En kronikkartikkel forfattet av New York Times-spaltisten Charles Blow dukket opp på nettet sist søndag, under overskriften «Ja, til-og-med George Washington», der han oppfordret til fjerningen av alle offentlige monumenter over USAs første president, som Blow har bedømt til å være blant de «amoralske monstre» som ledet Den amerikanske revolusjonen og bidro til å grunnlegge landet for 244 år siden.

«Hva angår anliggendet amerikansk slaveri er jeg en absoluttist: slave-eierne var amoralske monstre,» erklærer Blow. Hans argument er en utvidelse av det som er forfektet i Times’ hudfargebaserte 1619 Project, som hevder at målet med Den amerikanske revolusjonen var å forsvare slaveriet mot britiske planer om dets avskaffelse.

Blow skriver: «Noen mennesker som er motstandere av å ta ned monumenter, spør: ‘Dersom vi begynner, hvor skal vi stoppe?’ Det kunne begynne med Konføderasjonens generaler, men alle slave-eiere kunne lett bli mål. Til-og-med selve George Washington.»

Blow proklamerer så, med den spesielle elegansen som preger hans spalter: «Til dét sier jeg: ‘abso-fricking-lutt!’»

Tidlig mandag morgen, ikke lenge etter at Blows kronikk var publisert, ble monumentbuen i Washington Square Park i New York City, til minne om hundreårsjubiléet for Washingtons innsetting som president, vandalisert med rødmaling. Malingen dryppet ned fra hodene av to statuer av Washington, den ene skildrer ham som kommandør for den revolusjonære Continental Army [frigjøringshæren] og den andre som president.

Dette siste angrepet på et monument over Washington etterfølger vandaliseringen av monumentene over Washington og Jefferson i Portland, Oregon som ble veltet ned i forrige måned, og i San Francisco, California, styrtingen av en byste av Ulysses S. Grant, generalen fra Borgerkrigen og presidenten under Gjenoppbyggingen. Monumenter over Abraham Lincoln, som ledet Den andre amerikanske revolusjonen [Borgerkrigen] som knuste slaveriet, så vel som monumenter over abolistionists [forfektere for avskaffelsen av slaveriet] som Robert Gould Shaw og [den norskættede] Hans Christian Heg, har vært under angrep som rasister og «hvite sjåvinister».

Angrepet fra Times på Washington er del av bestrebelsen fra Det demokratiske partiet og dets operatører på å få avsporet den folkelige protesten mot politivold, med deltakere av alle hudfarger, i kjølvannet av drapet på George Floyd. Der de utnytter den historiske uvitenheten de har fremmet jobber Blow and Times på overtid for å få omdirigert den folkelig opposisjonen langs hudfargebaserte skillelinjer, og inn bak Det demokratiske partiet.

Det er ikke noe progressivt i ødeleggelsen av statuer og monumenter som minner og hedrer lederne av Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen.

Men for Blow er det ingenting å diskutere om den motstridende, men allikevel progressive arven fra mennene som ledet den første Revolusjonen, og nedfelte grunnlaget for utslettelsen av slaveriet mindre enn ni tiår senere.

Dersom man skulle godta Blows definisjon av de som eide slaver som amoralske monstre, hinsides horisonten av det akseptable, da kunne heller ikke de som den gangen motsatte seg slaveriet, som John Adams, Thomas Paine og Benjamin Franklin, bedømes å ha vært uskyldige. De samarbeidet tross alt med disse onde beistene Washington og Jefferson, for å få ført krig mot Storbritannia, og om å få etablert en konstitusjon som beskyttet slaveriet. Hele prosjektet for å få skapt «En regjering av lover, og ikke av mennesker», et bud og et prinsipp utlagt av Adams, må kastes ut, siden det da må ha vært besmittet av slaveriets håpløst utilgivelige synd.

Om faktisk Den amerikanske revolusjonen ble gjennomført av «amorale monstre», hvordan er det mulig at disse onde skapningene, hinsides menneskelig medfølelse og ubundne av etiske betraktningers begrensninger, kom til å produsere så moralske og epokgjørende dokumenter som Declaration of Independence [uavhengighetserklæringen], US Constitution [den amerikanske grunnloven] og Bill of Rights [rettighetsloven]? Hvordan var det mulig at Thomas Jefferson kunne hevde, i en verden dominert av monarkier og føydale relasjoner, der fødselen betydde alt og hierarkiet dominerte, at det var en selvfølge at alle menn var skapt like? Eller at han kunne forfekte forestillingen at folket hadde en rett til revolusjon, til å styrte en undertrykkende regjering og etablere deres egen?

