Covid-19-pandemien har lagt enorme fysiske, emosjonelle og psykologiske belastning på de mer enn 16 millioner helsetjenestearbeiderne i USA, som har blitt kastet ut i malstrømmen av å ivareta de hundretusener av personer som har hatt behov for medisinsk behandling på grunn av koronaviruset.

Leger, sykepleiere, EMT [Emergency Medical Technicians; medisinske nødssituasjonsteknikere] og annet helsepersonell har blitt pålagt å jobbe under stressende og ofte forskrekkelige betingelser – økt pasientbelastning uten den nødvendige bemanningen, mangel av personlig verneutstyr (PPE), overtidstimer – som har satt dem i stor fare for å pådra seg viruset. De er også kontinuerlig vitner til forferdelige lidelser og død.

Samtidig lever de i frykt for å bringe koronaviruset med seg hjem til sine kjære. Mange har valgt å bo adskilt fra sine familier i et forsøk på å beskytte dem mot smitte. Leger og sykepleiere har blitt kastet inn i rollen som healere, familiekommunikatorer og sorgrådgivere, siden pasienter har vært holdt isolerte av frykt for å spre viruset.

Disse forholdene har lagt et enorm mentalt stress på leger. For å imøtekomme dette presserende behovet etablerte dr. Mona Masood Physicians Support Line [Legers støttelinje], bemannet med lisensierte, sertifiserte psykiatere. Støttelinjas oppgave er «å tilby gratis og fortrolig faglig støtte til amerikanske leger, ved å skape et trygt rom for å kunne diskutere umiddelbare livstressfaktorer med frivillige psykiaterkolleger, som er unikt opplærte i mentalt velvære, og som også har lignende delte yrkeserfaringer».

World Socialist Web Site snakket nylig med dr. Masood om hennes erfaringer med å sette opp støttelinja og betjeningen av legenes behov i denne kritiske tiden.

Kate Randall: Kunne du fortelle meg om hvordan du kom til å sette opp støttelinja?

Mona Masood, D.O. [Doctor of Osteopathic Medicine]: Jeg er en poliklinisk allmennpsykiater istorbyområdet Greater Philadelphia, og er i en privatpraksis her. Men jeg er også moderator for ei Covid-19-legegruppe som består av titusenvis av leger, både nasjonalt og internasjonalt.

Tilbake i mars da dette ble intensivert, hva angår mediedekningen og også innen legekretsene, hvor det allerede var i høysetet allerede før januar, var det noe som var veldig annerledes enn andre epidemier som vi har sett de siste årene. Og jeg tenkte: «Jeg vet ikke om vi er tilstrekkelig dekket til å ta på oss dette, og om vi engang gir dette den legitimiteten det fortjener.» Så vi begynte å samle oss sammen, for å forberede oss på at det skulle treffe våre bredder.

Så, jeg modererer nå innleggene som kommer inn – gruppas hovedformål er å dele klinisk gjennomtenkt og relevant informasjon blant leger, for å komme med retningslinjer for god praksis når vi ivaretar Covid-pasienter.

Og da jeg godkjenner hvorvidt meldingene er klinisk relevante eller ikke, begynte jeg å se innlegg som filtrerte gjennom fra leger i vår gruppe, om deres egen personlige helsetilstand og deres eget personlige velvære. Mange av dem beskrev angst, og lette etter forsikringer om at det var normalt. Mange av dem begynte å planlegge ting som deres egne DNR-ordre (Do Not Resusitate; Ikke forsøk gjenoppliving) og deres egne testamenter, bare for forsikring dersom de skulle ende opp med å pådra seg det [Covid-19] og de ikke skulle være i stand til å treffe slike beslutninger.

Folk beskrev hvordan de aldri valgte medisinfaget for dette, og sa: «Jeg har lyst til å rømme akkurat nå, men jeg vet at det bare er min personlige angst. Føler noen andre det slik?» Så slike ting begynte å komme gjennom, i stedet for bare den kliniske informasjonen. Og siden jeg så denne «dersom det ikke er meg, hvem da?» holdningen, la jeg ut et innlegg i den samme gruppa, som en oppfordring til alle psykiatere: «Hvem er med på å starte ei støttegruppe for våre kolleger, som tydeligvis sliter med alt dette?»

