Gul stjerne, Rød stjerne

Kapitalistisk kontrarevolusjon sørøst i Europa siden 1989

Jelena Subotic, Yellow Star, Red Star. Holocaust Rememberence after Communism, Cornell University Press 2019 [Gul stjerne, Rød stjerne. Holocaust-markering etter kommunismen]

Over hele verden har koronaviruspandemien forverret borgerskapets pådriv i retning av autoritære styreformer og ytrehøyre-politiske retningslinjer. Under disse betingelsene antar den kampen som ICFI har tatt opp de seks siste seks årene, mot gjenkomsten av fascisme, en stadig større politisk betydning.

Ei ny bok av statsviter Jelena Subotic (Georgia State University) undersøker relasjonen mellom kriminaliseringen av kommunisme i Kroatia, Serbia og Litauen og legitimeringen av fascisme etter de stalinistiske regimenes fall i 1989. Selv om boka er fatalt forvrengt av sin likestilling av stalinisme med kommunisme, og av forfatterens motvilje mot å diskutere den sosiale karakteren av kapitalismens restaurering, avslører den de tette relasjonene mellom kapitalistisk kontrarevolusjon og fremveksten av fascistkrefter.

Subotic fokuserer sin beretning på utviklingen i det tidligere Jugoslavia og i Litauen, som tidligere var del av Sovjetunionen. I både det tidligere Jugoslavia og i Øst-Europa var nazistene i stand til å få mobilisert, og kunne regne med støtte fra lokale fascistkrefter fremfor alt i deres krig mot Sovjetunionen og den kommunistiske partisanbevegelsen, så vel som i deres forfølgelse av jøder, romere og andre minoriteter. I Kroatia og Serbia ble etableringen av nasjon-stater på grunnlag av restaureringen av kapitalisme og de jugoslaviske krigene på 1990-tallet ledsaget av en systematisk promotering av nettopp de fascistkreftene som hadde samarbeidet med nazistene under andre verdenskrig.

Nazistene invaderte Jugoslavia den 1. april 1941, noen måneder før begynnelsen av utryddelseskrigen mot Sovjetunionen, den 21. juni 1941. I Serbia begynte den nasjonalistiske tsjetnik-hæren (den jugoslaviske hæren) kollaboreringen med Wehrmacht allerede høsten 1941, selv om den formelt var innordnet med de allierte frem til 1943. Den spilte en kritisk rolle i kampen mot partisanbevegelsen mot den fascistiske okkupasjonen, og hjalp til med å operere Semlin-leiren, der tusenvis av jøder ble drept i varevogner utstyrt med giftgass. Serbia ble dermed det andre landet i Europa, etter Estland, som ble erklært «judenfrei» og fritt for «sigøynere» i august 1942. Mindre enn 5 000 serbiske jøder overlevde krigen.

Tsjetniker dreper en partisan under andre verdenskrig

Den kollaborerende serbiske regjeringen til Milan Nedić gikk god for folkemordet på den jødiske befolkningen. I 1942 erklærte Nedić: «Takket være okkupanten har vi frigjort oss for jøder, og det er nå opp til oss å kvitte oss med andre umoralske elementer som står i veien for Serbias åndelige og nasjonale enhet.» (sitert s. 52-53)

Etter 1989 kriminaliserte den serbiske staten den kommunistiske motstandsbevegelser mot nazistene og tsjetnikene mens Nedić ble rehabilitert. Lærebøker i historie beskriver nå tsjetniker som «nasjonale patrioter» og «en antifascistbevegelse fra høyre».

I Kroatia har promoteringen av fascistorganisasjonen Ustaša [o. anm.: uttalt ustasja] antatt enda mer svimlende dimensjoner. Ustaša-bevegelsen opprettet i 1941 Den uavhengige staten Kroatia (NDH) og etablerte et ekspansivt leirsystem som omfattet 26 konsentrasjons- og dødsleirer. Blant disse var Sisak-leiren, den eneste leiren for enslige barn i Europa under andre verdenskrig, der det er estimert at 1 600 barn døde. Den mest beryktede Ustaša-drevne leiren var Jasenovac, også kalt «Balkans Auschwitz».

Ifølge United States Holocaust Memorial Museum myrdet Ustaša-regimet et sted mellom 77 000 og 99 000 i Jasenovac, av disse et sted fra 45 000 til 52 000 serbere, opptil 20 000 jøder, 20 000 romere og opptil 12 000 politiske og religiøse motstandere av NDH. Ustaša og nazistene ble beseiret av partisanbevegelsen som ble ledet av Tito.

