Lørdag den 30. mai var SpaceX-selskapets suksessfulle Demo-2-utskytningsoppdrag, som brakte NASA-astronautene Robert Behnken og Douglas Hurley trygt ut til den internasjonale romstasjonen. De har sluttet seg til den amerikanske astronauten Chris Cassidy og de russiske kosmonautene Anatoly Ivanisjin og Ivan Vagner som medlemmer av ISS Expedition 63.
Dette er første gang menn blir lansert ut i bane fra USA siden slutten på romfergeprogrammet i 2011. De siste ni årene har USA vært tvunget til å skyte ut astronauter fra Baikonur Cosmodrome i Kasakhstan ombord i Sovjet-æra Soyuz-romfartøy drevet av det russiske romfartsagenturet Roscosmos.
Begivenheten ble sterkt promotert av SpaceX-grunnleggeren og milliardæren Elon Musk, de amerikanske mediene og president Donald Trump, på en måte som burde fjerne enhver spenning som ellers kunne følge med ytterliger et fremskrittskritt i bemannet utforskning av verdensrommet. Egentlig var lanseringen ikke så mye et fremskrittskritt, som en tilbaketrekning fra de trinn som først ble tatt for 60 år siden, med Mercury, Gemini og Apollo-programmene.
Uten på noen måte å glamorisere romkappløpet fra Kennedy-Johnson-årene, der den drivende kraften var den kalde krigens kamp mellom amerikansk imperialisme og Sovjetunionen, er det noe degradert og loslitt ved å prostituere romforskningen til de nakne kommersielle interessene til en milliardær, der hans ekspertise innen teknologi er «engineering» av finanstjenester – Musk gjorde sin første formue som med-grunnlegger av Paypal-nettstedet, før han gikk videre til investeringsforehavender som Tesla.
Utskytingen handlet ikke først-og-fremst om utvikling av vitenskap eller teknologi, men om å heve Musks formue, som ifølge Forbes ligger på $ 37,2 milliarder i kjølvannet av lanseringen, og for å fremme nasjonalisme og militarisme i verdensrommet, legemliggjort av emneknaggen #LaunchAmerica.
Lørdagens utskyting brukes for å validere alle aspekter av romskipet Crew Dragon, fremfor alt dets evne til å levere besetningen trygt til verdensrommet og tilbake til bakken. Men dette er ikke fundamentalt ny teknologi, til tross for påstander om at Musk var «#1 Innovative Leader» i 2019. Dragon-kapselen er essensielt sett en større versjon av Gemini og Apollo-crewenes fasiliteter som ble utviklet på 1960-tallet, om enn nå med moderne berøringsskjermkontroller og navigasjonspaneler, i stedet for vegger dekket av knapper og brytere.
Og selv om evnen til konsistent å gjenvinne Falcon 9-boostere og gjenbruke dem er et fremskritt, er rakettene fortsatt basert på den samme grunnleggende prosessen med å sette sammen en kombinasjon av parafin, flytende oksygen og flytende hydrogen til å antenne og bruke den resulterende detoneringen for å løfte mennesker mange tusen kilometre ut over jordas overflate – akkurat som det ble gjort på 1960-tallet. Den sikre leveringen ut i bane og tilbake skyldes samarbeidet av hundretusener av forskere og ingeniører i USA og Sovjetunionen som arbeidet med dette problemet på 1950- og 1960-tallet, og deres etterfølgere rundt om i verden i dag. Musks kommersielle virksomhet er basert på å bruke dette arbeidet for å bygge sin egen privatformue.
I tillegg er det fortsatt risikoer med selve Dragon-kapselen. Historien til privat romfart er punktetavpersonskader [engelsk tekst] forårsaket av selskaper som har tatt risikoer som allerede har vært bevist som veldig høye gjennom erfaringene med bemannet og ubemannet romferd de siste 70 årene. SpaceX i seg selv har hatt tre vesentlige feiltak som involverte tap av en bærerakett, deriblant én som involverte en eksplosjon av et Dragon-romfartøy etter at aborteringssystemet feilfungerte. Selskapet har også hatt anliggender med fallskjermsystemet, som er det som skal brukes til å lede romskipet til myklanding når det returner til jorda.