Og responsen var utrolig. Den gikk fra opprinnelig 50 personer, til 100, til 200, og nå er vi nesten nærmere 800 frivillige – psykiatere, aktive, lisensierte i USA.

KR: Hva slags problemer har leger snakket med deg om?

MM: Det utviklet seg på en måte, som er relevant, fordi dette er en hel krise under utvikling, så det var samsvar egentlig med utviklingen av krisen generelt. Så i begynnelsen var det forberedelsene for det forestående angrepet. Hver dag gikk de inn [på hospitalene] samtidig som de lurte på om de ville pådra seg Covid, de komme hjem igjen, ble beroliget, for så å gå tilbake på jobb. Så vi hadde med mye forventningsangst å gjøre, om personen skulle pådra seg Covid, om deres familiemedlemmer skulle komme til å få det, osv.

Så utviklet det seg til å se så mange tilfeller, det å bli overveldet av antallet dødsfall som de hele tiden så, mengden av helsevesenets reguleringer som sviktet. Så utviklet det seg til: «Er vi dekket? Har vi tilstrekkelig med PPE [Personal Protective Equipment; personlig verneutstyr]? Støttes vi av dette helsevesenet? Er dette et individuelt type problem? Er det noe større som må skje for å fremme helsetjenestene, eller er det en systemendring som må til?»

Deretter gikk det til ubearbeidet sorg, for eksempel: «Jeg mister alle disse menneskene. Jeg vet ikke hvordan jeg engang skal føle om det. Jeg er følelsesløs, jeg føler at jeg ikke kan behandle det, fordi jeg må gå rett tilbake til slagmarken igjen.»

Ja, og så kom det til å slå oss som psykiatere at dette var et varselstegn. At selv mens vi snakker om mental helse under Covid-19, kom det til å bli en stor krise for mental helse etter Covid-19. Fordi alle disse tingene var ubearbeidet, og som vi ser med krigsveteranene, så skjer det mye etter at folk kommer hjem igjen, når de føler seg trygge igjen. Så det er det vi forbereder oss på i utviklingen av denne krisen.

KR: Vil du beskrive det som mye angst, nummenhet? Hvordan vil du karakterisere det?

MM: Jeg tror det er mye angst. Jeg tror, ærlig talt, det er mye sorg og tristhet. Og det er komplisert sorg, som vil falle inn under kategorien potensiell depresjon, en post-traumatisk stresslidelse (PTSD), og noe som kalles moralsk skade.

Igjen, moralsk skade er egentlig noe som først og fremst var kakarkterisert for krigsveteraner. Fordi det egentlig ikke var PTSD relatert til dét de erfarte, som det å ha flashbacks [gjenopplevde traumatiske opplevelser], eller at ting ble utløst eksempelvis av fyrverkeri, som er de typiske tingene vi pleier å assosiere med krigsveteraner. Men det var mer langs linjene: «Fulgte jeg virkelig gjennom med de ordrene? Jeg føler det som at jeg ble moralsk utfordret. Jeg var ikke enig i noen av de tingene jeg måtte gjøre. Jeg føler at jeg kunne ha gjort mer. Jeg kunne ha gjort det bedre. Og hva var mitt formålt, og ble det oppfylt i denne spesielle arbeidsoppgaven?»

Og det er noe helsetjenestepersonell føler ganske mye på. Når vi ikke kan redde noen, da tenker vi stadig: «Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Var det på grunn av meg at denne personen ikke overlevde? Eller kunne jeg ha gjort noe med settingen, kunne jeg ha gjort noe med en medisineringsprotokoll?» Så vi blir jaget av slike ting, etter den faktiske situasjonen.

KR: Så ikke bare traumene, men hele virksomhetens funksjon?

MM: Akkurat. De spurte: «Hva gjør jeg egentlig? Blir formålet mitt virkelig oppfylt? Ble det moralske kompasset mitt kompromittert et sted langs veien, fordi jeg var så overveldet av det som foregikk, og av så mange pasienter? Var jeg i stand til å gi hver bit av meg selv, til hver pasient?»

KR: Tror du at måten helsevesenet i USA er, når det gjelder denne profittmodellen, at det bidrar til dette? Bidro det til måten sykehusene ble overveldet på? At folk i regjeringen og andre steder, medregnet smittesykdomsekspertene, visste at noe slikt kunne skje og at de var uforberedt?

