«USAs image som senteret for den vestlige sivilisasjon kollapser for våre øyne. Vil det være mulig å gjenoppbygge det gamle imaget igjen?» kommenterte den polske dagsavisa Rzeczpospolita på tirsdag, med henvisning til de nylige begivenhetene i USA.
Det oppsummerer frykten i betydelige deler av den europeiske styringsklassen. Påstanden om at kapitalistisk privateiendom og markedsøkonomien besørget basis for frihet og demokrati, og at det til sammen utgjorde «vestlig sivilisasjon», har fungert som den ideologiske sementen for kapitaliststyre i Europa – og USA spilte en ikke uvesentlig rolle for det.
I Vest-Europa, og i Tyskland spesielt, var det USA som gjennom sin økonomiske makt og sine demokratiske tradisjoner, bidro til å gjenopplive borgerskapet etter dets diskreditering på grunn av forbrytelsene under krigen. I 1990 spilte den amerikanske modellen, selv om den allerede den gang var noe beskjemmet, en viktig rolle for å få solgt restaureringen av kapitalisme i Øst-Europa med de påfølgende forødende sosiale konsekvensene, som et skritt i retningen av frihet og demokrati.
Ved en gjennomlesing av de europeiske kommentarene til mandagens begivenheter opplever man at de ikke er spesielt foruroliget av Donald Trumps bestrebelser for å etablere et presidentdiktatur. De frykter snarere at presidentens provoserende handlinger kan fremprovosere motstand og klassekamp som kunne true kapitalistsystemet, og bre seg til Europa. Den sosiale og politiske situasjonen er tross alt ikke mindre eksplosiv her.
Med noen få unntak erkjente kommentarene at de landsdekkende protestene ikke bare er rettet mot rasisme, men er motiverte av sosial undertrykking og utbytting og får oppslutning av personer av alle hudfarger og etnisiteter. De beskylder Trump for å splitte i stedet for å forsone. Som kontrast sier de derimot knapt et ord om mobiliseringen av militæret og forberedelsene for diktatur forbundet med dette.
Den norske tabloidavisa Verdens Gang (VG) skrev: «Nok en gang blir det klart hvor ulikt det amerikanske samfunnet er. Disse problemene stikker dypere enn Trump, men USA har aldri hatt mer behov for en samlende president enn nå.»
Tysklands Süddeutsche Zeitung (SZ) kommenterte: «Når landet går opp i flammer burde presidenten megle og forene.» Men det hverken vil eller kan Trump gjøre. Han er «ute av stand til å beskytte og berolige sine landsmenn».
Sveitsiske Neue Zürcher Zeitung (NZZ) pekte på tre sentrale faktorer som avisa mener ligger til grunn: «Rasistisk politivold mot svarte; de svartes større mottakelighet for Covid-19; og en økonomisk krise som har rammet minoriteter hardest.» Alt dette henger sammen, fortsatte avisa, og la til: «Økonomiske vanskeligheter fører til manglende tilgang til helsetjenester, som gjør at helseproblemer kan bli kroniske og dermed øker sårbarheten for lungesykdommen. Ikke rart at frustrasjonen er utbredt.»
En annen kommentar i NZZ sier: «I en slik situasjon behøver US en samlende figur som kan roe gemyttene i landet, forene det og føre det fremover i samarbeid med andre politiske krefter.» Men Trump gjør det han er best til, det å «polarisere landet og sett folk opp mot hverandre».
Den tyske allmennkringkasteren ARDs Tagesschau (daglig nyhets- og aktualitetsprogram) kommenterte: «En oppstand er språket til dem som ikke blir lyttet til. Donald Trump kunne med forsoningsord raskt ha roet ting ned. I stedet eskalerer han situasjonen med hensynsløs Rambo-retorikk.»
Antydningen om at situasjonen kunne vært brakt under kontroll dersom Trump bare ville legge av seg Rambo-retorikken, er selvfølgelig absurd. Som WSWS har forklart i ei rekke analyser og kommentarer har forutsetningene for den nåværende sosiale eksplosjonen brygget over lang tid. Demokratenes bidrag til denne prosessen har ikke vært mindre enn Republikanernes og Trumps. Kløfta mellom rike og fattige økte raskere under Obama enn under noen av hans forgjengere, og politivolden ble videreført i samme takt.
Demokratene frykter, mye i likhet med de europeiske mediene, at Trump kan fremprovosere en revolusjonær oppstand som ikke lenger kan kontrolleres. Det er grunnen til at de gjør alt for å omgå saken og undertrykke protestene mot Trump, som de samstemmer med på praktisk talt alle spørsmål om innenriks-, sosial- og utenrikspolitikk. Akkurat som det tyske borgerskapet i 1933 frykter de en massebevegelse av arbeiderklassen mer enn et fascistdiktatur.
I Europa er forberedelsene til autoritære styreformer og diktatur allerede langt fremskredne. I Ungarn og Polen har partiene ved makten suspendert grunnleggende demokratiske rettigheter. Italias ytrehøyreparti Lega, som var i regjering i halvannet år, responderte på Trumps Twitter-kunngjøring om at han ville klassifisere Antifa-organisasjonen som ei «terroristgruppe» med å markere innlegget med en «Like».
I Frankrike undertrykte president Emmanuel Macron brutalt De gule vestenes protester med politiet, og han angriper nå demonstrasjoner i solidaritet med George Floyd. I Tyskland gjorde sosialdemokratene og kristelig-demokratene det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) til den offisielle parlamentsopposisjonen, og har implementert partiets politiske retninglinjer i deres storkoalisjon. Enhver som våger å kritisere kapitalismen, eller motsetter seg veksten av militarisme, er brennmerket som en «venstreekstremist» og blir kriminalisert. Samtidig blir nynazistiske strukturer innenfor statsapparatet bygget opp og tildekket.
Det amerikanske demokratiets krise, som er den underliggende årsaken til Trumps bestrebelser for å få etablere et personlig diktatur basert på militæret, er produkt av uforlignelige nivåer av sosial ulikhet og endeløse kriger. Det kan ikke reverseres på et kapitalistisk grunnlag. Den samme prosessen finner sted i Europa. Kampen mot fascismefaren krever den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, som må ta lederskap for forsvaret av demokratiske rettigheter.
__________________________________________
Anbefalte artikler om politidrapet av George Loyd
• Trump oppildner politiets voldelige berserkgang mot protesterende
• Hundretusener mønstrer multietniske demonstrasjoner mot politivold, i en kraftfull fremvisning av arbeiderklasse-enhet