Seven Days in May (1964): Den gang amerikansk filmskaping så for seg et militærkupp

Mandag den 1. juni, i en tale til det amerikanske folk som ble avlevert utenfor Det hvite hus, uttalte Donald Trump: «Jeg er deres president for lov og orden.» Han fortsatte med å karakterisere de storstilte, generelt fredelig protestene, som respons på drapet av George Floyd og mot politivold, som «innenriks terrorhandlinger».

Dersom marsjene og demonstrasjonene ikke opphørte lovet Trump å påkalle Oppstandsloven fra 1807 [Insurrection Act] og «utplassere det amerikanske militæret» på gatene i Amerikas byer, inkludert i Washington, D.C. Med henvisning til nasjonens hovedstad, fortsatte presidenten: «Når vi nå taler, sender jeg tusenvis og tusenvis av tungt bevæpnede soldater, militærpersonell og lovhåndteringsbetjenter for å få stoppet opptøyene, plyndringen, hærverket, overgrepene og den uhemmede ødeleggelsen av eiendom.»

Burt Lancaster og Kirk Douglas i Seven Days in May (1964)

Dagen etter, i en uttalelse publisert på World Socialist Web Site [på norsk den 3. juni], forklarte Socialist Equality Party (USA) at med denne historisk uforlignelige trusselen om å undertrykke politisk opposisjon ved bruk av militæret, hadde Trump «avvist Konstitusjonen» og «forsøkte å få etablert et presidentdiktatur, støttet av militær, politiet og høyreorienterte fascistiske militser som opptrer under hans kommando.»

Flere tusen tropper fra Nasjonalgarden, fra 11 delstater, var til slutt brakt til området for å forsterke de 1 200 D.C.-troppene som allerede var innkalt. Dessuten advarte embetsfunksjonærer fra Pentagon, ifølge New York Times, Garden om at dersom de ikke fikk kontrollert situasjonen ville «Mr. Trump sannsynligvis kalle inn 82nd Airborne».

Ved det øyeblikket balanserte det politiske liv i USA på en knivsegg. Konfrontert med Trumps diktatoriske trekk hverken sa eller gjorde Det demokratiske partiet noe som helst. Mediene holdt stort sett tett. Det var først den 4. juni at Trump tillot de regulære troppene sendt hjem.

Faktisk har ingenting blitt løst. Som SEP derpå kommenterte: «Konspiratørene i Det hvite hus har ikke slått fra seg deres planer. Militæret avventer og vurderer sine alternativer. Politiet forblir bevæpnet til tennene.»

Disse «noen dager i juni» fikk mange til å minnes den amerikanske filmen Seven Days in May fra 1964, regissert av John Frankenheimer og med Kirk Douglas, Burt Lancaster, Fredric March og Ava Gardner i ledende roller, som ser for seg et forsøk på militærkupp i USA. Basert på den bestselgende 1962-romanen med samme tittel, forfattet av Fletcher Knebel og Charles W. Bailey II, var filmmanuset skrevet av Rod Serling, berømt fra fra Twilight Zone. Seven Days in May ble godt mottatt av både kritikere og publikum, men den forarget Pentagon, FBI og den ekstreme høyresiden. Både kontinuiteter og diskontinuiteter fra den perioden og til i dag er markante.

Frankenheimers film, tidsatt til 1974, er sentrert på et komplott av general James Mattoon Scott (Lancaster), fra det amerikanske militærets øverstekommando [Joint Chiefs of Staff], en egosentrisk, autoritær general fra flyvåpenet, for å få styrtet den valgte presidenten Jordan Lyman (March), overbevist om at han må redde nasjonen fra en leder som er «ettergivende for kommunisme». Scott mener han har valgt et høvelig øyeblikk: Meningsmålinger indikerer at bare 29 prosent av befolkningen godkjenner president Lymans prestasjoner, og den generelle stemningen i landet er sur og grinete.

Fredric March og Burt Lancaster i Seven Days in May (1964)

Administrasjonen har nylig undertegnet en kontroversiell nedrustningsavtale med Sovjetunionen. I filmens åpningssekvens bråker pro- og antitraktatdemonstranter utenfor Det hvite hus’ porter.

