Forleden uke skrev senator Bernie Sanders et brev til Senatets minoritetsleder Chuck Schumer der han høflig forespurte om «vidtrekkende reformer» for å adressere politibrutalitet. Midt under landsdekkende opprop mot politivold omfatter Sanders forslag flere appeller for å øke finansieringen til politidepartementene, og for en lønnsøkning for politibetjenter.
I brevet står det at for å «modernisere og humanisere politidepartementer må vi forbedre rekrutteringsgrunnlaget ved å sikre at ressursene er tilgjengelige for å få betalt lønninger som vil tiltrekke de øverst posisjonerte betjentene vi trenger, for å gjøre det vanskelige arbeidet der er å utføre politiarbeid».
Hva angår epidemien av politimord ber Sanders bare spakt om å opprette «uavhengige nemnder for granskning av politiet», som skulle ha myndighet til å henvise politivold til føderale myndigheter for videre etterforskning. Han uttaler: «Det er klart at vi trenger å styrke den føderale finansieringen for slike granskninger.»
I et lengre intervju med magasinet New Yorker, publisert sist onsdag, ble Sanders spurt om hans forslag om å øke finansieringen av politideprtementene. I sin respons benektet han for å ha oppfordret til økt finansiering, men forskanset seg på sin oppfordring om lønnsøkning for politibetjentene: «Jeg ba ikke om mer penger til politidepartementene. Jeg oppfordret til politidepartementer som har velutdannede, godt trente og godt betalte fagfolk.»
Sanders sa til New Yorker: «Jeg tror vi ønsker å få omdefinert hva politidepartementene gjør.»
Han konkluderte med å konstatere at «til enhver som måtte mene at vi bør avskaffe alle politidepartementer i Amerika, vel, dét er jeg ikke enig i.»
Det er vanskelig å presentere Sanders’ posisjon tydeligere enn det han selv gjør.
Ut over lønnsøkninger for politibetjentene, faller de milde reformistiske tiltakene som Sanders foreslår, for å «transformere» eller «omdefinere» politidepartementene, bredt sett inn i én av to kategorier: Enten ville de aldri bli vedtatt av Kongressen, eller dersom se skulle bli vedtatt, ville de ikke utgjøre noenting mer enn «leppestift på grisen», som det heter.
Den signifikante betydningen av Sanders’ forslag er at han åpent forsvarer politiet mot dem som oppfordrer til deres «defunding» [o. anm.: reduserte budsjetter] eller deres avskaffelse.
Det er ingenting som skiller Sanders’ forslag fra noen annen Demokrat-partipolitiker. Under Obama-administrasjonen raste politimordene i USA uforminsket videre. Obama responderte på drapet på Eric Garner i 2014, et politimord som hadde påfallende likhet med drapet på George Floyd, med å oppfordre til tilsvarende «tålmodighet og utholdenhet». På dét tidspunkt proklamerte Obama at «dette var tiden» for å «innlede en samtale».
Obama-administrasjonen foreslo forskjellige kommisjoner og organer som angivelig hadde til oppgave å ta opp politivolden. Obama gikk imidlertid hen til å videreføre sin overføring av militærutstyr til politidepartementene, og han forsvarte politiet når saker om politimord kom opp for Høyesterett.
Sanders’ posisjon koker ned til et absolutt forsvar av politiet, som er et redskap for klassestyre. Politivold og politiets undertrykking av masseprotester mot denne volden, uttrykker denne essensielle rollen.
Sanders’ holdning til politiet er dessuten uløselig forbundet med hans forsvar for staten, og ganske særlig for Det demokratiske partiet, et av styringsklassens tvillingpartier.
I 2020-valget forsøker Sanders å gjenopplive sin rolle fra 2016, for å få kanalisert opposisjonen inn bak Det demokratiske partiet. Som svar på et spørsmål om hans bestrebelser for å støtte Clinton i 2016-valget, sa Sanders til New Yorker: «Jeg gjorde i 2016 alt jeg kunne for å flytte Det demokratiske partiet til en mer progressiv tilnærming, for å se til at Hillary Clinton ble valgt. Jeg jobbet veldig, veldig hardt i mine anstrengelser for å gjøre det.»
