskurkene».

Nå har Times og deler av etablissementet slått opp med ham og snudd ham ryggen. Dette kan være drevet av Reade-beskyldningene, men det kan være andre anliggender. Tråkket Farrow på feil tær, eller truet han med å tråkke på dem? Snuste han rundt enkeltpersoner ved, eller tilkoblet selve Times, i avisas nyhetsrom, på redaksjonskontoret eller i foretaksstyrerommet?

Utvilsomt har Farrows’ bestrebelser, som har kostet noen av hans mål titalls millioner dollar, sosial status og mer, skaffe ham mektige fiender. Eller gjorde han seg generelt til ei irriterende plageånd? Han kan ha blitt begeistret og inntatt av sin egen selv-viktighet og blitt tatt ned av sin egen hubris. I alle fall slippes han fra tidligere begunstigelse. New Yorker hevder de står ved hans rapportering. Vi får se. Det pågår utvilsomt re-evalueringer på flere hold.

Våre øyne er tørre. Men oppgaven med fullstendig å eksponere kreftene og motivene bak #MeToo-kampanjen faller på sosialistbevegelsen som et ledd i å kjempe for at arbeiderklassen skal frigjøre seg fra Det demokratiske partiet og alle dens apologeter.