Scott er voldsomt mot avtalen med Sovjetunionens regjering, og iverksetter sitt forsøk på omveltning, med hjelp og bistand fra andre medlemmer av den øverste militærkommandoen. Én medhjelper, marineoberst «Jiggs» Casey (Douglas), får en fert av komplottet og overbeviser til slutt en skeptisk president om sakens alvor.

Under Scotts plan skal en hemmelig amerikansk hærenhet, kjent som ECOMCON, gripe kontrollen over landets telefon-, radio- og fjernsynsnettverk, mens Kongressen blir forhindret fra å implementere nedrustningsavtalen. Scott har lansert sin plan med medvirkning fra Frederick Prentice (Whit Bissell), den mektige Demokrat-senatoren fra California, og fra den høyreorienterte fjernsynskommentatoren og Demokraten Harold McPherson (Hugh Marlowe).

Selv om oberst Casey personlig er mot [president] Lymans politiske retningslinjer er han forferdet over komplottet. Når han blir gjort oppmerksom på den alvorlige faren samler Lyman om seg en krets av pålitelige rådgivere, for å granske og respondere, deriblant Art Corwin (Bart Burns) fra Secret Service, finansminister Christopher Todd (George Macready), den mangeårige vennen og rådgiveren Paul Girard (Martin Balsam), og senator Raymond Clark fra Georgia (Edmond O'Brien).

Ava Gardner in Seven Days i May (1964)

Girard blir sendt til Gibraltar for å hente frem en skriftlig erkjennelse om konspirasjonen fra den unnvikende admiralen Farley Barnswell (John Houseman), mens Clark flyr ut til West Texas for å lokalisere den mystiske «Site Y», den hemmelige basen der kuppets sjokktropper trenes for overtakelsen, og avventer deres endelige instruksjoner.

På presidentens anmodning besøker Casey, med en viss motvilje, Eleanor Holbrook (Ava Gardner), Scotts tidligere elskerinne, i håp om å få hånd om noen kritikkverdige bevis mot generalen. Faktisk får han tak i noen inkriminerende kjærlighetsbrev, men Lyman bestemmer seg til slutt mot å anvende en sexskandale for å kvitte seg med styrelederen for fellesstaben.

Når Lyman spør Casey, en Marine-soldat og beundrer av Scott, hva han synes om traktaten med Sovjetunionen, svarer sistnevnte at han ikke er enig i den, og legger til: «Jeg mener det egentlig er ditt anliggende. Ditt og Senatets. Du ordnet den, og de var enige i det, vel, jeg ser ikke hvordan vi i militæret kan stille noe spørsmål ved det. Jeg mener vi kan stille spørsmål ved traktaten, men vi kan ikke kjempe mot den. Uansett, vi burde ikke.»

Presidenten tolker dette på sin egen måte: «Så du står ved Konstitusjonen, Jiggs?» Faktisk kommer den amerikanske Konstitusjonen, relevant nok, opp til diskusjon eller den refereres flere ganger i Knebel-Bailey-romanen, så vel som i filmen.

Boka beskriver eksempelvis Casey i «et beskjedent rekkehus i Arlington [Virginia]», der han gnir seg i øynene, skrur av lampa og legger fra seg «en frynsete kopi av World Almanac. Det var den eneste boka han hadde klart å finne i huset, som inneholdt teksten til USAs Konstitusjon.»

Senere sitter senator Clark i Det hvite hus, «bare adskilt fra presidenten av en vegg», med beina henslengt på en sofa, «nøye granskende en kommentert kopi av USAs Konstitusjon – som han ikke hadde gjort det siden juss-studiet».

Åpningsrulletekstene til Seven Days in May passerer over et bilde av det originale 1787-utkastet.

Så snart han har etablert virkeligheten av det forestående kuppforsøket og med dokumentert bevismateriale for hånden, innkaller presidenten Scott til Det hvite hus for en konfrontasjon. Lyman fremlegger kaldt og rasende de fakta som har blitt avdekket, og beskylder luftforsvarsgeneralen for å planlegge «militæromveltning av den amerikanske regjeringen». Han fortsetter: «Jeg er beredt på å brennmerke deg hva du er, general. En struttende egoist, med et napoleonsk maktkompleks, og rett ut sagt en forræder.»

