Massebevegelsen mot politibrutalitet, som har brudd ut i etterdønningene av politimordet på George Floyd i Minneapolis, har eksponert den hudfargebaserte politikkens reaksjonære og antiarbeiderklassekarakter.
Protestene over hele USA og internasjonalt har vært karakterisert av deltakere av alle hudfarger og mønstringenes multietniske karakter. De har vist det dypt forankrede engasjementet fra den brede massen av arbeidende mennesker og ungdom for kampen mot rasisme og forsvaret av demokratiske rettigheter. Protestene har også vist det folkelige hatet, ikke bare mot Trump, men mot hele kapitalistsystemet.
Synet av hundretusener av ungdommer og arbeidere, hvite og svarte, som marsjerer side-om-side med krav om en slutt på politibrutalitet og rasediskriminering, har skremt vettet av partifunksjonærene fra Det demokratiske partiet, og partiets svarte nasjonalistallierte.
I en spesielt nedrig kommentar i Nation, med tittelen «Det er bare én mulig konklusjon: Det hvite Amerika liker sine killer cops», uttalte Elie Mystal, publikasjonens «justiskorrespondent», den 27. mai: «Politiet kommer aldri frivillig til å slutte å drepe svarte og brune personer. Drapene vil fortsette inntil flertallet av hvite mennesker i dette landet får slutt på drapene.»
Han legger til: «Politiet jobber for hvite mennesker, og de vet det. Hvite mennesker vet det også. Innerst inne vet hvite mennesker nøyaktig hvem politiet er ment å beskytte og tjene, og de vet faen så godt at det ikke er svarte og brune mennesker.»
Mystal beskylder «hvite mennesker» for rasistiske politimord. Det er deres aktive eller stilltiende støtte til det morderiske politiet som visstnok er ansvarlig for dødelig politivold.
Tilsvarende erklærte på tirsdag Ibram Kendi, professor ved American University og forfatter av How to Be an Anti-Racist [Hvordan å være en antirasist]: «Vi har så mange amerikanere dryppende gjennomvåte av rasistiske forestillinger, og de rasistiske forestillingene hindrer dem fra å forstå at de er dryppende våte, hindrer dem fra å forstå at rasistisk makt regner rasistiske forestillinger ned over deres hoder.»
Dette er ikke bare en bakvasking av det store flertallet av hvite arbeidere og ungdommer, som motsetter seg rasisme og er forferdet over politidrapene, det tilslører også den egentlige kilden til rasisme og politivold generelt – kapitalistsystemet og dets statsapparat.
Politiet er ikke bare ei hvilken som helst gruppe mennesker, og de representerer ikke noen enkelt og ensartet hudfarge. Politiet er en arm av den kapitalistiske staten, de «spesielle organer av væpnede menn» som forsvarer eiendommen, formuen og makten til den selskaps-finansielle styringsklassen, ved å undertrykke arbeiderklassens motstand mot utbytting og sosial ulikhet. Politiet blir rekruttert fra de mest tilbakestående sjiktene av samfunnet, og indoktrinert til å forakte arbeidende og fattige mennesker. Rasisme, som lenge har vært et redskap for kapitalistklassen for å få splittet arbeiderklassen, promoteres blant de væpnede håndlangerne til oligarkene som styrer samfunnet.
Statistikker viser at samtidig som et uforholdsmessig stort antall afroamerikanere er ofre for politivold og drap, er flertallet av politiets drapsofre hvite. Ifølge killedbypolice.net, en online-aggregator, er over 170 av de 429 personene skutt og drept av politiet hittil i år hvite, som er et flertall, mens 88 drapsofre er oppført som svarte.
Andre har forsøkt å brennmerke hvite som deltar i protestene som «utenforstående agitatorer». Nikole Hannah-Jones, stabsjournalist for New York Times og hovedforfatteren av det diskrediterte «1619 Project» som Times publiserte i fjor sommer, tvitret den 30. mai: «Det er mennesker i disse opptøyene som drar fordel av svart smerte, for å utøve deres ødeleggelser. Vi som journalister har dypere historier å fortelle.»
Senere spesifiserte Jones at «menneskene» hun refererte til var hvite. «Hvite protesterere som river opp svarte byer er ikke alliansepartnere,» skrev hun.
«1619-prosjektet» forsøkte å presentere alt av USAs historie som svarte menneskers kamp mot rasisme, som det ble hevdet er innebygget «i DNA-et» til det «hvite» Amerika. I løpet av denne historiske forfalskningen fremstilte hun Den amerikanske revolusjonen som en sammensvergelse av slaveholdere for å bevare chattel-slaveri mot britiske trekk for å få avskaffet det, hun fordømte Abraham Lincoln som en rasist, og ignorerte det faktum at slaveriet ble avskaffet gjennom Borgerkrigen der hundretusenvis av hvite døde.
Under en pressekonferanse sent i forrige måned, sammenkalt for å kunngjøre innføringen av et portforbud, fordømte Detroit-byrådsleder/borgermester Mike Duggan, byens politisjef James Craig og ei rekke såkalte «aktivister» tilstedeværelsen av «suburbanites» (det vil si ungdommer fra de overveiende hvite omkringliggende områdene rundt byen Detroit) i protestene som ble avholdt den helgen, der deltakerne var av alle hudfarger.
