De katastrofale konsekvensene av Sveriges respons på koronaviruspandemien ble understreket på mandag da det offisielle antallet dødsfall passerte 4 000. Landet, med en befolkning på 10,3 millioner, har de siste ukene registrert en av de høyeste dødlighetsrater per capita i verden [antallet dødsfall relatert innbyggertallet], som er et direkte resultat av Sosialdemokratene/De Grønne-regjeringens nekting av å iverksette nedstengingstiltak, utføre massetesting og beskyttelse av eldreomsorgsboliger.
I forrige uke hadde Sverige den høyeste dødsraten per capita i verden, basert på et rullende syv-dager-langt gjennomsnitt inntil den 20. mai. Nettstedet Our World in Data rapporterte at Sverige i løpet av denne perioden registrerte 6,08 dødsfall per million innbyggere, sammenlignet med Storbritannia (5,57), Belgia (4,28) og USA (4,11). På nåværende stadium er dødsratene i Belgia, Italia og Spania, vurdert over av hele pandemiperioden, fortsatt høyere enn i Sverige.
Sosialdemokratene/De Grønne-regjeringen, ledet av statsminister Stefan Löfven, nektet å implementere restriksjoner for næringslivet og sosiale aktiviteter for å få dempet spredningen av pandemien. Skoler for elever under 16 år, restauranter, butikker og barer har vært holdt åpne hele tiden; innbyggerne har bare blitt anbefalt å begrense deres sosiale kontakter. Det har også siden mars vært tillatt med offentlige ansamlinger på opptil 50 personer.
Sveriges tilnærming har blitt varm berømmet av reaksjonære politiske krefter og foretakskontrollerte medier internasjonalt, for å styrke deres egne kriminelle tilbake-til-arbeid-kampanjer. Sveriges statsepidemiolog Anders Tegnell har blitt gjort til noe av en kultfigur, med stort sett smigrende intervjuer og profiler presentert av Daily Show og USA Today i USA, Der Spiegel i Tyskland, og Storbritannias Financial Times, blant andre.
Men til-og-med Tegnell ble tvunget til å innrømme på svensk radio sist helg, der han var konfrontert med det raskt stigende antallet dødsfall, at landet står overfor en «forferdelig situasjon».
Annika Linde, hans forgjenger, gikk enda lenger og sa hun var uenig i regjeringens unnlatelse av å beordre en nedstenging. Linde påpekt de langt lavere dødsratene i nabolandene Danmark, Finland og Norge, som har registrert henholdsvis fire, syv og ni ganger færre omkomne per capita, og hun uttalte til Storbritannias Observer: «Jeg mener vi trengte mer tid for beredskapen. Dersom vi hadde stengt ned veldig tidlig ... da hadde vi vært i stand til, i løpet av den tiden, å ha sikret oss at vi hadde det som var nødvendig for å beskytte de utsatte.»
Mens Tegnell og politiske ledere har benektet at Sverige fører en politikk for «flokkimmunitet», er dette i praksis det som finner sted. De svakeste og mest sårbare delene av samfunnet blir etterlatt for å klare seg selv, eller til å dø, mens regjeringen konsentrerer seg om å redde big business og bankene. Mens hundrevis av milliarder av svenske kroner er gjort tilgjengelig i form av lån og subsidier for å støtte opp under finansmarkedene og storselskaper, er bare SEK 5 milliarder (NOK 5,16 milliarder) i ekstra finansiering avsatt til sykehus og helsevesenet (se: Ekperter kritiserer den svenske regjeringen for ikke å forhindre spredningen av Covid-19).
Per tirsdag var det offisielt registrert 4 125 dødsfall. Dette er sannsynligvis et underestimering, gitt at dødsfall bare telles etter en laboratoriebekreftet test av en pasient. I slutten av april indikerte tall fra Landsstyrelsen for helse og velferd at det offisielle dødstallet undertellet reelle omkomne med rundt 10 prosent (se: Sverige tvunget til å innrømme undertelling av koronavirusdødsfall ).
Rundt 90 prosent av de totale dødsfallene er personer over 70 år. Tre-fjerdedeler av alle dødsfallene besto av personer som bodde i omsorgsboliger eller som ble pleiet hjemme.
Spredningen av Covid-19 tvers gjennom Sveriges eldreomsorgssystem har blitt tilrettelagt av flere tiår med innstrammingspolitikk, ført av hele det politiske etablissementet. Mange omsorgsarbeidere er ansatt av arbeidsformidlingsforetak i stedet for av de gjeldende pleiehjemmene, som betyr at de ofte jobber på flere steder og ikke har noe stillingsvern dersom de skulle ta seg fri på grunn av sykdom. På toppen av dette så svenske myndigheter bort fra trusselen fra asymptomatiske bærere av sykdommen, ved å fortelle omsorgsarbeidere å være hjemme bare når de selv kunne merke symptomer på koronavirus. Asymptomatiske tilfeller ble ikke oppdaget fordi Sverige har en av de laveste nivåene av testing i Europa.
En annen årsak til de høye dødsratene blant eldre er at de systematisk har blitt benektet omsorg. En undersøkelse fra den tyske allmennkringkasteren NDR fant at mindre enn 1 prosent av pasientene over 80 år ble behandlet på intensivavdelinger, sammenlignet med 10 prosent av pasientene i aldersgruppa fra 70 til 79 år, og 16 prosent av pasientene i aldersgruppa fra 60 til 69 år (se: Mislykket bremsing av Covid-19-spredning har ført til massedød på svenske pleiehjem).