Relasjonen mellom SpaceX og andre selskaper med NASA er slik at byrået har veldig lite uavhengig tilsyn med teknologiene som anvendes. Sammenlignet med romprogrammets høyder på 1960-tallet er det liten åpenhet, og et vesentlig uthulet NASA. Apollo 1, Challenger og Columbia-katastrofene demonstrerer at selv de minste glipp og feiltak kan være katastrofale.
Man skal heller ikke glemme at Musk også driver Tesla, der han beordret 10 000 Tesla-arbeidere tilbake til fabrikken sin i Fremont, California, for å gjenoppta produksjonen av hans elbilproduksjonslinje. I hans kriminelle forfølgelse av profitt trosset den administrerende direktøren delstatens offentlig helsemyndigheter etter at anlegget hadde blitt nedstengt for å forhindre spredningen av koronaviruspandemien. Selv om ingen har dødd som resultat av Demo-2-utskytingen, har i det minste hittil både liv og helse til tusenvis av arbeidere blitt satt i fare av Musks uvørne og ignorante tråkking på vitenskapen i pådrivet for gjenåpningen av Tesla.
Så er det Trump, som skrøyt av at «USA har gjenvunnet vår prestisjeplass som verdensleder» i romfart, praktisk talt samme dag som USA bekreftet landets rolle som «verdensleder» i Covid-19-epidemien, og passerte 100 000 dødsfall og 1,7 millioner infeksjoner.
«Nok en gang lanserer vi med stolthet amerikanske astronauter med amerikanske bæreraketter – de beste i verden – nettopp herfra, fra amerikansk jord,» fortsatte Trump, selv om det er tvilsomt at bæreraketten eller kapselen er «amerikansk», bortsett fra i betydningen av selskapseierskap: komponentene stammer fra en global arbeidsprosess som involverer arbeidere fra flere titalls land.
Med «prestisje» refererer Trump til amerikansk geopolitisk dominans i verdensrommet, som eksisterte på en eller annen måte etter oppløsingen av Sovjetunionen, men som har vært knust de siste årene, da NASA-oppskytinger opphørte og USA var avhengig av russiske utskytinger, mens Kina gjennomførte en vellykket landing [engelsk tekst] på den mørke siden av månen, mens India utførte ødeleggelsen av en satellitt [engelsk tekst] i lav jordbane, blant andre nasjoners rombaserte aktiviteter.
I Trumps hode gjør det å frigjøre USA fra avhengigheten av Russland det mulig for det amerikanske militæret bedre å spille ut si nyeste grein Space Force, som ble pushet av hans administrasjon og ble formelt opprettet som del av det siste forsvarbudsjettet på $ 738 milliarder, med støtte fra begge partiene. Da det første gang ble kunngjort gjorde Trump-administrasjonen det klart at opprettelsen av Space Force var direkte knyttet til krigsforberedelser mot Kina og Russland.
Som Washington Post gjorde klart utvidet SpaceX-utviklede bæreraketter Pentagons «lanseringsmarked». Med andre ord, nye bæreraketter kan omdannes til nye typer missiler, som gir det amerikanske militæret flere muligheter for masseutryddelse av hele befolkninger. Som kontrast vil ikke disse nye måtene for å komme seg ut til verdensrommet anvendes for mange, om noen, vitenskapelige programmer, som Trump har kuttet midlene for, og spesielt de som studerer effekten av klimaendringer på miljøet her på jorda.
Lanseringen var også kulmineringen av pådrivet for å få privatisert menneskelig romfart, som ble initiert av Obama-administrasjonen. Siden SpaceX og Boeing ble tildelt kontrakter for å fly astronauter til ISS i 2014, har både Obama- og Trump-administrasjonene lagt vekt på utvidelsen av kommersielle romfartsprogrammer på NASAs bekostning.
Trump har spesielt kastet sin støtte bak SpaceX og Musk, som han anser som en venn, fremfor Boeings Starliner, så vel som Blue Origins som er eid av Amazons administrerende direktør Jeff Bezos, som Trump anser som en politisk fiende. Noe av den underliggende politikken for dette kom til syne i dagene før lanseringen: Douglas Loverro, NASAs sjef for menneskelig fomfartsforskning, trakk seg etter at hans tildeling av en stor kontrakt til Blue Origins åpenbart gjorde ham til en utstøtt i Det hvite hus. Loverros plutselige avgang førte nesten til at Demo-2-utskytingen ble kansellert.