MM: Du har helt rett. Dét er én av de pågående angstfornemmelsene, og som har fremkommet av dette. Som betyr, hvor var dette sammenbruddet, ikke bare av kommunikasjonen, men av valideringen og forståelsen og av det å samarbeide for å håndtere denne typen kriser? Det er ett av problemene som vi som leger innser mer og mer – og dette har vært diskusjonen både på støttelinja og bare innen legekretser.

Vi har vært i en dobbeltbinding så lenge. Vi betjener flere overordnede. Vi betjener disse helsevesenene og samtidig også kapitalistsystemer, hvordan forsikringsselskaper jobber i vårt land, så vel som hvordan helsevesenet er finansiert, der vi har sykehus som eies og drives av private enheter. Det er ingen garanti for at omsorgen du finner ett sted vil matche omsorgen på et annet sted.

Og i alt av dette var det et fullstendig systemsammenbrudd, systemet som delvis var regjeringsstyrt og delvis privatdrevet, og legene var fanget i midten. Som jeg sa om moralsk skade – de føler deres moralske plikt overfor sine pasienter, og dét er grunnen til at de gikk til medisinen, med Den hippokratiske eden, om å tjene pasienten. Men i tillegg, de innser at de ikke bare betjener pasientene, de tjener også systemet, forsikringsselskapene, legemiddelfirmaene, den føderale regjeringen. Det er så mange forskjellige mestere, og det vil åpenbart ha en kostnadspris for menneskene på bakkeplanet.

KR: Fant du at det var spesielle områder av landet som var mer berørt?

MM: Leger fra alle de 50 delstatene har ringt inn og brukt linja. Men dersom vi skal snakke om hvor vi fikk flest samtaler fra, da var det de stedene som hadde de flest tilfellene, som for eksempel New York, og California. Jeg ville også hevde at det er stedene med høyere populasjoner, selv om de ikke ble så hardt rammet, så måtte de likevel navigere en høyere rate av Covid-pasienter enn andre områder.

Men legererfaringene fra landlige områder var også unike. Fordi de var i denne limboen av om de kom til å bli et nytt hotspot eller ikke. Dessuten kommer folk til dem på jakt etter alle disse svarene. Men vi kjenner dem ikke selv engang hva angår Covid, fordi det er nytt, vi bygger på dette flyet mens vi flyr det. Vi prøver å rulle inn, rulle ut, forskjellige behandlingsmodaliteter. Vi prøver å finne ut hva som kan gjøres med disse pasientene av en ukjent sykdom: «Folk forventer at vi skal ha disse svarene. Hva forteller jeg mine pasienter? Jeg føler at jeg skuffer dem. Jeg føler det som at jeg ikke har alle svarene.»

Vi hadde å gjøre med alt dette, og igjen, folk var i denne moralkrisen: «Hva er det engang som definerer meg som lege? Jeg kan ikke engang hjelpe disse menneskene.»

KR: Jeg vet at det har vært noen høyt publiserte selvmord av helsetjenestepersonell. Fikk du leger som ringte inn med den slags tanker?

MM: Jeg vil si at selv om vi ikke hadde noen overhengende selvmord som vi behandlet på støttelinja, hadde vi mennesker som definitivt snakket om det vi i psykiatrien kaller «passive dødsønsker». Det er ting som: «Hvordan ville det vært om jeg bare ikke var her lenger? Jeg tror jeg kunne sette opp alt for familien min. Jeg tror at de ville ha helt bra med det. Jeg ser ikke formålet med det jeg gjør. Jeg føler at jeg svikter alle. Jeg kan ikke garantere å kunne beskytte familien min. Jeg kan ikke garantere å holde pasientene mine trygge. Jeg føler at jeg er fanget.»

Det ville komme mer av en hjelpeløshet og en håpløshet i situasjonen, men ikke en fullstendig realisert selvmordstanke. Vi screener for det som psykiatere, domenet om dødstanker, men vi hadde ikke innringere med en direkte selvmordsplan.

Men jeg vil si dette, én av grunnene til at jeg tror så mange psykiatere kom om bord med dette, er at vi, som andre leger, har en tendens til å se risikofaktorer for vårt eget felt. Så for andre leger kan de si, åh, denne personen har høyt kolesterol som setter dem i fare for et hjerteinfarkt. Men for oss er risikofaktorer for ting som selvmord og for negative utfall av mental helse, ting som når folk føler at de er i en dobbeltbinding, der folk føler seg fanget, hvor de føler seg hjelpeløse.

