En sentral komponent for tysk imperialismes tilbakevending til en aggressiv utenriks- og stormaktspolitikk er den tyske marinens massive gjenopprusting.
Gitt den tiltakende konflikten mellom stormaktene om geopolitiske innflytelsesoner og handelsruter blir gjenopprustingen systematisk promotert av storkoalisjonsregjeringen [GroKo] sammensatt av Kristelig-demokratene (CDU/CSU) og Sosialdemokratene (SPD), så vel som av den tyske industrien. Ved midten av mai kunngjorde de to tyske skipsverftene Lürssen Group og German Naval Yards Kiel (GNYK) deres intensjon om å slå seg sammen til en nasjonal tysk verftsallianse. Det erklærte målet er å skape de nødvendige våpenutrustingsstrukturene for byggingen av tyske krigsskip.
«Målet er å forbedre den nasjonale industristrukturen, så vel som å styrke effektiviteten og bærekraften,» heter det i et felleskommuniké fra Lürssen og GNYK. Den planlagte fusjonen følger «kravene fra den offentlige kunden for å se industrielle høy-ytelsesstrukturer i nasjonalt pålitelig tilgjengelighet, og garantiene for effektive kostnadsstrukturer.» Dette inkluderer «ikke bare byggingen av teknologisk høyt innovative marinefartøyer, men også deres funksjonelle vedlikehold over hele livssyklusen».
Sammenslåingen av de to skipsverftene, som senere frem i tid også Thyssen Krupp Marine Systems kan bli med i, er direkte relatert til byggingen av Multi-formål kampskipet 180 (MKS) og styringsklassens mål om å få bygget en mektig marine.
Norbert Brackmann, regjeringens maritime koordinator og CDU-medlem av Forbundsdagen [Bundestag], sa han var veldig forhåpningsfull for at «med dette vedtaket kan byggingen av MKS 180 nå umiddelbart igangsettes». Det ville gjøre det mulig at «den forespeilte tidsplanen for skipene stort sett kan realiseres. Det ville være gode nyheter for vår marine, siden den venter på skipene.»
Siden da har MKS-prosjektet – den største marinekontrakten av sitt slag i Bundeswehrs [de tyske væpnede styrkers] historie – blitt besluttsomt implementert. Ifølge en rapport fra forsvarsdepartementet trakk GNYK sine juridiske forbehold mot å tildele MKS180 til et konsortium ledet av det nederlandske verftet Damen Shipyard Group, kort etter at den planlagte fusjonen med Lürssen var kunngjort.
En del av dette konsortiet er Hamburg-verftet Blohm+Voss, som tilhører Lürssen. Ifølge medieoppslag skulle Bundestags budsjettkomité på onsdag godkjenne finansmidlene for bygging av de fire første MKS-ene, verdsatt til rundt € 6 milliarder euro [NOK 64,23 milliarder].
Bundeswehrs offisielle nettsted kaller provoserende det ca. 155-meter-lange og tungt bevæpnede MKS-skipet for et fremtidig «alle-formål-våpen». Det skal kunne «patruljere store havområder over hele verden for lange tidsperioder, overvåke embargoer, og om nødvendig evakuere tyske borgere fra krisesituasjoner, og på den annen side være i stand til å kunne hevde seg i Nord-Atlanteren eller Middelhavet, i sjøslag mot andre krigsskip av sin type, og om nødvendig mot ubåter.»
Andre skip som i all hovedsak betjener de samme formålene skal nå raskt fullføres, eller de har allerede blitt tatt i bruk, for eksempel fire fregatter av typen Baden-Württemberg Klasse 125, fem korvetter av Klasse 130, og ytterligere to ubåter av Klasse 212 Felles Design.
Kostnadene for de planlagte prosjektene er gigantiske, og er satt til å eksplodere i fremtiden. Regjeringens nåværende opprustingsrapport nevner en kostnadsøkning på € 1,175 milliarder [NOK 12,58 milliarder] bare for fregattene og korvettene, sammenlignet med det opprinnelige anslaget. Og det er bare begynnelsen – bak kulissene tenker den tyske styringsklassen allerede på å bygge sitt eget hangarskip, som ville sette alle tidligere prosjekter behørig i skyggen.
