George Floyds begravelse fant sted i Houston, Texas på tirsdag, etter to ukers kraftfulle protester mot politivold, som brøt ut etter utgivelsen av videoopptak som viste hvordan han ble drept under fire politibetjenters pågripelse i Minneapolis.

Hundretusener har tatt til gatene i alle delstater i USA, og i flere titalls byer internasjonalt. Disse spontane demonstrasjonene, som forener demonstranter av alle hudfarger og etnisiteter, er ikke bare motivert av en overveldende følelse av forargelse og avsky over politietes drap på en ubevæpnet svart mann, men også det bredere anlagte raseri over brutaliteten, urettferdigheten og ulikheten som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet.

Det er den felles masseopplevelsen til millioner av ungdommer og vanlige arbeidende mennesker av den brutale amerikanske virkeligheten som ligger til grunn for den eksplosive responsen på Floyds siste kvaler.

Demonstrasjonene har gitt uttrykk for et kraftfullt forlangende om grunnleggende endring. Innenfor denne bevegelsen er det økende antall mennesker som erkjenner at politibrutalitet er en manifestering av dypere sosiale skavanker, forankret i samfunnets økonomiske struktur og den ekstreme konsentrasjonen av rikdom innen et lite segment av befolkningen. Denne voksende erkjennelsen, som uunngåelig tenderer mot sosialisme og en eksplisitt avvisning av kapitalismen, skremmer styringsklassen. Den gjør derfor alt den kan for å avlede massebevegelsen inn i politisk håndterbare kanaler. Dette er funksjonen til det hudfargebasere narrativet som dominerer all offisiell diskusjon om politibrutalitet og drapet på George Floyd.

Det er verdt å gjennomgå de forskjellige stadiene i styringsklassens respons på drapet.

Den initielle responsen på Floyds drap var den typiske tildekkingen man opplever med hvert politimord. Ingen av de involverte offiserene ble siktet eller arrestert. Videoen av hans død, som gikk viralt på sosialmedier, brøyt gjennom narrativet om at dette bare var nok en død i politiets varetekt, og utløste et utbrudd av raseri, som hadde brygget like under overflaten.

Etter det politiske etablissementets første sjokk over responsen på drapet av Floyd, med natt etter natt med protester, først på gatene i Minneapolis og deretter over hele landet, svarte styringsklassen med statens fulle styrke. Politiet banket og kvestet protesterende, avfyrte runde etter runde med tåregass, røykgranater, gummikuler, bønnepose-ammunisjon og pepperspray. Fredelige protesterende ble bakvasket som opprørere og plyndrere, og journalister ble målrettet for overgrep og arrestasjoner. Mer enn ti tusen ble arrestert – de fleste for å ha krenket portforbud pålagt av Demokrat-byrådsledere/borgermestre – hundrevis ble såret, og mange drept i løpet av tilslaget. Nasjonalgarden ble utplassert i dusinvis av delstater for å bistå i undertrykkingen.

Topp-punktet av represjonen fant sted i Washington, D.C., der president Donald Trump forsøkte å igangsette et militærkupp. Den planen mislyktes, i det minste foreløpig, ikke på grunn av motstand fra Kongressen (det var ingen), men fordi deler av militæret fryktet at dens premature intervenering kunne utløse voldelig motstand og en borgerkrig som Pentagon enda ikke er tilstrekkelig forberedt for.

I denne ustabile situasjonen har Det demokratiske partiet, hovedstrømsmediene og storselskaper giret om til tilegnelsesfasen, og forsøker å omformulere de saksanliggender som motiverte ungdom og arbeidere til å vende seg til gatene, på en måte som er mer høvelig for styringsklassen. Rollen rasisme spiller i politivold har blitt forsterket for å drukne ut alle andre sosiale anliggender.

Mens Floyds begravelse tillot ekte uttrykk for familiens sorg og allmennhetens som samlet seg til deres støtte, ble dette kynisk manipulert av den delen av det politiske etablissementet og det svarte borgerskapet som spesialiserer seg på feilorientering og avvæpningen av opprørt allmenn opinion.

Demokratenes presumtive presidentkandidat, den tidligere visepresidenten Joe Biden, og den politiske huckster Al Sharpton, fikk begge fremtredende opptredener under seremonien for å omdefinere politivold som et grunnleggende hudfargebasert anliggende, som kan løses med milde reformer. Ingen av dem hadde noe å si om det faktum at president Trump og en betydelig del av staten hadde grepet til protestene for å forberede et statskupp for å omvelte Konstitusjonen.

Sharpton hevdet uærlig at dersom offeret i Minneapolis hadde vært hvitt og politiet svart, da ville det ikke vært noen nøling med å få arrestert politiet og tatt ut tiltale. Biden erklærte at drapet på Floyd var resultatet av «systemiske overgrep».

Om noen representerer systemiske overgrep er det nettopp Biden, som med sin politiske karriere over en periode på 40 år er merket av kriminalitet, likegyldighet og reaksjon. Han har operert som en hovedfigur i Det demokratiske partiets maktstruktur, og skrev 1994-loven om kontroll av voldelig kriminalitet og lovhåndhevelse, som eskalerte massefengslingen av først-og-fremst afroamerikanske menn, og som utvidet dødsstraffen. Som Barack Obamas visepresident i åtte år var Biden del av en administrasjon som sluste militærutstyr for millioner av dollar over til politiet, og som hvitvasket det ene politidrapet etter det ndre.