Og så ser vi det allerede når folk begynner å si, helt løsrevet: «Skriver dere testamentene deres?» Da tenker jeg, oh boy! Dét kan du ikke se bort fra.

KR: Så mer enn en kardiolog, for eksempel, så har dere som psykiatere en virkelig direkte forbindelse og forståelse av hva de går gjennom.

MM: Akkurat. Og det er derfor vi laget denne støttelinja der de frivillige skulle være psykiatere, fordi vi har den opplæringen. Men vi er også leger, og som leger forstår vi den delte felles opplevelsen. Vi vet hvordan medisinerutdanningen var, vi vet hvordan residency var [praktikantperioden for godkjenning]. Vi kjenner alle settingene, så når de snakker om ventilatorsettinger, har vi ikke behov for at de skal forklare alt det.

Vi trenger ikke å fortelle dem hvordan helsevesenet fungerer her i Amerika, og hvorfor det plager dem. Vi kan bare gå til rota av saken, fordi vi har en felles erfaring. Men vi har én ekstra kvalitet, som er at vi har terapeutiske modaliteter for å bistå håndteringen av deres umiddelbare bekymringer.

KR: Hva vil du si kunne endre seg i fremtiden? Selvfølgelig er selve pandemien på en måte et naturfenomen, som en orkan, men også måten et samfunn responderer på den har en direkte innvirkning. Så er det noen ting du ser for deg som kan endre seg, som kan læres, når det gjelder regjeringsresponsen og samfunnsresponsen?

MM: Så, ja, det er definitivt håp. Psykiatri handler om håp. Når folk går inn i dette feltet, er de leger, de ønsker å helbrede. Og for oss, hvordan vi gjør det er ved å ta disse omstendighetene og finne måter som kan ha et produktivt resultat. Jeg tror ærlig talt at håpet som kommer ut av alt dette, spesielt når det gjelder legenes velvære, er at folk normaliserer det. Selv blant leger er det så mye selvforventning om å være den som vet alt for pasienten, for å skulle ha alle disse svarene. Men vi må innrømme overfor oss selv, at som leger er vi mennesker, vi er ikke helter, som er det som blir rapportert om oss.

Det er en hel del press, faktisk, bak de ordene. Fordi det å være helt betyr å ha superkrefter, det handler ikke om å være et menneske. Det betyr å ikke kunne ha sårbarheter, og ikke kunne bli utslitt. Så derfor er det så mye press. Folk relaterte til dét med en gang da vi begynte å si, hvordan føles det å ha folk som klapper? Folk kunne fortelle oss at når de går på vei hjem, da tåler de ikke klappingen – de tenker på pasienten som nettopp døde.

Det er ikke noens skyld, men det er bare akkurat hva realiteten i situasjonen er, hvordan folk prosesserer den. Håpet i dette er at vi normaliserer, og at vi tar til orde for legenes velvære. Og vi setter dem tilbake igjen inn i rollen som de meldte seg på. At vi er mennesker som hjelper mennesker, og at vi er partnere i helsepleien sammen med våre pasienter. Vi er ikke de som vet alt, vi er ikke de som har alle svarene, vi er der for å samarbeide. Og jeg tror at normaliseringen av «også vi trenger å være friske, for å gjøre det bra for andre», er noe som folk blir tvunget til å se nå. At vi ikke trenger å ta på oss denne fasaden om vi bare kan gi velvære til andre, vi kan ikke motta den.

KR: Etter min forståelse er det et stigma, spesielt for leger, det å søke psykisk helsebistand. Selv til det punktet der du kan bli nektet jobb, eller du kan bli sendt ut til et behandlingsopplegg.

MM: Absolutt. Det er definitivt ringvirkninger for leger i USA som søker psykisk helsebehandling. Psykisk helsebehandling kommer selvfølgelig åpenbart i så mange forskjellige former. Dersom en lege ganske enkelt oppsøker en terapeut, da må de rapportere det. Og dersom noen bare oppsøker en rådgiver, da må de rapportere disse tingene. Åh, og du er på medisinering? Det er veldig vanskelig når legene fra den ene siden av munnen sier til sine pasienter at de må søke hjelp, og fra den andre siden sier de at de, leger, ikke kan det. Du forkynner medfølelse med andre, men er ikke i stand til å si det til deg selv. Så det er dette rare hykleriet i det medisinske samfunnet, om mental helse.