Raymond Winans, administrerende direktør for «Keeping Them Alive», talte fra panelet, og fordømte de såkalte «suburbanites» som «infiltrerer byen vår» for å besørge opptøyer og plyndring. Han fordømte forsøk på å «ødelegge systemet» og forkynte sin «hengivenhet» til byens politiadepartement, der han erklærte: «Vi må aldri selge ut, men vi kommer til å cashe inn.»
Dagen etter fordømte Keisha Lance Bottoms, byrådsleder/borgermester i Atlanta, i et intervju på NBCs «Meet the Press» den «veldig mangfoldige folkemengden» som hadde samlet seg i hennes by dagen før, for å protestere mot politibrutalitet. Hun søyt: «Det jeg vet i Atlanta er at denne protesten, selv fra et fysisk synspunkt, ikke så ut som våre normale protester.».
De demokratiske partiets funksjonærer og svarte nasjonalister, som nå angriper protestene på rasistisk grunnlag, og ofte i samme språk som Trump-administrasjonen, bistår til politiets bestrebelser for å få undertrykt og stengt dem ned. Arbeidere og ungdom som støtter oppfordringen om å få slutt på politiets brutalitet, bør spørre seg: «Hvem sine interesser tjener disse kreftene?»
Fremveksten av en flerfarget massebevegelse mot politibrutalitet og rasisme utgjør en trussel for hele det politiske systemet i USA. De siste 50 årene har styringsklassen promotert hudfargebaserte politikk, politisk gjennom Det demokratiske partiet, men også gjennom mediene og akademia, i et forsøk på å få splittet arbeiderklassen og tilslørt de mer grunnleggende klasseanliggender som dominerer kapitalistsamfunnet.
Dette har elevert et sjikt av svarte inn i administrasjon av byer, og også Obama inn i Det hvite hus, og har dyrket et smalt lag av den øvre middelklassen og borgerlige afroamerikanere inn i posisjoner av selskapsmakt, i politiet, i militæret og andre av kapitaliststatens institusjoner. Hudfarge- og identitetspolitikk har blitt en ideologisk og politisk støttepilar for kapitaliststyre.
Ingenting av dette har redusert fattigdommen og undertrykkingen av det store flertallet av den afroamerikanske befolkningen. Tvert imot, tillegget av flere svarte til politidepartementene, inn i kongresshallene og til Wall Street, har gått hånd-i-hånd med en forverring av de økonomiske og sosiale betingelsene for svarte arbeidere og ungdommer.
Formuestratifisering mellom de rikeste og de fattigste medlemmene av den afroamerikanske befolkningen er blant de mest slående i den utviklede verden. Ifølge statistikk fra 2017 kontrollerer topp-ti-prosentandelen av den afroamerikanske befolkningen over 75 prosent av alt av befolkningsgruppas samlede formue, mens de i den nederste 50-prosentandelen av afroamerikanere har negativ [dvs. de er nedsunket i gjeld] eller ingen formue. Ulikheten skjøt til værs under Barack Obamas presidentskap, da topp-én-prosentandelen av afroamerikanere doblet deres andel av fellesformuen fra 19,4 prosent til 40,5 prosent.
Gjennom hele befolkningen har sosial ulikhet vokst eksplosivt. Amerika er et oligarkisk samfunn, og et slikt samfunn er uforenlig med demokratiske rettigheter.
Samtidig som ulikhet og fattigdom har blitt mer slående, har politibrutaliten tiltatt. I løpet av de siste tiårene har politiet blitt systematisk militarisert og omgjort til regelrette dødsskvadroner som okkuperer arbeiderklasse-lokalsamfunn.
Obama-administrasjonen utvidet politiets militarisering gjennom tiltak som forsvarsdepartementets 1033-program. Dette programmet leverer «overflødige» våpen av militærgrad til politidepartementene. Data fra 2015 var at programmet til da hadde besørget våpen fra militæret for mer enn $ 5,1 milliarder, for innenlands rettshåndheving. Dette har bare blitt utvidet under Trumps presidentskap.
Forfektere av hudfargebasert politikk uttrykker interessene til et velstående og privilegert sjikt som har nytt godt av veksten av sosial ulikhet, og de fattige arbeidermassenes utarming. Dette sjiktet, som er del av landets meste velbeslåtte 10 prosent, har interesse av å forsvare kapitalistsystemet. Det streber bare etter mer av formuen som monopoliseres av topp-fem-prosentandelen og av topp-én-prosentandelen, for deres egen del. De er skrekkslagne for utviklingen av en forent massebevegelse av arbeiderklassen mot kapitalistsystemet, og dét er objektivt sett grunnen til at de stiller opp på rekke, på den motsatte siden av barrikadene fra arbeiderklassen, svarte såvel som hvite.
__________________________________________________
Anbefalte artikler om politidrapet av George Loyd
• Trump oppildner politiets voldelige berserkgang mot protesterende
• Hundretusener mønstrer multietniske demonstrasjoner mot politivold, i en kraftfull fremvisning av arbeiderklasse-enhet