Filmplakat for Seven Days in May (1964)

På en pressekonferanse som kunngjør Scotts oppsigelse, som sistnevnte motvillig erkjenner, forklarer Lyman: «Amerikanere har, tradisjonelt og historisk, gitt luft for deres synspunkter. Den dagen regjeringen gjør noe vilkårlig for å kvele disse synspunktene, vil den måtte endre form. Den vil opphøre å være et demokrati.» Denne relativt nedtonede kommentaren er en av de sterkeste passasjene i filmen, og den taler direkte til dagens situasjon.

Ett av Serling og Frankenheimers hovedtemaer er nødvendigheten for at militæret må underordnes det valgte sivile styret, et prinsipp som nesten fullstendig er forlatt av Trump-administrasjonen, som har sett eleveringen av mange Pentagon-figurer til regjeringskabinettet og til andre prominente stillinger.

I det hele tatt, Seven Days in May står seg 56 år senere. Først og fremst, saksanliggendet om den trusselen som det amerikanske militæret representerer for folkets demokratiske rettigheter har knapt trukket seg tilbake til bakgrunnen. Tvert imot, den er ti ganger mer presserende enn den var i 1964. Tiår med politisk og økonomisk forfall har gnagd vekk av det amerikanske demokratiet, og etterlatt lite mer enn et skall. Overfladiske og kortsynte observatører kan trekke konklusjoner fra de nylige hendelsene om at det amerikanske militæret er fakkelbærerne for demokrati. Neppe! Pentagon, som forblir et arnested for ultrahøyreorienterte og fascistiske elementer, valgte bare ikke å bli trukket inn for tidlig til åpent repressive og morderiske operasjoner i Amerika.

Det faktum at Frankenheimers film, etter nesten 60 år, fremdeles formidler den presserende hasten og ramaskriket er en hyllest til dens styrker. Seeren forblir for det meste naglet av opptredenenes generelt høye nivå, stramheten i handlingsforløpet og av elementet av spenning og intrige.

John F. Kennedy og den øverste militærkommandoen [Joint Chiefs of Staff], juli 1962

(Interessant nok var det en annen filmtilpasning av den politiske thrilleren til Knebel-Bailey. I 1983 kringkastet det sovjetiske fjernsynet en firedelt serietilpasning etter boka Seven Days in May, med tittelen The Last Argument of Kings, regissert av Viktor Kisin, og med et filmmanus tilrettelagt av journalisten Vladimir Dunaev.)

Douglas, Lancaster og March kastet seg åpenbart inn i produksjonen. De er grunnleggende troverdige som disse menneskene de fremstiller.

Bare fire år tidligere hadde Douglas, ei prominent filmstjerne på 1950- og 1960-tallet, bidratt til å få avsluttet den McCarthyistiske terrorens velde i Hollywood, ved å ansette og kreditere den svartelistede manusforfatter Dalton Trumbo i sin egen Spartacus (1960). I Seven Days in May legger skuespilleren til side noen av sine teatralske gester, som han tidvis unner seg, og leverer en dempet karakterisering.

Lancaster var enda mer av en venstrefigur. Han begynte å skyte Frankenheimer-filmen rett etter å ha jobbet med den venstreorienterte italienske filmskaperen Luchino Visconti på The Leopard, der han leverte en av sine mest minneverdige opptredener. Lancaster dukket senere opp i Executive Action (1973), medforfattet av Trumbo og Mark Lane, et drama som beretter om hvordan Kennedy-attentatet kan ha blitt planlagt og gjennomført av ultrahøyre elementer, businessmen og etterretningsoperatører. Skuespilleren var også beretterstemme for The Unknown War (1978), en 20-delt serie som dokumenterer den blodige konflikten mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Lancaster tilbrakte tre uker i åtte byer i Sovjetunionen for på-stedet filming for det prosjektet.

I Seven Days in May er Lancaster relevant skrekkinngytende, under hans relativt korte tid på lerretet, som legemliggjøringen av en bestemt type amerikansk militær, hensynsløs, nådeløs og grusom i sin teknokratiske effektivitet. Her er en mann som kunne utrydde ti tusen menn, kvinner og barn med et bombeangrep før lunsj, for å ankomme punktlig for en avtale klokka tre.

