Alle påstander om at de vesentlige økonomiene, og verdensøkonomien som helhet, vil oppleve en mirakuløs V-formet gjenvinning når de pålagte restriksjonene som resultat av Covid-19-pandemien er opphevet, bør legges til ro av rapporten utstedt av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) tidligere denne måneden.
Rapporten gjør det klart at pandemien har ført til den alvorligste sammentrekningen siden Den store depresjonen, og at innvirkningene av den vil være langvarige. Den bemerker at pandemien på en rekke sentrale områder av den globale økonomien, særlig handel, investeringer og selskapsgjeld, har forverret trender som allerede var tydelig før den slo til.
I en kommentar til rapporten sa Laurence Boone, OECDs sjeføkonom, at «økonomisk aktivitet har kollapset på tvers av OECD-landene under nedstengningen, med så mye som fra 20 til 30 prosent i noen land, som er et ekstraordinært sjokk.»
I utformingen av sine utsikter, som dekker 33 vesentlige økonomier, vurderer OECD to scenarioer: Ett der virusets utbredelse går tilbake og forblir under kontroll, og ett der ei andre bølge bryter ut senere i år.
«Begge scenarioene er tankevekkende,» skriver Boone, «ettersom økonomisk aktivitet hverken kan eller vil gå tilbake til det normale under disse omstendighetene».
Rapporten sier at de økonomiske utsiktene er «usedvanlig usikre». Den sier at enhver gjenvinning vil være «nølende» og kan bli avbrutt av et nytt utbrudd, «såfremt ikke målrettede begrensningstiltak, spesielt testing, sporing og identifisering blir satt på plass, eller om de ikke skulle vise seg effektive».
I et «dobbeltslag»-scenario anslås det globale BNP å synke med 7,1 prosent i år, mens for et «enkeltslag», da vil sammentrekningen være 6 prosent i år, og nesten komme tilbake til før-krisenivåer innen utgangen av 2021.
Men selv under dette sistnevnte, relativt optimistiske scenarioet, «kan i mange fremskredne økonomier, tilsvarende fem år eller mer av per capita realinntektsvekst gå tapt innen 2021».
«Krisen vil kaste en lang skygge over verden, og OECD-økonomiene,» heter det i rapporten. «Innen 2021 vil den ha brakt per capita realinntekten i de fleste OECD-økonomiene tilbake til 2013-nivåene i dobbeltslagscenarioet, og til 2016-nivåene i enkeltslagscenarioet.»
Dessuten kan det «permanent redusere potensiell produksjon på grunn av den premature skrotingen av kapital som sannsynligvis vil ledsage høyere antall konkurser», og de negative langtidseffektene av høye arbeidsledighetsnivåer.
Rapporten bemerker at «sterkere internasjonalt samarbeid» er nødvendig for å hjelpe til med å få raskere slutt på spredningen av pandemien, og for å fremskynde den globale økonomiske oppgangen, samt for å unngå skade på fremvoksende markedsøkonomier.
«Delingen av kunnskap, medisinske og finansielle ressurser og reduseringen av skadelige forbud mot handel, spesielt for helsetjenesteprodukter, er avgjørende for å møte utfordringene som pandemien har brakt,» heter det.
Men det motsatte finner sted. Boone bemerker at pandemien har fremskyndet overgangen fra «den store integreringen» til den «store fragmenteringen», da det finner sted ytterligere handels- og investeringsbegrensninger.
Denne prosessen er ikke begrenset til den økonomiske sfæren, siden Trump-administrasjonen og andre stormakter skrur opp deres antiKina-kampanje, og søker å få lagt skylden på landet for den globale spredningen av viruset.
Rapporten bemerker at de hardest rammede områdene når det gjelder sysselsetting har vært innen bransjene fritidstilbud, underholdning og turisme. Men like betydelig har vært nedgangen i utleggene for varige forbrukervarer. De globale bilsalgene i mars og april falt med 37 prosent sammenlignet med det månedlige gjennomsnittet for 2019.
Investeringsutlegg, som er en av de viktigste driverne for økonomisk vekst på lengre sikt, har også falt kraftig. Produksjonen av kapitalvarer i de vesentlige fremskredne økonomiene falt med rundt 12 prosent i første kvartal av 2020. I dette tilfellet akselererte pandemien en trend som var tydelig synlig i siste halvdel av 2019, da investeringene begynte å falle.
