Ytterligere 2,1 millioner arbeidere i USA søkte om ledighetsstøtte i forrige uke, ifølge det amerikanske arbeidsdepartementet. Det bringer det totale antall arbeidere som har søkt om arbeidsløshetsytelser til 40,8 millioner i løpet av de ti ukene siden pandemien førte til nedleggelsen av store deler av landets økonomiske aktivitet i midten av mars.

Dette tallet, som i vesentlig grad undervurderer det virkelige omfanget av arbeidsløsheten, er likevel en sjokkerende 24,7 prosent av landets arbeidsstyrke på 164,5 millioner mennesker. Økonomer forventer at maimånedens offisielle arbeidsledighet, som bekjentgjøres neste fredag, vil nå 20 prosent, opp fra aprilmånedens 14,7 prosent.

Estimater av den reelle ledigheten overstiger den historiske rekorden på 24,9 prosent satt i 1933, under dypet av Den store depresjonen. Millioner av arbeidsløse arbeidere regnes ikke med i de offisielle tallene fordi de er immigranter uten dokumenter, selvstendig næringsdrivende eller har hatt såkalte gig-jobber. Andre som ikke er talt med inkluderer de som jobber deltid, og de som har gitt opp å lete etter ikke-eksisterende jobber. I tillegg blir ikke millioner regnet som arbeidsledige fordi overveldede delstatsetater ikke har behandlet deres søknader, og tilsidesetter dem for eventuelle ledighetsfordringer.

Likevel har flere delstater svimlende offisielle ledighetsnivåer, deriblant Washington (31,2 prosent), Nevada (26,7), Florida (25,0), Hawaii (23,4), Michigan (23,1), California (20,6) og New York (19,9).

Ifølge en rapport fra University of Chicago vil 42 prosent av jobbene som har gått tapt aldri gjenopprettes. Storselskaper bruker pandemien for å fremskynde omstillingsplaner forlengst utarbeidet før den nåværende krisen.

Denne uka kunngjorde Boeing at de skal kutte 13 000 arbeidsplasser, de fleste i USA, men også i Canada, Australia og på New Zealand. American Airlines, som fikk en heftig del av den $ 50 milliarder store regjeringspakka til flyselskapene, angivelig for å beholde de ansatte, skal fjerne 5 000 jobber, eller 30 prosent av arbeidsstyrken.

Dette er del av en global trend. Etter å ha fått en redningsplanke på flere milliarder dollar fra den franske regjeringen har bilselskapsalliansen Renault-Nissan presentert planer om å stenge ned fabrikker i Frankrike, Spania og andre land, og kutte mer enn 20 000 arbeidsplasser. Den tyske bildel-leverandøren ZF Friedrichshafen planlegger innen 2025 å kutte opptil 15 000 arbeidsplasser, eller rundt 10 prosent av arbeidsstyrken, med halvparten av nedskjæringene i Tyskland.

Etter et tiår med synkende realinntekter for arbeidere står de som kommer tilbake til jobb nå overfor utsiktene til en ny runde med lønns- og rettighetskutt. En rapport fra Bloomberg News refererte kommentarene fra Bruce Fallick, en økonom ved Federal Reserve Bank of Cleveland, som sa at omstendighetene med en folkehelsekrise sannsynligvis ville gjøre lønnskutt mer akseptable for arbeidere enn de normalt ville vært – i det minste innledningsvis.

Lønnsskjæringer vil ramme alle sektorer av arbeidere, fra sykepleiere til dagligvarehandelen og arbeidere innen utlevering og andre viktige sammenhenger – de som foretaksmediene har hyllet som «helter» – og til kontorarbeidere ved Google, Facebook, Twitter, JPMorgan Chase, Walmart og andre selskaper som utvider deres arbeid-hjemmefra-retningslinjer.

«Så snart folk jobber hjemmefra vil det være en sysselsettings-arbitrage [‘forskjellsgevinst’],» bemerket Forbes nylig, når selskaper «forstår at en person som jobber hjemmefra i Montana, med samme ferdigheter som en i Chicago, men aksepterer ei mye lavere lønn. Det vil være vanskelig for ansatte å forhandle om hevinger, siden ledelsen vil tro at de lett kan finne en erstatning et annet sted i USA, eller i utlandet.»

