Den andre sesongen av Homecoming, nettfjernsynsserien, hadde premiere på Amazon Prime Video den 22. mai. Den anbefales på det sterkeste.

Den første sesongen, som ble sluppet i november 2018, omhandler en psykiatrisk behandlingsinstitusjon i Florida – Homecoming Transitional Support Center – som angivelig hjelper veteraner fra krigene i Irak og Afghanistan til en jevnere overgang til det sivile liv. Senteret eies og drives av Geist Group, et stort selskap.

Seeren oppdager til syvende og sist at «behandlingsprogrammet» innebærer å dosere veteranene, som alle lider av de forferdelige psykiske konsekvensene av krig, med minne-slettende-medisiner. Dersom stoffet skulle virke beregner det amerikanske militæret at det ville være i stand til å gjøre gjentatt, problemfri bruk av soldatene i deres morderiske operasjoner. Ting går imidlertid til slutt ikke sånn.

Den første sesongen fokuserte på én av de unge soldatene, Walter Cruz (Stephan James), og hans Homecoming-ivaretaker, Heidi Bergman (Julia Roberts), som begge to, flere år etter faktum, ikke har noen minner om hva som skjedde ved «støttesenteret».

Når sannheten begynner å gå opp for Heidi, er hun rasende og forferdet, og hun avskyr seg selv. I det vi i omtalen av første sesong beskreve som noen av de mest meningsfulle strofene Roberts noensinne har avlevert, spruter hun ut mot selskapsfiguren som har løyet til og manipulert henne, «Alt du sier, alt om deg er jævla råttent. ... og du har gjort meg til det samme.» Dette virker rettet mot mer enn et enkeltindivid, eller engang ett enkelt foretak.

En rekke karakterer kommer tilbake i Homecomings andre, syv-delte sesong, deriblant Walter Cruz, som fremdeles lever i selvpålagt tilbaketrukkethet i ei fjellhytte.

Serien, regissert av Kyle Patrick Alvarez og skrevet av ei rekke forfattere, er smart konstruert. Det vil si, genuint smart, ikke bare selvbevisst eller designet for å imponere.

Episode 1 av den nye sesongen av Homecoming åpner foruroligende med ei kvinne (Janelle Monáe) alene i en robåt, uten årer, langt ute på en innsjø. Hun roper til en mann på land, som flykter når hun henvender seg. Hun aner ikke hva hun gjør der, eller engang hvem hun er. Et Veterans Affairs-kort i hennes lomme identifiserer henne som «Jackie».

På en eller annen måte, fremdeles uten sitt korttidsminne, finner den forferdede kvinnen veien tilbake til et motellrom og en leiebil. Hun drar til adressen til personen som har leid kjøretøyet, «Alex Eastern», og følger kvinna Audrey Temple (Hong Chau), som bor der til et høyteknologisk anlegg, hovedkvarteret til Geist Emergent Group, avsides beliggende i et landlig område. Når de to kvinnene til slutt kommer ansikt-til-ansikt, adresserer Audrey den andre som «Alex», tilsynelatende hennes virkelige navn, og spør om Walter Cruz.

Den andre sesongen forflytter seg deretter tilbake i tid, for å gi mening til den gåtefulle åpningen. Og, uvanlig for moderne film- eller fjernsynsbestrebelser, er forklaringen både dramatisk tilfredsstillende og sosialt sustansiell.

Vi får vite at Alex og Audrey, som har kommet seg til toppen av haugen ved Geist, er et par som bor sammen. Alex jobber som en konsulent, der jobben består av – i en spennende vri – å overtale eller lure enkeltindivider til å droppe anklager (seksuell trakassering osv.) mot deres arbeidsgivere og slikt. Hun er ingen hyggelig person. Men da er da heller ikke den noe mindre selvsikker, og aggressive Audrey.

Faktisk, selv om noen få magre avskrap kastes i retning av kjønnsidentitetspolitikken, spesialiserer sesong 2 av Homecoming seg om heller skumle varianter av hunkjønnet, spesielt når den introduserer Francine Bunda (den bemerkelsesverdige, undervurderte Joan Cusack), en uhyrlig Pentagon-representant. Sistnevnte bestemmer at bærene som produserer den ettertraktede glemsomheten er en «kritisk militærteknologi» og kunngjør at Forsvarsdepartementet nå er «partner» med Geist, over innsigelsene fra selskapets grunnlegger og eier, Leonard Geist (Chris Cooper). På et tidspunkt bemerker Geist sardonisk at det tok ikke lange tiden før kvinnene ble «like ille som mennene».

I mellomtiden opplever Walter Cruz korte utbrudd av påtrengende minner. Han blir fast bestemt på å lære seg å forstå karakteren av den behandling han har vært gjenstand for ved Homecoming, som alarmer Audrey når hun hører om hans bekymringer. Alex melder seg frivillig til å besøke Walter og gjøre det hun gjør best, prate ham til å gi fra seg hans offisielle informasjonsforespørsel.