Biden avviser oppfordringer om å «redusere finansieringen» [‘defunding’] av politiet, og foreslår i stedet å gi $ 300 millioner i ekstra føderal finansiering, for å «gjenopplive» politiet og bidra til å implementere begrensede endringer, som flere kroppskameraer, en nasjonal standard for maktbruk, og ansettelsen av flere minoritetspolitibetjenter. Han oppfordrer også til å inkorporere sosialtjenestearbeidere sammen med politiet når de besvarer nødanrop relatert til psykisk helse, narkotikabruk eller de hjemløse, og vil med det tvinge sosialarbeidere til å fungere som en arm av rettshåndhevingen.

Bernie Sanders, Bidens tidligere opponent i Det demokratiske partiets primaries, har inntatt samme posisjon. I et intervju publisert i New Yorker på tirsdag opponerte Sanders mot oppfordringer om å «avskaffe» eller noe «defunding» av politiet, og oppfordret i stedet til bedre finansiering og mer opplæring. I sitt lange intervju unngikk Sanders enhver omtale av «politisk revolusjon» (hans tidligere kampanjeslagord) eller «milliardærklassen». Hans posisjoner er nå ikke til å kunne skilles fra Bidens.

Utelatt i alle kommentarene i hovedstrømsmediene og fra det politiske etablissementet er enhver henvisning til virkeligheten som er underliggende for både politibrutalitet og det massive utbruddet av folkelige protester.

Det er ingen omtale av det faktum at hvert år blir mer enn 1 000 mennesker drept av politiet, i gjennomsnitt tre drap hver dag, der de fleste av dem ikke er afroamerikanere. Det er ingen omtale av den vanskelige situasjonen til arbeidere av latinamerikansk opphav og andre som blir rundet opp i tusentall som del av Trumps fascistiske krig mot immigranter. De historiske nivåene av arbeidsledighet som har grepet landet på grunn av Covid-19-pandemien blir ikke overhode nevnt, og heller ikke de 114 000 døde som hittil er drept på grunn av den morderiske politikken som har blitt fulgt av Trump-administrasjonen og delstatsmyndighetene.

Amerikas endeløse kriger og forholdet mellom krigene utenlands og den militariserte politivolden på hjemmebane blir også skjøvet til side. Et faktum som ble bredt forstått på 1960-tallet – at amerikansk imperialismes vold i utlandet er knyttet til statens vold hjemme – blir ignorert, sammen med den veldokumenterte relasjonen mellom politiet, militæret og forberedelsene til masseundertrykking.

Selv om disse borgerlige politikerne lett lar strofer som «hvit sjåvinisme» [‘white supremacy’; hvitt overherredømme] og «systemisk rasisme» gli over tunga, er det ett ord som ikke ytres: kapitalisme. Det må bare ikke bli noen granskning av de dypere sosiale og økonomiske prosessene, de enorme nivåene av sosial ulikhet som er bygd opp gjennom flere tiår, som har skapt forutsetningene for Floyds død, og så mange andre arbeideres som ham. I stedet er det igjen oppfordringer til tomme reformer, som har blitt hørt om-og-om igjen de siste 50 årene.

Målet for Demokratene og deres adjunkter i mediene, pseudo-venstre og akademia, er å kloroforme den offentlige opinionen med platityder om å konfrontere «hvit skjørhet» og sikre at relasjonen mellom politivold og det bredere sosiale og økonomiske systemet ikke på noen vesentlig måte blir reist. Hensikten med de sofistikerte argumentene som er utviklet av akademikere fra middelklassen og som nå anvendes av Demokratene, er å frikjenne kapitalistsystemet for enhver feil og beskylde politivolden som resultat av et uopprettelig rasistisk samfunn – og ganske spesielt hvite arbeidere.

Demonstrasjonene de to siste ukene, som har hatt deltakere av alle hudfarger og etnier og feid over alle deler av landet, har blåst fra hverandre argumentene om at USA er et grunnleggende rasistisk samfunn.

Philonise Floyd, George Floyds bror vitnet for Kongressen på onsdag, der han veltalende rettet oppmerksomheten mot den forente og internasjonale bevegelsen som har oppstått i etterdønningene av brorens død: «George ropte ut om hjelp og han ble ignorert. Vennligst lytt til oppfordringen jeg melder dere nå, til oppfordringene fra vår familie og oppfordringene som ringer ut i gatene over hele verden. Mennesker av alle bakgrunner, kjønn og hudfarger har kommet sammen for å kreve endring.»

Arbeidere og unge må erkjenne at det hudfargebaserte narrativet anvendt av styringsklassen ikke forklarer noe om de grunnleggende problemene som arbeiderklassen står overfor, i USA og rundt om i verden.

Socialist Equality Party slåss for å koble kampen mot politivold og forsvaret av demokratiske rettigheter med en uavhengig politisk bevegelse av hele arbeiderklassen mot ulikhet, fattigdom, krig og kapitalistsystemet. Det er nå et kollosalt potensiale for å bygge en sosialistisk bevegelse. Men den politiske radikaliseringen av masser av arbeidere og ungdommer må gjøres om til en bevisst revolusjonær kamp for sosialisme.

Støtt SEPs presidentvalgkamp på socialism2020.org. Klikk her for å bli med i SEP.