Nesten umiddelbart etter oppløsingen av Jugoslavia, gikk den nyopprettede kroatiske staten inn for å få kriminalisert partisanbevegelsen mot Ustaša. Gater, skoler og offentlige bygninger ble omdøpt nesten over natta, til å bære navn på berømte kroatiske figurer fra NDH, til erstatning for navnene til renomerte partisaner og kommunistledere. Monumenter for jødiske ofre og partisanbevegelsen ble ødelagt og vandalisert. Dette inkluderte et bombeangrep på monumentet ved Jadovno i 1991. Skolenes lærebøker i historie hyller nå Ustaša helt åpent.

Subotic erkjenner at disse statenes tiltredelse til EU fremfor alt tjente til å fremme denne praksisen, og besørget grunnlaget for utvidelsen av den. Helt spesielt henleder hun oppmerksomhet til likestillingen av forbrytelsene «kommunisme» og fascisme i EUs Praha-erklæring av 2008, som imøtekom og oppmuntret til ytrehøyretendenser.

Ustasja-medlemmer frarøver innsatte i leieren Jasenovac deres eiendeler ved ankomsten

Sørøst i Europa har dødsleiren Jasenovac stått i sentrum for denne revisjonismen. I en statsstøttet kampanje har Jasenovac blitt portrettert som en leir som var fullstendig ufarlig under Ustaša, men så angivelig ble til en dødsfabrikk under Tito. Den tidligere kroatiske statsministeren Zlatko Hasanbegović, selv tidligere medlem av det kroatiske pro-Ustaša Rene Partiet for Rettigheter, har benektet at det var en dødsleir og kalte antifascisme partisanseieren i andre verdenskrig «det største tapet i Kroatias historie». (137)

Tilsvarende utviklingforløp fant sted i Litauen, som tidligere hadde vært del av Sovjetunionen. Under andre verdenskrig ble 95 prosent av det litauiske jødiske samfunn myrdet, den høyeste raten i hele Europa. Dette skyldtes ikke minst den massive deltakelsen av litauiske nasjonalister og fascister som var virulent antisemittiske. For dem var nazistenes okkupasjon den kjærkomne anledingen til å myrde både den jødiske befolkningen og til å slåss mot trusselen om sosial revolusjon. I et manifest fra før krigen uttalte Den litauiske aktivistfronten (LAF) at «ved å gjenopprette det nye Litauen, er LAF fast bestemt på å utføre en umiddelbar og fundamental utrenskning av den litauiske nasjon og dens grunn for jøder, parasitter og monstre.» (sitert s. 155)

I likhet med Organisasjonen av Ukrainske Nasjonalister (OUN-B) i Ukraina [engelsk tekst] begynte LAF massakrer av jødene før den tyske Wehrmacht [o. anm.: Hitlers væpnede styrker] ankom. Senere ble mange av dens enheter omorganisert av tyskerne til politibataljoner som fikk til oppgave å utrydde litauiske jøder. SS Einsatzgruppen, som begikk masseskytinger av jøder og kommunister, arbeidet også med det litauiske sikkerhetspolitiet. Ved Ponary-skogen ble det drept minst 72 000 jøder. Allerede i desember 1941 rapporterte Karl Jäger, sjefen for Einsatzkommando 3, at målet om å «rense Litauen for jøder» var «så godt som fullført» takket være «samarbeidet med de litauiske partisanene og sivile myndigheter». (158)

Umiddelbart etter oppløsingen av Sovjetunionen gjorde den nye litauiske styringsklassen som hadde oppstått fra det stalinistiske byråkratiet rehabiliteringen og glorifiseringen av disse styrkene til en prioritet for statens politiske retningslinjer. En av de aller første tiltakene til det nye parlamentet besto i å rehabilitere litauere som av sovjeterne var dømt for å ha samarbeidet med nazistene. Jonas Noreika, som hadde undertegnet utvisningsordrer for jøder, ble erklært en nasjonal helt. Den litauiske regjeringen forfektet narrativet om «dobbelt genocid», som berettiger den litauiske kollaboreringen i Holocaust som en forståelig respons på det påståtte «folkemordet» som ble utført mot litauere av «kommunistjøder» i årene 1940 og 1941.

