Dybden av innvirkningen av koronaviruspandemien på den kinesiske økonomien og problemene og motsetningene som nå fremkommer og som ryster Beijing-regimet, ble åpenbart av det faktum at Den nasjonale folkekongressen åpnet sist fredag uten prognose for økonomisk vekst for inneværende år.
Dette var et markant avvik fra fast praksis det siste kvarte århundret, der BNP-prognoser har vært et veldig fremtredende trekk ved kongressbegivenhetene.
Dette skulle ha vært spesielt viktig i år fordi Xi hadde fastsatt 2020 som året da landets BNP skulle ha doblet seg fra 2010. Det skulle i sin tur ha vært forløperen for feiringen av 100-årsjubiléet for grunnleggingen av Det kinesiske kommunistpartiet i 1921.
Der Kinas premierminister Li Keqiang avleverte sin arbeidsrapport, som åpnet folkekongressen (NPC), var han ivrig etter å få satt frem de best mulige utsiktene for den interne økonomiske situasjonen.
Hans rapport ble levert i kjølvannet av en sammentrekning for Kinas økonomi på 6,8 prosent i årets første kvartal. Mange økonomer forutser at årets vekstnivå i beste fall bare vil være halvparten av de 6,1 prosent registrert for 2019.
Li sa imidlertid at regjeringen hadde avstått fra å sette et BNP-mål for året, ikke som resultat av innenlandske betingelser, men fordi utenlandsmarkeder er så usikre.
Tilstanden for globale markeder er spesielt bekymringsfull fordi det er estimert at nesten 200 millioner arbeidsplasser i Kina er knyttet til utenrikshandelen. Som handelsminister Zhong Shan skrev i en nylig artikkel, referert på Bloomberg, er dette mer enn hele den yrkesaktive befolkningen i USA.
Li bemerket riktig nok situasjonen i landet og de bekymringene det har vakt innen regjeringen.
«Press på sysselsetting har steget betydelig,» sa han. «Foretak, spesielt mikro, små og mellomstore foretak, står overfor tiltakende vanskeligheter. Det er økende risikoer i finanssektoren og andre områder.»
En Bloomberg-rapport publisert i forrige uke mens NPC ble åpnet pekte på den forverrende situasjonen som mindre næringsvirksomheter i den sørlige kystprovinsen Guangdong konfronterer, regionen som har vært ved sentrum for Kinas industriutvikling de tre siste tiårene.
Artikkelrapporten ga detaljer om økonomiske forhold i den hurtigvoksende byen Dongguan, med en befolkning på størrelse med New York City, der mange små tekstilprodusenter enten har lagt ned eller kjemper for å kunne overleve.
Eieren av én liten fabrikk sa: «Du kan se rundt her, ni-av-ti tekstilverksteder har allerede lagt ned.» Fabrikkeieren sa at de ti gjenværende arbeiderne hadde sett deres ta-med-hjem-lønninger [dvs. etter beskatning og diverse fratrekk] bli halvert på grunn av tapt arbeidstid, som hadde reduserte deres inntektsnivå til det som var for et tiår siden.
Kinesiske myndighetsfunksjonærer har forsøkt å bagatellisere mangelen av en BNP-prognose, og at man har mislykkes i å nå målet om å doble økonomiens størrelse det siste tiåret.
Han Lifeng, sjefen for Kinas viktigste økonomiske planleggingsorgan, sa til journalister på fredag at selv med en vekst på bare 1 prosent i år, vil det fortsatt bety at BNP hadde utvidet seg 1,9 ganger fra 2010.
De kinesiske lederskapsorganenes overordnede bekymringen er ikke fallende vekst som sådan, men den effekten det har på sysselsettingen, og den trusselen som stigende arbeidsledighetsnivåer utgjør for den sosiale og politiske stabiliteten.
Det kinesiske regimet, som representerte landets kapitalistoligarki, skrotet for lenge siden enhver forpliktelse for sosial likhet, og desto mer den for sosialisme. Det har søkt å få opprettholdt sin posisjon på grunnlag av at dreiningen til kapitalisme, som ble innledet på slutten av 1970-tallet under Deng Xiaoping, har sikret stigende levestandarder og gjort Kina til en mektig økonomi.
Men den kapitalistiske veien har nå kjørt inn i sin største hindring på de siste 40 årene – et påtagelig sammenbrudd av verdensøkonomien utløst av Covid-19-pandemien. Dette skjer midt under stadig tiltakende daglige trusler fra USA, der alle deler av landets militære og politiske etablissement forfølger en virulent antiKina-kampanje.
Den amerikanske antiKina-kampanjen går over hele linja – fra bestrebelsene for å få slått den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei konkurs ved å nekte selskapet viktige forsyninger; pålegget av tolltariffer på ei rekke kinesiske varer; en tiltakende orientering mot Taiwan, som truer med å oppheve «Ett Kina»-politikken; til det stigende tidevannet av beskyldninger om at Kina er ansvarlig for viruset og «sådde» det i USA.
Under disse betingelsene har en forverring av den økonomiske situasjonen og en vekst i arbeidsledigheten vesentlige politiske konsekvenser for regimet. Li pekte på disse bekymringene i mars da han oppfordret landets økonomiske embetsfunksjonærer til å gjøre sysselsetting til en prioritet fremfor BNP-tall.
Ifølge en rapport i Wall Street Journal sa premierministeren: «Så lenge sysselsettingen i år er stabil, er det ikke så store saken om den økonomiske veksten er litt høyere eller lavere.»
Mens Kina har hevdet at landet i vesentlig grad har stampet ut viruset, er økonomien, som allerede avtok markant før pandemien slo til og hadde registrert den laveste vekstraten på 30 år, veldig langt fra å ha gjenvunnet engang tidligere aktivitetsnivåer.
Ifølge estimater fra [den franske banken] BNP Paribas, kan det i mars ha vært opp til 50 millioner tapte arbeidsplasser, som resulterte i en arbeidsledighet på 12 prosent, når man regner med migrantarbeiderne som ikke kunne reise til de større industrisentrene for arbeid.
På begynnelsen av 1990-tallet var det protester over storskala avskjedigelser fra statsselskaper, men disse avtok etter hvert som den kinesiske økonomien ble utvidet til å bli den globale økonomiens viktigste produksjonssenter. Den veien er nå så godt som stengt, midt under det stigende tidevannet av økonomisk nasjonalisme, ikke bare i USA men rundt om i hele verden, og en prosess av de-globalisering.
Tapet av 23 millioner arbeidsplasser i 2008 som følge av den globale finanskrisen sendte også et gys av frykt gjennom regimet. Det svarte med en massiv stimulansepakke basert på utlegg til bygging og infrastruktur. Men dette alternativet er nå også stengt på grunn av voksende gjeldsnivåer som finansmyndighetene forsøker å få redusert.
Denne situasjonen peker på betydningen av den andre vesentlige utviklingen som fremkom under åpningen av folkekongressen (NPC). Regjeringen kunngjorde en nasjonal sikkerhetslov, som dekker «oppvigleri» og «undergraving» i Hong Kong som respons på fjorårets masseprotester, der opptil 2 millioner personer deltok, og som de lokale myndigheter viste seg ute av stand til å få undertrykt.
Den nye loven er åpenbart knyttet til regimets dypeste frykt for at uttrykk for denslags kan utløse masseprotester i arbeiderklassen på fastlandet dersom de økonomiske betingelsene forverres.