Barn, og voksne i yrkesaktiv alder, blir behandlet ikke mindre foraktende. Offisielle råd forteller arbeidere og skolebarn bare å være hjemme i to dager etter at symptomene forsvinner, som utvilsomt bidrar til infiseringer. Viruset har en 14-dagers inkubasjonsperiode.
Andreia Rodrigues, en førskolelærer i Stockholm-regionen, sa til Insider at hun fortsatt fikk beskjed om å møte opp for å undervise en klasse på 22 elever etter at hun rapporterte at hennes forlovede viste koronavirussymptomer. «Jeg lurer hele tiden på hvor mange mennesker som vil dø på grunn av meg,» la hun til, og forklarte at hun ikke bruker ansiktsmaske av frykt for å få sparken.
Innvandrermiljøer er også blitt uforholdsmessig rammet av viruset. Ifølge tall fra den offentlige helseetaten som ble utgitt i april, utgjorde innbyggere av somalisk opprinnelse 5 prosent av de totale koronavirustilfellene i Stockholm-regionen, selv om de utgjør mindre enn 1 prosent av den totale befolkningen. Den svensk-somalske legeforeningen avslørte at seks av de første 15 personene som døde i Stockholm var av somalisk opprinnelse.
Årsaken til dette avviket er ikke vanskelig å finne. Store svenske byer er ekstremt segregerte mellom velstående distrikter og fattige forsteder, der store innvandrerbefolkninger bor i trange boliger og jobber i prekære jobber som ikke kan utføres hjemmefra. Fattigdom og arbeidsledighet er utbredt i disse lokalsamfunnene.
For eksempel har området Rosengad i Sveriges tredje største by Malmö, som hovedsaklig består av innvandrere, en gjennomsnittlig inntekt på bare 50 prosent av byens gjennomsnitt. Svenske myndigheter har svart på disse sosiale problemene ved å karakterisere fattigdomsrammede nabolag som hotspots for kriminalitet, som krever en styrket polititilstedeværelse. Det svenske politiet gir ut en årlig rapport med ei liste over såkalte «sårbare områder». Den siste utgaven fra 2019 inkluderte 60 nabolag over hele landet.
Telefonileverandøren Telia har på bakgrunn av analyse av anonymiserte mobiltelefondata demonstrert hvordan innbyggere i rikere distrikter har vært i stand til å trekke seg tilbake for å jobbe fra deres komfortable hjem, mens lavtlønnede, stort sett innvandrere i forstedene, har vært tvunget til å fortsette å stille på arbeidsplasser og utsette seg for smittefare. «Vi ser visse områder som kanskje er mer velstående, med et større antall mennesker som jobber hjemmefra,» sa Christopher Agren, Telias leder av datainnsikter, til Associated Press.
Ikke overraskende viste tall som ble utgitt av myndighetene i Stockholm forrige måned at i noen lavinntektsdistrikter var infeksjonsraten tre ganger høyere enn i velstående bydeler.
La de fattige og de eldre bli smittet, og la dem dø: Dette er den brutale virkeligheten av Sveriges respons på koronaviruspandemien. Men det er ikke bare et svensk fenomen. Med det hensynsløse og kriminelle tilbake-til-arbeid-pådrivet som blir håndhevet av regjeringer over hele Europa og i Nord-Amerika, omfavner styringseliter i hvert et land den «svenske veien».
Dette ble understreket av publieringen av en artikkel med tittelen «Sveriges koronavirusstrategi vil snart bli verdens», i den nåværende utgaven av Foreign Affairs, det mest innflytelsesrike utenrikspolitiske tidsskriftet i USA. Forfatterne Nils Karlson, Charlotta Stern og Daniel Klein erklærte rett ut: «Flokkimmunitet er det eneste realistiske alternativet – spørsmålet er hvordan man kommer dit trygt.» De raste mot nedstenginger, som de beskrev som utillatelige fordi de reduserer BNP-veksten med 2 prosent hver måned.
I tillegg til det faktum at ingen av de tre forfatterne har noen medisinsk bakgrunn, er de alle tilknyttet det høyreorienterte Ratio Institute, som med sine egne ord fokuserer på «betingelsene for næringsvirksomhet, entreprenørskap og markedsøkonomi». Ratio er finansiert av Det svenske næringslivforbundet og får jevnlig støtte til spesifikke prosjekter fra Wallenberg-stiftelsen, som er finansiert av Wallenberg-familiens enorme formue. Selv om næringsvirksomheter kontrollert av Wallenbergs ikke lenger utgjør 40 prosent av alle industriarbeidsplasser i Sverige, som det var på 1970-tallet, spiller familiemedlemmer roller i et stort antall prominente svenske foretak.
Det faktum at Karlsons, Sterns og Kleins raljeringer blir finansiert av så mektige støttespillere, samtidig som Sverige fremstår som en av verdenslederne for dødsofre av koronaviruset, understreker hvordan deres kaldblodige misaktelse for menneskeliv og deres besettelse av å få beskyttet storselskapsprofitter er overbevisninger som deles av den svenske og den internasjonal styringsklassen.
_____________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)