March, som var medlem av en eldre generasjon, var en ekstremt allsidig og overbevisende Hollywood-størrelse spesielt fra 1930- og 1940-tallet, og han arbeidet med regissører som Howard Hawks, Ernst Lubitsch, John Ford og George Cukor. Han opptrådte prominent i et av etterkrigstidens fineste sosialkritiske verk, William Wylers The Best Years of Their Lives (1946). March, som alltid var en bemerkelsesverdig og reflektert skuespiller, bringer genuin dybde og intelligens til sin rolle. Hans president Lyman er betydelig sterkere enn romanens karakter.

De tre sentrale hovedpersonene er mer enn bare dyktig understøttet av ei rekke karakterskuespillere, den tidens amerikanske filmindustris enorme ressurs, deriblant Balsam, O’Brien, Macready, Marlowe, Bissell, Richard Anderson, Andrew Duggan og Helen Kleeb. Ava Gardner er minneverdig i hennes rolle som den foraktede elskerinna til ville-gjerne-være Führer Scott. Hun forteller Casey at hun nå innser at generalen «aldri virkelig har følt noe. Hvert trekk var kalkulert ... Jeg tror ikke han noen gang tok en sjanse i hele sitt liv, eller noen gang virkelig følte noe, noen genuin følelse.»

Militæret og FBI noterte seg helt klart Seven Days in May, og avslørte deres intense følsomhet for en slik kritikk. Et notat avdekket i Ronald Reagans FBI-mappe avslører at byrået var redd for at filmen skulle brukes som kommunistisk propaganda, og derfor var «skadelig for våre væpnede styrker og for nasjonen».

Et notat fra den 20. mars 1964 detaljerer kommunikasjonen mellom den pensjonerte admiralen Arleigh Burke og FBIs visedirektør William Sullivan, om filmen og dens potensielle skadevirkning. Notatet inkluderer denne foreslåtte svertingen: «Én korrespondent, ifølge admiral Burke, kom med følgende anklager angående de sentrale medlemmene av filmens rollebesetning: (1) Fredric March har, sammen med kona Florence Eldridge, vært medlemmer av rundt 20 kommunistiske frontorganisasjoner; (2) Burt Lancaster er en ‘nidkjær Moskva-trosfast’, og var tilknyttet flere kommunistfronter; og (3) Kirk Douglas og Ava Gardner har begge vært tiltalt av Californias komité for uamerikanske aktiviteter.»

Tokyo brenner, under B-29-brannbombeangrep den 26. mai 1945

Hollywood-filmer forsøkte seg den gang på store politiske og sosiale problemstillinger, til tross for deres til tider klønete tilnærming (og til tross for de ødeleggende ideologiske konsekvensene av de antikommunistiske utrenskningene). Møtet mellom Lyman og Scott konkretiserer og konsentrerer kunstnerisk, i en viss og vesentlig grad en sentral sosial kollisjon, en forpliktelse til det vedvarede drama.

Filmkritikeren Gerald Pratley konstaterer, i sitt arbeid viet til Frankenheimers filmer, at March’ «respektable, liberale linjer» har vært gjenstand for kritikk fra visse «radikale» kommentatorer. Det er utvilsomt ankepunkter å kunne fremme om Lymans holdning og posisjoner, men Pratley er etter vårt syn helt berettiget til å bemerke at de ovennevnte dialogreplikkene «levert av March med fullstendig naturalisme, til tider der de er logisk etterlyst, og med stor ærlighet og overbevisning. De gjentar kanskje kjente prinsipper, men det er behov for at de gjentas, selv om vi har hørt dem før.»

Lyman uttaler seg kraftfullt, men det er bemerkelsesverdig hvor nært Scotts kuppforsøk kommer til å lykkes, bare blokkert av et improvisert, ganske vaklevorent og amatørmessig mottiltak fra presidentens og en håndfull kollegers side. Og kuppets nesten-suksess føles ikke påtatt!

Langs disse linjene driver Seven Days in May utvilsomt den aktuelle periodens mørke karakter inn i betrakteren. Bildet som John F. Kennedy-administrasjonen (og familien) tilbød verden var et av ungdommelighet, progressiv sosial tenkning og en forpliktelse til demokrati. Under den relativt glamorøse overflaten av denne ny-«Camelot», lå imidlertid en styggere, mørkere, langt mer motsetningsfull virkelighet.