Bunda og Audrey planlegger sammen en storslått relansering av Geist, og inviterer ei rekke bedriftskunder til et galaevent. Bunda ber hennes «partner» å «slippe den gale verden inn», og ser for seg en rekke lønnsomme bruksområder for det magiske stoffet. Geist vil ha en slutt på alt av det, men Pentagons onde amazon vil ikke la ham. Når Walter Cruz dukker opp ved Geists dør, setter de to sine hoder sammen

Den andre sesongen er, som den første, hardtslående. Selvfølgelig er det fremdeles begreper som ikke tør nevnes, for eksempel kapitalisme, men det er faktisk amerikansk kapitalisme i sin falleferdighet og kriminalitet som blir satt under lupa her, sammen med noen få av nyttehaverne og noen få av dens ofre.

Homecoming viser dramatisk hva de fleste amerikanere allerede kjenner eller føler i deres hverdag og på kroppen, og hva den nåværende katastrofale koronaviruspandemien bekrefter, at maktene som råder uten å nøle ofrer livene til et stort antall for å forsvare eller øke deres formuer. Løgner, sammensvergelser, plyndring og drap, er alt i en dags dont.

Monáe og Chau er fine, som også James, men serien kommer virkelig til live gjennom opptredenene til Cooper og spesielt, som nevnt ovenfor, Cusack.

Nå er alle kommet til enighet om at det medisinske virkestoffet og ideen bak det har vært en katastrofe, men Bunda-Cusack spør poengtert om hvorvidt soldat-ofrene selv hadde noen klager. Fortalt at «Nei», så trekker hun bare på skuldrene. (Selvfølgelig har de menneskelige laboratorie-marsvinene ingen anelse om hva som er gjort med dem.) Og når Leonard Geist prøver å «varsle» sitt publikum og sine ansatte, om «kjempen» som «har dukket opp», og han sint nikker i retning av Bunda, vinker hun muntert tilbake og Audrey kutter av hans mikrofon. Når det gjelder feltet med bær, forklarer Bunda bestemt, der hun taler på vegne av Pentagon: «Det er vårt».

Hennes ville sprudling om virkestoffets militære og økonomiske potensialer forflytter Homecoming til et høyere, mer urovekkende nivå, hvilket bringer foretaket mer i tråd med den farlige og objektivt sett irrasjonelle karakteren av dagens sosiale og økonomiske organisering. Bundas ufølsomme oppførsel er like malplassert, utenkelig og gal som ... vel, en enorm stigning i aksjemarkedet samtidig som titusener ligger for døden.

Det pågår imidlertid også en prosess i «de nedre dyp». Walter forblir urolig. Alle hans anstrengelser for å bedøve seg, for å tilpasse seg sin amnesi, mislykkes. Så forferdelig som virkeligheten kan være, føler han seg tvunget til å minnes sine krigsopplevelser, og hans behandling. Hans grunnleggende erklæring: «Jeg trenger å vite hva som skjedde,» er skremmende i sine konsekvenser for alle de i autoritetsposisjoner.

Skaperne av miniserien, enten de forstår det fullt og helt eller ikke, har her berørt noe stort og viktig. Etter hver katastrofe den amerikanske styringseliten påfører befolkningen, både i inn- og utland, gjentar dens representanter: «Vi må ikke peke fingre», «Det er ingen verdi i beskyldningsspillet», «Raskt, la oss komme oss videre».

Regjeringen og militær-etterretningsapparatet fremmer de samme blatante, og til-og-med latterlige usannhetene om Iran eller Venezuela som de gjorde med hensyn til Irak eller Libya, fordi de er avhengige av befolkningens medieinduserte amnesi. Faktisk, alt dét bryter nå sammen. I tiltakende grad, og med god grunn, er det knapt noen som tror på noe av hva de ved makten måtte si.

Det presserende behovet for å «få vite hva som skjedde», ikke bare i den umiddelbare forstand, men hva angår det 20. århundres kritiske hendelser, kan ikke underestimeres.

Det er ingen tilfeldighet at en reaksjonær filosof som Friedrich Nietzsche, en fiende av sosialisme og en apologet for utbytting, satte stor pris på «fordelen av aktiv glemsomhet», den som han skrev, fungerer «som ei dørvakt, eller en verge, for mental orden, hvile og etikette». Glemsomhet, insisterte Nietzsche, er «den aktive evnen til å undertrykke», som foruten «det ikke kan være noen lykke».

De undertrykte har faktisk behov for å huske alt, hvert et slag. Som Leo Trotskij uttrykte det, «revolusjonære… gleder seg over gode minner», og han sa at deres parti «er arbeiderklassens hukommelse. Det å lære ikke å glemme fortiden, for å kunne forutse fremtiden, det er vår første, vår viktigste oppgave.»

For å gjenta det, den andre sesongen av Homecoming er sterkt anbefalt.

Forfatteren anbefaler også:

Web television series Homecoming: Everything about America’s wars, corporate elite is “rotten” …

[17. november 2018]