Styringseliten gjør ingen hemmelighet av de imperialistiske målene tilknyttet opprustningen av den tyske marinen. Marineinspektør og viseadmiral Andreas Krause siterte i sin hovedtale i januar på det 60. historisk-taktiske flåtemøtet 2020, kjernepunktet fra den utenrikspolitiske hovedtalen til forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer (CDU) i november i fjor: «Et land av vår størrelse og vår økonomiske og teknologiske makt, et land med vår geostrategiske posisjon og med våre globale interesser, kan ikke bare stå på sidelinjene og se på.»
Så la han til: «Uttalelsen gjør det klart at vår minister vet hvor hun vil, og selvfølgelig, det påvirker vår marines retningsorientering. Selv om mange i vårt land fortsatt ikke ønsker å erkjenne det. Havet, og derfor den tyske marinen, spiller en stadig mer avgjørende rolle i tysk sikkerhets- og forsvarspolitikk.»
Senere i sin tale forklarte Krause hvorfor det er sånn. «For en nasjon som er avhengig av utenrikshandel, som vår, er fritt anvendelige og trygge sjøruter av aller største betydning, og ikke bare for den klassiske forflytningen av varer.» For eksempel, «over 90 prosent av den globale internettrafikken overføres med undervannskabler, utbredelsen av strømproduksjon med vindmøller øker stadig og mengden mineralressurser som utvinnes fra havet vokser.» Spesielt «for de siste gjenværende ressursene som enda ikke er klart allokerte og utviklet», har den «globale konkurransen for lengst begynt».
Tyskland må derfor være i en posisjon til å handle globalt på åpne hav og til å føre krig med hell. «Global utvikling i sikkerhetspolitikken krever en marine som er i stand til verdensomspennende operasjoner, på den ene siden, men som også effektivt når som helst kan hevde våre interesser ved vår egen dør,» minnet Krause sitt publikum om. «Bare med en marine beredt for global utplassering, som er i stand til å slåss,» sa han, ville Tyskland være i stand til å oppfylle sine allianseforpliktelser og hevde sine interesser.
Krauses planer og hans retorikk påminner om den tyske megalomanien under opptakten til den første og den andre verdenskrig. «Det er ikke bare sjørutene i Østersjøen som er av avgjørende strategisk betydning for oss,» sa han. «De maritime kommunikasjonslinjene over Nord-Atlanteren, gjennom Den engelske kanalen og inn i Nordsjøen er også viktige livslinjer for vårt kontinent og vårt land.» Her ville «den tyske marinen også bli påkalt i tilfelle en militær konfrontasjon».
I løpet av «globaliseringen og de korresponderende effektene for verdenshandelen til og fra Det fjerne østen… har andre havområder fått betydning for oss. Selv om Middelhavet ikke har mistet noe av sin strategiske relevans for Tyskland og Europa, er det nye ‘mare nostrum’ i verden, mine damer og herrer, Det indiske hav.»
Deretter truet Krause atomvåpenmaktene Russland og Kina. «Selv om Russland er hovedfokuset for oss i Tyskland, i Europa og i NATO, er det en annen strategisk relevant aktør som stadig mer etablerer seg, Kina.» På bare fire år har «Kina bygget og bestilt omtrent like mye tonnasje som den britiske Royal Navy har totalt», og landet har «satt ut på en besluttsom kurs for å bli en globalt aktiv ‘maritim nasjon.’»
Det er ikke Russland og Kina som er de aggressive på verdenshavene, men imperialistmaktene. Som del av sin provoserende militære omringing av Kina, har den amerikanske marinen [US Navy] sendt tre hangarskip-kampgrupper inn i Stillehavet samtidig, for første gang på mange år. Fra den 3. til den 16. juni deltok den tyske marinen aktivt i «Baltops»-manøvrene i Østersjøen, som er del av NATOs militæroppbygging mot Russland. Totalt var 29 skip og 29 fly utplassert.
I sin kamp mot tilbakevendingen av tysk militarisme og faren for en tredje verdenskrig er arbeiderklassen ikke bare konfrontert av alle partier i Forbundsdagen, men også av fagforeningene. I en offisiell uttalelse støttet Daniel Friedrich, sjef for IG-Metall Küste (Kystdistriktene), planene for en nasjonal verftsallianse, og regjeringens beslutning om å klassifisere marineskipsbygging som en viktig nasjonal teknologi.
«En sammenslåing i marineskipsbygging» var «fornuftig, dersom den ville styrke industrien og dermed sikre nøkkelteknologien i Tyskland,» uttalte Friedrich. «Kunnskapen i tysk skipsbygging, som maineskipsbyggingen gir et viktig bidrag til,» måtte «sikres».