Denne antisemittiske tropen om jødekommunisme, som også var sentral i nazistenes ideologi, dominerer nå offisielle minnemarkeringer av krigen i Litauen. Den litauiske regjeringen har også igangsatt flere rettssaker mot overlevende fra Holocaust som meldte seg med i den sovjetiske partisanbevegelsen. I 2007 initierte den litauiske påtalemyndigheten en etterforskning mot Yitzhak Arad, den berømte Holocaust-historikeren i Sovjetunionen, for «krigsforbrytelser» som han angivelig utførte mot litauiske nasjonalisttropper som medlem av de sovjetiske partisanene. Ledende litauiske aviser baktalte ham som en «NKVD-stormtrooper». Lignende rettsprosesser ble igangsatt mot Rachel Margolis og Fania Brantsovskaya, som på samme måte hadde klart å flykte fra nazi-genocidet ved å slutte seg til de sovjetiske partisanene.

Jødiske partisanere i Litauen

Materialet som Subotic fremlegger er en fordømmende tiltale for resultatet av restaureringen av kapitalisme etter begivenhetene i årene 1989 til 1991, og for tilstanden av europeisk politikk mer generelt. Hun ønsker imidlertid selvsagt ikke at denne konklusjonen skal trekkes, og hun unngår gjennom hele boka engang å bruke begreper som «kapitalisme» og «imperialisme».

Det er ingen forsøk på noen overordnet eller helhetlig avregning med den sosiale og politiske karakteren til enten de stalinistiske regimene eller med restaureringen av kapitalisme i årene 1989 til 1991. Selv om Subotic helt korrekt vektlegger de høyreorienterte implikasjonene av kriminaliseringen av kommunisme, gjør hun selv ikke noen distinksjon mellom stalinisme og kommunisme. Dette etterlater henne sårbar for nettopp de høyreorienterte narrativene hun gjør til saksanliggender, da de også fremfor alt hviler på den falske likestillingen av stalinisme og kommunisme. Faktisk inkluderer hennes diskusjon om Litauen flere formuleringer som knapt kan beskrives som annet enn unnskyldende. Følgelig skriver hun at «dobbelt genocid»-narrativet var «for litauere ... den eneste måten å få noen mening av deres erfaringer fra det tjuende århundre.» Dette både relativiserer og tilslører det som fant sted.

Det som skjedde i Sovjetunionen og de deformerte arbeiderstatene i Øst-Europa og i Jugoslavia på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet var ikke, som Subotic antyder, en mangelfull utvikling i retning av demokrati, men snarere fullføringen av den stalinistiske kontrarevolusjonen mot 1917-Oktober. Historisk revisjonisme og rehabiliteringen av det østeuropeiske borgerskapets fascisttradisjoner har vært denne prosessens iboende komponent.

Gjenopprettingen av kapitalismen hadde sine opprinnelser i det nasjonalistiske sviket mot Oktober-revolusjonen på grunnlag av tesen om «sosialisme i ett land», en direkte avvisning av det internasjonalistiske og marxistiske programmet for sosialistisk verdensrevolusjon som hadde dannet grunnlaget for 1917. I mellomkrigsperioden hadde de stalinistiske svikene av arbeiderbevegelsen og promoteringen av nasjonal opportunisme en ødeleggende konsekvens for den sosialistiske revolusjonen i Europa, og tilrettela for Hitlers vei til makten og for utbruddet av den andre verdenskrig.

På 1930-tallet sto Den store terroren under Stalin for det mest vidtrekkende massemordet av revolusjonære og sosialister som historien noensinne har sett. Blant ofrene var tusenvis av sovjetiske trotskister, nesten hele Bolsjevik-partiets lederskap og kader fra oktober 1917, så vel som mye av lederskapet og grunnplanet av kommunistpartiene i Jugoslavia, Polen, Litauen og andre land i Øst-Europa. Leo Trotskij, lederen for den marxistiske opposisjonen mot stalinismen og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, ble myrdet i 1940. Disse forbrytelsene skapte enorm forvirring i den internasjonale arbeiderklassen og spilte en sentral rolle i å få hugget hodet av arbeiderklassen i de revolusjonære kampene på midten av 1940-tallet.