Sanders hevdet deretter at «forskjellen nå» er at han har «en bedre relasjon» til Biden enn han hadde til Clinton. Han la til: «Biden har vært mye mer mottakelig for å sette seg ned og snakke med meg, og med andre progressive, enn vi har sett tidligere.»
Sanders må ta sine tidligere supportere for tullinger. Skal man tro at Biden nå ville bli overbevist om å gjennomføre progressive reformer basert på Sanders’ vennskapelige relasjon til «hans gode venn Joe»?
Støtten til Joe Biden betyr støtte for de sosiale interessene han representerer, og for det programmet han fremmer. Biden har brukt nesten fire tiår som en trofast tjener av styringsklassen. Han har en omfattende historikk for oppslutning til krig, innstramminger, dødsstraff og massefengsling. Dessuten har Biden gjort det klart at han planlegger å kjøre en høyreekstrem kampanje som inkluderer en større eskalering [engelsk tekst] av militære spenninger med Russland og Kina.
Som i 2016 insisterer Sanders på at alt må gjøres for å «beseire Trump». Trump-administrasjonen er imidlertid et produkt av kapitalistsystemet. Den handler etter anmodninger fra finansoligarkiet, som Demokratene også representerer. Forøvrig var kanaliseringen av den sosiale harmen inn bak den høyreorienterte Clinton-kampanjen i 2016 det som tillot Trump å posere som en motstander av status quo, og dermed skapte forutsetningene for hans seier.
Siden Trump kom til makten har Demokratene arbeidet hårdnakket for å undertrykke folkelig opposisjon til hans administrasjon, og i stedet elevert de mest høyreekstreme militærfigurene til den «offisielle» opposisjonen.
Demokratene – Sanders medregnet – har ikke sagt noe som helst om Trumps forsøk på å omvelte Konstitusjonen og få etableret militærstyre. I stedet har de meldt sin tillit til militæret som oppmenn for politikken USA.
Det er verdt å merke seg at Sanders i sitt intervju med New Yorker gjorde et poeng av å rose general James Mattis for hans fordømmelse av Trumps resons på protestene, der han sa at han var «veldig imponert» av generalens uttalelse. Mattis fikk klengenavnet «Mad Dog» for å ha ledet den blodige amerikanske kampanjen for å innta den irakiske byen Fallujah, tilbake i 2004, da han skrøyt til troppene, den gangen han hadde kommandoen over amerikanske styrker i Afghanistan, at «det er helvetes festlig å skyte» afghanere.
Sanders har bevist igjen og igjen sitt engasjement for å opprettholde den amerikanske styringsklassens interesser i utlandet, gjennom hans konsistente stemmer for militærbudsjettet, hans støtte til krigen i Afghanistan, hans oppfordringer til bruk av droner – «alt dette og mere til» – og hans uttalelser så nylig som tidligere i år om at «noen kriger er nødvendige». Det burde ikke komme som noen overraskelse at han støtter forsvaret av de samme interessene på den hjemlige arena.
Samtidig som Sanders forsøker å få utført den samme rollen som han spilte i 2016 gjør han det imidlertid under utrolig eksplosive betingelser der klasseantagonismene i USA sprenger sømmene.
Som respons på koronaviruspandemien flyttet foretaks- og finansoligarkiet seg raskt, etter at det ikke hadde gjort noe for å beskytte befolkningen, til å overføre billioner av dollar inn i beholdningene til foretakene, big business og Wall Street. Alle denne politikkens retningslinjer ble enstemmig vedtatt av både Demokrat- og Republikaner-politikere, medregnet Sanders selv.
Uansett hvilke taktiske meningsforskjeller de måtte ha, forsvarer hele det politiske etablissementet, Demokrater og Republikanere, delstatenes politistyrker og de forbereder seg på å anvende dem mot den tiltakende sosiale opposisjonen i arbeiderklassen.
Forfatteren anbefaler også:
Demokrater dekker for Trumps coup d’état
[4. juni 2020]
Bernie Sanders threatens delegates with removal if they criticize Biden
[23. mai. 2020]
Sanders endorses Biden: The “political revolution” that never was!
[14. april 2020]
_____________________________________________
Anbefalte artikler om politidrapet av George Loyd
• Trump oppildner politiets voldelige berserkgang mot protesterende
• Hundretusener mønstrer multietniske demonstrasjoner mot politivold, i en kraftfull fremvisning av arbeiderklasse-enhet