Selv om dette var etterkrigsboomens storhetstid i USA fant det bak kulissene sted mye som var uhyggelig og konspiratorisk. Faktisk var det lag på lag av politisk reaksjon som var i spill. Allerede før Kennedy kom til makten i januar 1961 advarte den avtroppende presidenten Dwight D. Eisenhower i sin berømte avskjedstale «regjeringsrådene» om å «vokte seg mot det militær-industrielle kompleksets anskaffelse av uberettiget innflytelse, enten den var søkt eller ikke. Potensialet for den katastrofale oppstigelsen av feilplassert makt eksisterer, og vil vedvare.» Romanforfatterne Knebel og Bailey plasserer denne advarselen fra Eisenhower på romanens dedikasjonsside.

Så snart han var ved makten autoriserte Kennedy Svinebukt-angrepet på Cuba i april 1961, med sikte på å få styrtet Fidel Castro-regjeringen, og holdt bare tilbake fra en fullskala invasjon av frykt for den sovjetiske responsen. Han og hans bror Robert fortsatte å eksperimentere med forskjellige komplotter for å få drept Castro, og brakte mafiaen inn i denne prosessen. Under Kennedy-administrasjonen ble USAs intervensjon i Vietnam trappet opp, uansett hva presidentens frykt og bange anelser må ha vært. Generelt sett ble Washingtons kontrarevolusjonære globale intervensjoner videreført uten svekkelser.

I tillegg var det, som Frankenheimers film sentralt argumenterer for, voldsomme konflikter innen den amerikanske staten. Kennedy hadde gjentatte sammenstøt med amerikanske militærsjefer, og var dypt bekymret for faren for et kupp. Seksti år senere…!

I boka og filmen blir det gjort flere referanser til forskjellige militære figurers ultrahøyre-oppfatninger, særlig en viss oberst John Broderick (John Larkin). Tidlig i filmen omtaler en av Caseys militærkolleger Broderick som en «god offiser». Casey svarer: «For visse hærer. Den typen som går i hanemarsj.» Senere antyder senator Clark foraktelig at Brodericks synspunkter «grenser til fullt ut fascisme!»

Frankenheimer forklarte sin interesse for Seven Days in May, et prosjekt som ble fremlagt for ham av Douglas’ dengang-forretningspartner produsenten Edward Lewis, der han observerte at at han hadde «følt at militærets stemme var alt for sterk .... Vi hadde akkurat avsluttet åtte år med president Eisenhower, som etter min mening var åtte veldig nedslående år for landet. Alle slags fraksjoner prøvde å gripe makten. Filmen var muligheten til å få illustrert hvilken enorm maktfaktor det militær-industrielle komplekset er.» Regissøren forklarte senere også at han så filmen som en mulighet til å «få satt en spiker i kista til [senator Joseph] McCarthy.»

Dette er verdige ambisjoner og bekymringer, og filmen lever i vesentlig grad opp til dem. Men man skal ikke lukke øynene for de skadelige begrensningene som liberale filmskapere jobbet under, og som de for det meste aksepterte. Manusets forutsetninger inkluderer den reaksjonære antikommunismen som var datidens statssponsede kvasi-religion i USA. Filmen tar for gitt at Amerika, til tross for de foruroligende begivenhetene den skildrer, såfremt landet avviser Scott og hans medskyldige, fremdeles kan være et fyrtårn for demokrati og frihet, og at Sovjetunionen representerer tyranni, løgn og bedrageri (som faktisk er mer uttalt i romanen til Knebel-Bailey).

Som en kommentar [engelsk tekst] til 40-årsjubiléet for Kennedy-mordet opprettholdt: «Amerikansk liberalisme, både politisk og intellektuelt, ble grunnlagt på en løgn. Den hadde overlevd de sosiale urolighetene fra 1930- og 1940-tallet, ved å inngå en faustiansk avtale med den politiske reaksjonen. Antikommunisme ble det amerikanske etablissementets rådende ideologi, omfavnet av både Demokrat- og Republikaner-politikere» – og også av mange amerikanske filmskapere, romanforfattere og kunstnere generelt.

Et annet problematisk aspekt ved Frankenheimers film er det faktum, som vi bemerket i en nekrolog [engelsk tekst] over regissøren i 2002, «at presidenten og hans rådgivere aldri vurderer å advare eller appellere til det amerikanske folket. Faktisk blir til slutt general Scott og de andre konspiratørene bare tvunget til å trekke seg, uten at deres virksomhet blir offentliggjort. Presidenten erklærer eksplisitt at befolkningen, som bare knapt hadde unngått å komme under hælen av et militærdiktatur, ikke måtte fortelles om konspirasjonen, fordi det ville skape «uro». Det er absurd og sosialt ulogisk å dramatisere et kuppforsøk støttet av praktisk talt hele den militære overkommandoen for deretter å foreslå at landet som helhet kunne være i en sunn politisk og sosial tilstand.