Den røde armé og partisanene i Jugoslavia var i stand til å drive ut nazistene og lokale fascister innen årene 1943 og 1944, ikke på grunn av det stalinistiske regimet, men til tross for det. Arbeiderklassens massekamper i opposisjon til fascisme og kapitalisme brøt ut fra 1942, med massive fabrikkokkupasjoner som fant sted i Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Hele Hellas var oppslukt av en bitter borgerkrig. Mangelen på et revolusjonært lederskap gjorde det imidlertid mulig for stalinistene å få kvalt disse bevegelsene, hvilket skapte betingelsene for kapitalismens re-stabilisering på verdensskala.

Det stalinistiske byråkratiet gikk inn for å nasjonalisere privateiendom i Øst-Europa først i 1947 og 1948, da det konfronterte et enormt trykk fra imperialismen. Hovedprioriteten forble imidlertid kvelning av arbeiderklassens uavhengige revolusjonære massebevegelse mot kapitalisme, som også ville ha truet med den sovjetiske arbeiderklassens politiske revolusjon mot byråkratiets styre i Sovjetunionen. Regimene som ble satt opp på dette grunnlaget var deformerte arbeiderstater. I Jugoslavia etablerte Titos Kommunistparti, som hadde kommet til makten som resultat av en sosial revolusjonær massebevegelse, en deformert arbeiderstat. I likhet med byråkratiet i Sovjetunionen og Øst-Europa, forble det dedikert til programmet for «sosialisme i ett land», mens man prøvde å balansere mellom det sovjetiske byråkratiet og imperialismen.

På slutten av 1980-tallet sto disse regimene overfor kollaps, og byråkratiene, som fryktet for en politisk revolusjon fra arbeiderklassen, forflyttet seg til fullstendig å integrere seg inn i det kapitalistiske verdenssystemet. Som Trotskij hadde forutsett i 1936-boka Revolution Betrayed, [Forrådt Revolusjon] innebar denne prosessen transformeringen av byråkratiene til en ny styringsklasse og ødeleggelsen av alle de sosiale erobringene som var forbundet med 1917-revolusjonen. Politisk og ideologisk innebar restaureringen en tilbakevending av borgerskapene i Sørøst- og Øst-Europa til deres historiske tradisjoner av ekstrem nasjonalisme og fascisme, og en tett kollaborering med imperialismen.

Jugoslavia var et spesielt slående eksempel på denne prosessen. I sitt pådriv mot restaurering promoterte byråkratiet systematisk etnisk nasjonalisme og appellerte til imperialismen. Resultatet var et tiår med etniske massakrer, borgerkriger og NATO-bombinger som kostet titusenvis av mennesker livet. Det er på dette historiske og sosiale grunnlaget at forfalskningen av historie og promotering av fascistideologi ble sentralt for disse nye borgerlige statenes politikk.

Ingenting av dette er nevnt i boka. Subotic utelater dessuten den tyske statens og borgerskapets massive involvering i denne prosessen av rehabilitering av fascisme og historisk revisjonisme. Tyske høyreorienterte intellektuelle og politikere har imidlertid forventet, oppmuntret og deretter brukt utviklingen av det ytre høyre i Øst-Europa for å påskynde rehabiliteringen av nazisme.

Det var den tyske historikeren Ernst Nolte, som på 1980-tallet, før begivenhetene i årene 1989 til 1991, fremførte argumentet om at nazistenes forbrytelser var en legitimt respons på «voldsprosessene» under Den russiske revolusjonen. Noltes argument om at Auschwitz ikke var annet enn en respons på «volden» som angivelig ble sluppet løs av Den russiske revolusjonen, var bare en variant av det fascistiske argumentet, analysert i dybde av Subotic, at nazismen og fascisme bredere sett var legitime og nødvendige responser på kommunisme.

Selv om Noltes forfalskninger ble avvist av den tidens historikere, var ødeleggelsen av DDR og «gjenforeningen» av Tyskland i 1990 et vesentlig pådriv for gjenkomsten av tysk militarisme. Oppløsingen av Jugoslavia besørget påskuddet for den første tyske militærintervensjonen siden slutten av andre verdenskrig, først i Kroatia og deretter i Kosovo. I 1998 erklærte den kjente tyske forfatteren Martin Walser i en bredt publisert tale at det måtte bli slutt på å anvende «Auschwitz» som «ei moralsk klubbe» mot Tyskland, og han motsatte seg oppføringen av et Holocaust-monument i Berlin. Like etterpå, på slutten av 1990-tallet, ble en større utstilling om Wehrmachts forbrytelser [engelsk tekst] under verdenskrigen stengt ned. I 2000 ble Nolte tildelt Adenauer-prisen av Deutschland-Stiftung (Tyskland Stiftelsen), som hadde tette bånd til det regjerende partiet Den kristelig-demokratiske union (CDU).