Selv blant leger er måten psykiatri som spesialitet blir ansett, at det er en vesentlig stereotypi om at de ikke er ekte leger. Selv om vi måtte gjennomgå den samme opplæringen, de samme styrene og lisensieringsprosessene, blir det fortsatt sett på med den typen stigma. Det er nesten sånn at det for andre leger nesten rasjonaliseres, at psykisk helsevern det er der for noen andre, men ikke for meg.

Når systemet forteller deg det samme og forsterker den følelsen, da er det ikke rart at legenes selvmordsrate er så høy.

KR: Har du tall på det?

MM: Hver uke gjør vi det vi kaller en debrief-sesjon med våre frivillige, hvor vi går over og behandler våre egne følelser, for eksempel hva som var vanskelige følelser med noen som ringte inn på linja. Og mange av dem vil diskutere hvordan de kjente en kollega som begikk selvmord. Det er en veldig vanlig ting at vi har noen som vi kjente, som var lege, som begikk selvmord.

KR: Til slutt, har du noen tanker om protestene som pågår? Og ser du noen sammenheng mellom pandemien og disse protestene?

MM: Absolutt. Jeg vil si dette: Sammenhengen er at det forteller meg at legesupportlinja er en bærekraftig intervensjon, som er det vi gjør nå. Vi forflytter oss nå i retning av å være bærekraftig ikke bare for Covid. Covid var det initielle pushet, men nå kommer støttelinja til å forbli som en tjeneste. Jeg kan fortelle deg at i de siste samtalene våre, vel det er noen om Covid, men mange av dem fokuserer nå på hudfargebaserte urettferdigheter, enten deres egne erfaringer og utløsende årsaker, som at de selv har vært diskriminert mot, for å være mørkhudede eller svarte amerikanere innen medisinfeltet. Det er også samtaler om hvordan de kan være bedre besørgere for svarte amerikanere, hvordan kan de se nærmere på deres egne fordommer og alt det. For det er mye forskning, selv før protestene, om hudfargebaserte avvik i omsorgen som tilbys.

Så medisinfeltet er interessant, hele dette feltet, fordi vi ser fra alle. Til slutt vil menneskekroppen få sykdom, den vil komme til å ha de samme anliggender om du er av den eller andre etnisiteten. Så leger må håndtere endringer i vår befolkning, hva det er som påvirker mennesker psykologisk, sosialt og medisinsk.

KR: Det er også hudfargebaserte forskjeller i infeksjonsraten av Covid, og for dødsraten. Det er definitivt skjevheter og diskriminering innen helsevesenet som fører til dette, men det er egentlig et økonomisk anliggende.

MM: Det er så mye, men økonomi og etnisitet, og alle disse tingene er sammenvevde. Og så skaper alle disse tingene denne perfekte stormen. For oss, i våre de-briefinger, når vi snakker om hva som finner sted i protestene, var det for oss som psykiatere ikke så veldig overraskende at dette kom i Covid-tiden. Jeg tror det er så mye sårbarhet som gjør seg gjeldende for oss alle akkurat nå. Tingene som vi så lenge feide under teppet har virkelig kommet opp i dagen. Mennesker er rå, de er rå på så mange forskjellige måter, og vi kommer til å fortsette å se denne typen ting komme opp til overflata på grunn av det. Covid avdekket virkelig mange medisinske anliggender, for svarte amerikanere og for personer med lavere sosioøkonomisk status, på grunn av disse ulikhetene innen helsevesenet.

Det er en avgjørende tid i vår historie. Jeg tror vi har muligheten – som sagt, jeg er psykiater og hele saken for meg er at det handler om håp – jeg håper at det som kommer ut av dette, det er at vi må bryte ned ting for å få gjennombrudd. Så jeg håper at ting, selv om de er overveldende, og vi føler at det er det ene slaget etter det andre, det er i disse øyeblikkene av ubehag at meningsfull forandring finner sted.

Forfatteren anbefaler også:

Mental health crisis erupts among health care workers confronting coronavirus

[9. mai 2020]

New studies reveal growing epidemic of nurse suicides in the US

[16. august 2019]

________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

• Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000 (28. mai 2020)

• Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger (27. mai 2020)

• Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død (23. mai 2020)