Presidenten har også hevdet kommersielle eiendomsrettigheter i verdensrommet, spesielt for amerikanske selskaper. Trump undertegnet i april en utøvende ordre [engelsk tekst], som erklærer at «USA ikke ser det [verdensrommet] som et globalt fellessamfunn», og at «vellykket langvarig utforskning ... vil kreve partnerskap med kommersielle enheter for å hente ned og bruke ressurser», og at disse vil kreve «retten til kommersiell utvinning».
Trump inkluderer uten tvil Musk i disse beregningene, spesielt ettersom den sistnevnte har designer om å reise til Mars, med implikasjonen at han personlig kunne eie en hel planet.
Det skal også bemerkes at dette ikke er «første gangen i menneskets historie» at astronauter har «entret @Space_Station fra et kommersielt produsert romfartøy», som det ble proklamert av NASA. Space Shuttle, som anla flere ganger til romstasjonen ISS, i tillegg til å bistå til å montere den, ble bygget av United Space Alliance, Thiokol/Alliant Techsystems, Lockheed Martin/Martin Marietta og Boeing/Rockwell. Disse selskapene har også spilt store roller i produksjonen av de andre bærerakettene som NASA har brukt eller fortsatt bruker for å sende mennesker og satellitter ut i verdensrommet.
Uansett hvilke pretensjoner Musk eller Trump-administrasjonen har, er imidlertid realiteten den at å reise ut i verdensrommet nødvendigvis er en internasjonal bragd. Til-og-med Crew Dragon-utskytingen krevde personell som var stasjonert på forskjellige steder i Atlanterhavet og i Irland, i tilfelle oppdraget måtte aborteres etter at bærerakettene ble avfyrt. Når de var i bane, ble et nettverk av satellitter og bakkestasjoner som blir drevet av land rundt om i verden brukt til å opprettholde kontakten med astronautene i Crew Dragon der de tok veien til en romstasjon bygget ved anvendelsen av romfartsagenturer og ingeniørforetak fra 16 forskjellige land – USA, Russland, Canada, Japan, Brasil, Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Norge, Spania, Sverige, Sveits og Storbritannia.
Under kommentarene før forrige onsdagens aborterte utskyting snakket astronauten Leland Melvin om denne siden av romfarten, i bemerkninger som det er verdt å sitere i en viss lengde. «Da jeg først dro ut i verdensrommet trodde jeg at min primære oppgave med å installere Columbus-laboratoriet ville være mitt ‘aha’-øyeblikk, men det var imidlertid da Peggy Whitson inviterte oss over til det russiske segmentet for et måltid. Hun sa: ‘Dere gutta tar med dere de dehydrerte grønnsakene, vi har kjøttet.’»
«Der sitter vi å spiser dette måltidet, og det med en afroamerikaner, en asiatisk-amerikaner, en franskmann, en tysker, en russer, og den første kvinnelige sjefen, som brøt brødet i 28 000 kilometer i timen, der vi gikk rundt planeten hvert 90. minutt. Og når jeg tenker på den perspektivforskyvningen som jeg fikk da jeg så ut av vinduet, der jeg fløy over hjembyen min, og fløy over [den franske astronauten Léopold Eyharts hjemby] Paris, fløy over [kosmonaut Juri Malentsjenkos hjemby i] Russland, det var da jeg opplevde det, dét brakte oss alle sammen, som én sivilisasjon.»
«Og jeg tror det er dét romferd gjør for oss. Jo mer mennesker har muligheten til å dra ut i verdensrommet, jo mer vil de føle at det er én internasjonal familie av mennesker, som jobber sammen til det beste for menneskeheten og hele menneskeslekten.»
Kraftfulle sentimenter, men ikke de som kan realiseres i verdenen til Elon Musk og Donald Trump. Romutforskningen, som med alle aspekter av livet, må vris ut av imperialismens kvelertak og ut av pådrivet for privatprofitt, dersom aspirasjonene som finnes i utforskningen noen gang skal kunne realiseres fullt ut.
Forfatteren anbefaler også:
Falcon Heavy utskytingen markerer nytt stadium i privatiseringen – og perversjonen – av romforskning
[9. februar 2018]
Elon Musk og klassekrigens økonomi
[14. mai 2020]