Praha-erklæringen av 2008, som oppfordret til «Europa-dekkende fordømmelse av, og utdanning om kommunismens forbrytelser» var et vesentlig skritt i retning av offisielt å legitimere Noltes synspunkter. Subotic nevner dette som en legitimering av politikken ført av ytrehøyre-regjeringene i Litauen, Ungarn, Kroatia og Serbia. Hun diskuterer imidlertid ikke erklæringens innhold, eller det faktum at dens med-initiator var Joachim Gauck, den tidligere sjefen for forvaltingen av Stasi Arkivene, som kort deretter skulle bli Tysklands statspresident og skulle spille en viktig rolle for gjenkomsten og gjenopplivingen av tysk militarisme.

Erklæringen oppfordret til en «erkjennelse av at mange forbrytelser begått i kommunismens navn måtte vurderes som forbrytelser mot menneskeheten og tjene som en advarsel for kommende generasjoner, på samme måte som naziforbrytelser var vurdert av Nürnberg-tribunalet,» og formante til en «justering og gjennomgang av europeiske historiebøker, slik at barn kan lære og bli advart om kommunismen og dens forbrytelser på samme måte som de har blitt opplært til å vurdere nazistenes forbrytelser.» Støtteuttalelser til denne erklæringen ble meldt fra Nicolas Sarkozy, daværende president i Frankrike, den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatcher, og den daværende amerikanske sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzezinski.

Siden 2014 har det tyske borgerskapet stadig mer aggressivt ført en politikk for remilitarisering. Dette har gått hånd i hånd med systematisk historisk revisjonisme av nazistyrets forbrytelser. På sikkerhetskonferansen i München i januar 2014 erklærte Joachim Gauck at det måtte bli slutt på tysk militær tilbakeholdenhet. Bare noen uker senere ble en pro-vestlig regjering installert i Kiev via et fascist-ledet kupp som var støttet av både Tyskland og USA. Samtidig erklærte den høyreekstreme professoren Jörg Baberowski fra Berlins Humboldt Universitet i Der Spiegel at «det ble begått en urett mot Nolte», at han hadde hatt «historisk rett», og at «Hitler ikke var ondskapsfull».

Tidligere tyske utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (til høyre) med Arsenyi Yatsenyuk, ukrainsk statsminister og medlem av det ukrainske nyfascistiske partiet Svoboda, i 2014

Disse utviklingstrekkene har blitt ledsaget av en kombinasjon av medvirkning, taushet og selvtilfredshet fra akademikere i USA og Tyskland, stemninger og tendenser som Subotic i siste instans tilpasser seg. Det er ingen annen måte å forklare hvorfor Subotic unngår å erkjenne i hvilken grad den samme høyreekstreme historiske revisjonismen hun kritiserer i Øst-Europa har blitt legitimert og akseptert i amerikansk og tysk akademia. På flere punkter i boka siterer hun velvillig den amerikanske professoren Timothy Snyder (Yale University), som var en av de mest fremtredende akademiske tilhengerne av 2014-kuppet i Ukraina. Hans bok Bloodlands (2010) gjenopplivet og legitimerte nettopp det narrativet som likestiller kommunisme og fascisme som Subotic kritiserer relatert til Kroatia eller Litauen – et faktum som knapt kunne gått henne hus forbi.

Selv om Yellow Star, Red Star besørger verdifullt materiale om gjenkomsten av fascistkrefter, vil de som er interessert i virkelig å forstå og bekjempe denne utviklingen, måtte gå til sttudier av den omfattende historikken for ICFIs kamp mot den stalinistiske kontrarevolusjonen, og mot den historiske revisjonismen.

Les Christoph Vandreier, Why Are They Back, Historical Falsification, Political Conspiracy and the Return of Fascism in Germany, tilgjengelig fra Mehring Books [eller i original på tysk Warum sind sie wieder da? Mehring Verlag].

Forfatteren anbefaler også:

Marxism, Opportunism and the Balkan Crisis

[7. mai 1994]

How the revival of German militarism was prepared

[10. mai 2014]

Jörg Baberowski’s falsification of history

[5. desember 2016]

Loading