Faktisk var det ikke Hollywoods filmskapersamfunn som dannet ryggraden i opposisjonen mot faren fra det ekstreme høyre. Tyngden av den sosiale massebevegelsen som brøt ut på 1930-tallet var fremdeles til stede. Fagforeningene representerte fortsatt en betydelig styrke i det amerikanske samfunnslivet, og massekampanjen for afroamerikanske borgerrettigheter forvaltet en enorm politisk og moralsk makt.

Manglene ved Seven Days in May er uten tvil konkret tilknyttet dens opprinnelser og utvikling. Kennedy, nedsunket i rivninger og krangler med amerikanske militærsjefer, leste og støttet Knebel-Bailey-romanen, selv om han kritiserte bokas potboiler aspekter [o. anm.: knefall for allmuens smak og behag], og oppmuntret aktivt til å få den filmatisert.

Frankenheimer kommenterte senere at han var sikker på at Pentagons representanter «ikke var glade da de hørte at vi skulle lage den, men de prøvde ikke å få sensurert oss.» Regissøren bemerket at han indirekte hadde hørt «at president Kennedy… sa han veldig gjerne så filmen laget. Pierre Salinger, som den gang var hans pressesekretær, var oss veldig behjelpelig, og da vi skjøt Hvite hus-scenene, arrangerte han for at presidenten dro til Hyannisport [i Massachusetts]. Dersom Det hvite hus ikke hadde ønsket at filmen ble laget, kan jeg forsikre deg om at vi ikke ville ha fått tillatelse til å skyte et lite opprør foran det.»

På begynnelsen av 1960-tallet sto amerikansk kapitalisme på høyden av dens økonomiske og politiske makt. Fundamentene for denne makten, som WSWS i 2003 forklarte, «var imidlertid i ferd med å bli sprengt fra hverandre, av enorme spenninger og motsetninger som ikke kunne begrenses og kontrolleres av Kennedys politikk». Seven Days in May ble filmet sommeren 1963, med filmens kinoutgivelse planlagt for desember samme år. Det filmslippet ble imidlertid utsatt av Kennedy-drapet i Dallas den 22. november. (Kinopremieren for Stanley Kubricks Dr. Strangelove ble utsatt av samme grunn.) Den smertelige ironien er at real-life modellene for Frankenheimers films fiksjonaliserte fanatiske høyrefløyelementer i militæret og etterretningsapparatet – som rett og slett ble tillatt å trekke seg tilbake og visne vekk – uten tvil var tilknyttet klikken som utførte attentatet.

Scott blir generelt tatt for å være en fiktiv versjon, eller sammensatt av flere av den gangens ledende militære, eller tidligere militære størrelser, deriblant spesielt Curtis LeMay som ble utnevnt av Kennedy til stabssjef for luftvåpenet [Air Force Chief of Staff], og Edwin Walker, en fascistisk amerikansk US Army-general.

General LeMay er en notorisk figur, med en lang historikk for uhyrlige forbrytelser tilknyttet sitt navn. Luftforsvaret sendte ham i 1945 ut for å lede luftkrigen mot Japan. En profilartikkel i magasinet New Yorker forklarte at LeMay, som oppdaget at japanerne nesten ikke hadde noe luftforsvar igjen, «sendte tre hundre og tjuefem fly lastet med gelatert bensin-brannbomber, i klynger inn over Tokyo i de tidlige morgentimene den 10. mars 1945. … Oppdraget lyktes: USAs strategiske bombeangrepevaluering [Strategic Bombing Survey] estimerte at ‘antagelig mistet flere mennesker livet under brann, i Tokyo, i løpet av en 6-timers periode, enn på noe annet tidspunkt i menneskehetens historie.’» I det første raidet ble «nesten tjuesju-kvadratkilometer av den japanske hovedstaden brent ned til grunnen, med minst hundre tusen mennesker drept og hundretusener lemlestet.»