Samtidig fortsetter selskapene som har blitt overført milliarder av dollar av den føderale regjeringen å viderebefordre redningspengene til deres direktører og investorer.

Under påskudd av «like oppofringer» har storselskaper kunngjort kutt i grunnlønna til toppsjefene. Det er imidlertid ikke annet enn skuebrød. Grunnlønningene utgjør bare en tiendedel av medianlønna til toppsjefene ved de 500 største amerikanske selskapene, og hoveddelen kommer fra aksjetildelinger.

Basert på en undersøkelse av forskriftsmessige funn fant Reuters at titalls selskaper, deriblant Uber, Delta Air Lines og Hilton-hotelene, allerede hadde foretatt eller vurderte endringer i deres lønnsplaner for å beskytte deres toppdirektører fra pandemiens økonomiske konsekvenser, selv om profittene stupte og selskapene økset tusenvis av arbeidsplasser.

Reuters rapporterte at Sonic Automotive, som opererer nesten 100 bilforhandlere, «endret sin direktørkompensasjonsplan fra å tildele aksjer basert på ytelse til å la direktørene kjøpe selskapets aksjer, fra-og-med 2021, til de pressede prisene som aksjene hadde falt til den 9. april i år. Deres aksjekurs har siden den 10. april steget 67 prosent, som resultat av aksjemarkedsbobla produsert av Federal Reserves intervensjon og de massive statlige stimulanseutleggene. Dette har skjedd samtidig som bilsalget beregnet år-for-år falt rundt 40 prosent siden pandemien startet, og selskapet permitterte eller sa opp 3 000 arbeidere.»

Siden det enstemmige vedtaket av CARES Act, av både Demokrater og Republikanere, i slutten av mars, som autoristerte USAs finansdepartemet til å anvende billioner av dollar for å overta bankenes og selskapenes dårlige gjeld, har aksjene skutt til værs med mer enn 35 prosent. De er nå bare 10 prosent under rekordhøyden før pandemien.

I de to månedene siden Trump undertegnet CARES-loven den 27. mars har USAs antall dødsofre av Covid-19 steget fra 1 700 til over 103 000. Titalls millioner har mistet deres jobber og stiller i matkøer for matbistand og står overfor utkastelse når de midlertidige moratoriene heves. I samme periode har Amerikas milliardærer sett deres nettoformuer stige med $ 434 milliarder [NOK 4 204,38 milliarder].

Styringsklassene i hvert land fører en morderisk politikk for å tvinge arbeidere tilbake til utrygge arbeidsplasser, selv mens pandemien fortsetter å bre seg og overvelder nye områder av USA og produserer nye mareritt i Mexico, Brasil, India og andre land. I hvert land søker kapitalistregjeringene å få brukt økonomisk press for å få tvunget arbeidere tilbake, med Trump som forbereder seg på å erstatte det ukentlige $ 600 tilskuddet til ledighetsbidraget med en midlertidig «tilbake-til-arbeid»-bonus på $ 450 i uka.

For styringsklassen er arbeidere ikke annet enn «vår beholdning av humankapital», som Trumps seniorøkonomiske rådgiver Kevin Hassett sa forrige uke, for å bli drevet tilbake til arbeid for å produsere profittene som er nødvendig for å få betalt for redningen av de rike.

Men arbeidere er ikke storfe. Før pandemien var det en stor vekst av sosial kamp og en politisk radikalisering av arbeiderklassen i alle land. I USA nådde antallet arbeidere som var engasjert i store streiker de høyeste nivåene på flere tiår. Hele styringsklassens politikk som svar på pandemien vil besørge en enorm ekspansjon av klassekonflikt.

Arbeidere må avvise det falske valget mellom deres liv og levebrødet. Kampen mot både pandemien og den sosiale katastrofen arbeiderklassen står overfor er en kamp mot finansoligarkiet og kapitalistsystemet. Det er kampen for sosialisme.