En annen lengere-sikt-indikator er fallet i global handel. OECD rapporterer at den nå «trekker seg kraftig sammen», med et fall på nesten 4 prosent i løpet av de tre første månedene av 2020 – det vil si før den fulle effekten av nedstengingstiltakene. Internasjonal cargotrafikk med fly falt med 30 prosent i april sammenlignet med året før.
«Globale eksportordrer falt i april til deres laveste nivå bokført, og forble eksepsjonelt svake i mai, med alle land som rapporterte store tilbakeganger,» konstaterer OECD.
I likhet med investeringene har pandemien kraftig forverret det som allerede var en underliggende trend som begynte i kjølvannet av den globale finanskrisen. Over de siste årene har verdenshandelen økt bare marginalt raskere enn økningen av den globale produksjonen, mens den i årene før 2008 økte med det dobbelte av veksten av det globale BNP.
OECD forutser at global handel vil falle med 11,5 prosent i 2020 under et dobbeltslagscenario og med 9,5 prosent dersom det er en enkeltslag.
Prognosen for arbeidsledighet peker også på de langvarige effektene av pandemien, med arbeidsledigheten i OECD-området som anslås å stige til de høyeste nivåene på et kvart århundre, og bare lette først langsomt i 2021.
I rapporten heter det: «De arrdannende effektene av tapte arbeidsplasser vil sannsynligvis bli merket spesielt av yngre arbeidere og mindre faglærte arbeidere, med tilhørende risiko for at mange mennesker blir fanget i arbeidsledighet i en lengre periode.»
På den finansielle fronten bemerker OECD at pandemien utløste «massive fall i priser på finansielle eiendeler og en økning i volatilitet, der noen markeder sluttet å fungere ordentlig». Det var i mange land en kollaps i aksjemarkedene på mellom 30 og 50 prosent, i det største stupet siden 1987-krasjet.
Markedsuroen lettet bare som resultat av det massive inngrepet fra den amerikanske Fed, og andre sentralbanker rundt om i verden. Men dette inngrepet vil måtte fortsette. OECD hevder at sentralbankene kan være nødt til å gå for kontroll av avkastningskurven [‘yield curve control’] for å holde rentenivåene nede. Dette er den politikken som allerede følges i Japan, der sentralbanken i hovedsak kjøper opp statsgjeld for å opprettholde et lavrenteregime.
Mens et slikt regime blåser opp aksjene skaper det problemer i andre områder av økonomien, fordi en forlenget periode med lave renter «vil utfordre soliditeten til pensjonsfond og forsikringsselskaper».
OECD legger til at selv om organisasjonen ikke har omfattende og helhetlige data om ikke-finansielle selskapers stilling, «tyder bevisene for noen utvalgte storselskaper på at den negative konsekvensen av kollapsen i produksjonsvolumet vil være veldig stor».
Også her slo pandemien til da underliggende svakheter hadde begynt å vise seg, og OECD bemerker at på slutten av 2019 hadde rundt 25 prosent av selskapene «ikke nok kontanter til å dekke alle deres gjeldsforpliktelser i 2020».
Rapporten slår fast at den «sannsynlige økningen av selskapsinsolvens og konkurser» kan føre til «negative tilbakekoblingseffekter i selskapsobligasjonsmarkedene», og bemerker at en «rekordmengde [selskaps-] gjeld har falt ned til søppelstatus [‘junk bonds’] de siste månedene», som vil si at de er vurdert til å være under investeringsgrad.
Dette kunne bidra til «utfordringer for banker», spesielt i Europa, der selskaper er mer avhengige av banker for finansiering enn i USA. Rapporten sier at mens bankene ikke var opphavet til krisen, og har høyere likviditetsbuffere enn i 2008, «vil de sannsynligvis bli negativt påvirket av økt mislighold av selskaper og husholdninger, så vel som av svak etterspørsel».
Forfatteren anbefaler også:
De økonomiske konsekvensene av pandemien vil vedvare et tiår
[5. juni 2020]
Covid-19-pandemien og veksten av økonomisk nasjonalisme
[22. april 202]