LeMay organiserte brannbombeangrep «natt etter natt, inntil slutten av krigen, og da var sekstitre japanske byer brent helt eller delvis ned, og mer enn én million japanske sivile var drept. Hiroshima og Nagasaki overlevde disse angrepene for deretter å bli atombombet, bare fordi Washington hadde fjernet dem fra Curtis LeMays målliste.» År senere fortalte han en kadett: «Jeg antar at dersom jeg hadde tapt krigen, da ville jeg blitt stilt for retten som krigsforbryter. Heldigvis var vi på vinnersiden.»

Senere foreslo LeMay, som sjef for Strategic Air Command (SAC), i sin første krigsplan utarbeidet i 1949, å slippe hele lageret av 133 atombomber i ett massivt angrep på 70 sovjetiske byer, i løpet av 30 dager. På tidspunktet for den kubanske missilkrisen i oktober 1962, oppfordret LeMay til bombing av sovjetiske atommissillokaliseringer på Cuba, og han aksjonerte for militærinvasjon. Han forlot til slutt US Air Force over uenigheter om Vietnam-krigspolitikken (han truet med å bombe Nord-Vietnam tilbake til «steinalderen») og stilte til valg i 1968, som kandidatpartner med George Wallace, Alabama-guvernøren og erke-segregasjonisten, på valgseddelen for Det amerikanske uavhengige partiet.

I Kubricks Dr. Strangelove var både general Buck Turgidson (George C. Scott) og brigadegeneral Jack D. Ripper (Sterling Hayden) regnet som satiriske versjoner av LeMay.

General Walker, som blir nevnt ved navn i Seven Days in May, var en ekstremt høyreorientert figur, som i 1961 ble tvunget til å trekke seg fra US Army – den eneste amerikanske generalen som trakk seg på 1900-tallet – på grunn av hans forsøk på å få indoktrinert tropper under hans kommando i Tyskland, med materiell besørget av det høyreekstreme John Birch Society og Bill James Hargis’ fanatisk antikommunistiske Christian Crusade [Kristne korstog].

Walker gikk videre til å delta i politiske arrangementer organiserte av Hargis og andre ultrahøyre-elementer. I september 1962 oppfordret Walker til et opprør i protest mot forsøket fra James Meredith, en afroamerikansk veteran, på å få integrert University of Mississippi [o. anm.: akseptere immatrikuleringen av svarte]. Walker oppfordret til at 10 000 «patrioter» fra alle delstater måtte samles i Oxford, Mississippi. Tusenvis av Klansmenn (KKK) og forskjellige rasister og fascister stilte opp, og det brøt ut en voldelig nærkamp der to personer ble drept i henrettingsstil, og hundrevis ble såret. Walker ble arrestert, men siktelsen ble etter hvert henlagt. Også han sies delvis å ha inspirert Ripper-karakteren i Dr. Strangelove.

Man kan si at Frankenheimer og Lancaster utøvde betydelig, og nesten overdreven tilbakeholdenhet der de representerer disse psykopatene i deres film. Seven Days in May vedvarer å være en oppriktig fordømmelse av militær innblanding i innenrikspolitikken, med mange av dens implikasjoner, og et forsvar for demokrati og Den amerikanske konstitusjonen.

Hvor står vi i forhold til disse problemene rundt 60 år lengre ned gata? Kennedy-attentatet markerte et historisk vendepunkt. Ett av attentatets mål, som det til slutt lyktes med, var å få flyttet den amerikanske regjeringspolitikken til høyre, og med å få intimidert den politiske opposisjonen. Det var ikke den endelige konspirasjonen, men den innledet heller en konspirasjonsepoke, identifisert av påfølgende episoder som Watergate, Iran-Contra, Clinton-impeachment-krisen, valgkapringen i 2000 og de uforklarlige hendelsene den 11. september 2001. Endeløs krig, uopphørlige angrep på demokratiske rettigheter, veksten av ufattelig sosial ulikhet – disse faktorene har preget mye av den mellomliggende perioden. Og nå har vi nådd et punkt der presidenten i USA er den ledende figuren i en konspirasjon for å få omveltet konstitusjonelt styre.

I denne konteksten er Seven Days in May neppe det endelige ordet i disse anliggender. Men den dramatiserer konkret og inntakende hvordan diktatur kan komme til Amerika, og av hvem det kunne gjøres.

Loading