Før Jefferson var rettigheten til liv, frihet og eiendom klart skissert, men i Uavhengighetserklæringen forfektet han en langt mer radikal oppfatning av «retten til liv, frihet og forfølgelsen av lykke». En slik oppfatning kunne bare ha blitt fremmet på et tidspunkt da det ble reist spørsmål om selve eiendomsbesittelsens egenskaper, og hva det betydde å inneha enhver form for eiendom, og særlig medmennesker.

Til tross for Blows påstand, var til-og-med Washingtons relasjon til slaveriet, både hva angår det politiske og det personlige, ganske komplisert og den endret seg over tid, fra en posisjon av å ta institusjonen som gitt, etter å ha arvet sine første slaver fra sin far mens enda var gutt, til å stille spørsmål ved institusjonen blant sine nærmeste korrespondenter, og til slutt ved å frigjøre sine slaver etter sin egen død.

Som med samfunnet for øvrig var det Den amerikanske revolusjonen, med dens erklæring om fundamental menneskelig likhet, som for første gang satte et spørsmålstegn ved Washingtons syn på slaveriet. I 1774 signerte han sitt navn til Fairfax Resolves, et dokument som inkluderte en fordømmelse av den transatlantiske slavehandelen som «ond, grusom og unaturlig», og oppfordret til dens umiddelbar slutt.

Under Den amerikanske revolusjonen tjente nesten 5 000 svarte under hans kommando i Continental Army, og Washington godkjente etableringen av all-svarte bataljoner, med garanti for frigjøring for de slavene som kjempet for amerikansk uavhengighet. Han skrev i 1786 til en venn at han ikke hadde til hensikt å kjøpe seg én slave til, «da det var blant mine første ønsker å se en eller annen slags plan vedtatt av [innsatt: The Legislature by (hvorved lovgivning av)] slaveriet i dette landet kan avskaffes ved langsomme, sikre, & umerkelige [sic] grader.»

Samtidig som han som president i 1793 signerte den første Fugitive Slave Act [loven om rømte slaver], og tillot eiere å gjøre hevd på deres rømte slaver, signerte Washington i 1789 også den fornyede Northwest Ordinance, som forbød slaveriet i områdene nord for elva Ohio og øst for Mississippi, og i 1794 Slave Trade Act [loven om slavehandel] som forbød amerikanske statsborgere og landets beboere å ta del i den internasjonale slavehandelen. Til tross for innsatsen for å få beroliget slaveinteressene var de voksende splittelsene mellom de slaveeiende sørstatene og de nord-beliggende fristatene, som skulle bryte ut i Borgerkrigen, klare allerede på dette tidlige tidspunktet av USAs historie.

Revolusjoner blir studert og feiret, med alle deres pletter, fordi de er viktige øyeblikk i historien der menneskeheten presset frem, inn i det ukjente. Slik var fremskrittene som ble oppnådd av Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen; av Den franske revolusjonen og Den haitiske revolusjonen; og av Den russiske revolusjonen i 1917. De revolusjonæres inkonsekvenser, og tilbakeslagene som etterfulgte fremskrittene, vitner om den historiske prosessens kompleksitet og motstridende karakter. Men feilene diskrediterer ikke de fremskritt som ble oppnådd.

Blow er uvitende om historie. I stedet forfekter han en religiøs forestilling av historie, der mennesket er grunnleggende ondt, etter å ha falt fra Guds nåde. Alt som hyller noen eller noe som var medvirkende til slaveriets synd, må fordømmes og utviskes.

Denne moralske sikkerheten reiser imidlertid alvorlige spørsmål om denne vrede moralistens ansettelse ved New York Times. Hvordan kan Blow redegjøre for det faktum at han jobber for ei avis som forsvarte slaveriet før Borgerkrigen, og som nådeløst og hensynsløst veide inn mot abolitionists som agiterte voldsomt for opphevelsen av slaveriet på 1850-tallet? En redaksjonell lederartikkel publisert av avisa den 11. mai 1859, med headingen «The Abolitionists Again», fordømte abolitionists’ skriverier som «søppel» og baktalte William Lloyd Garrison og Wendell Phillips som «troppens fremste aktører». Avisa hadde også en rapport som frydet seg over forsøket på lynsjingen av en abolitionist i Mississippi i september 1857, som fikk et reip lagt rundt nakken og ble pisket 238 ganger av en pro-slaveri-mobb.

Gitt avisas historikk for å spy ut antiabolitionist-retorikk er Blow absolutt forpliktet til å trekke seg fra Times, og til å oppfordre for dens nedleggelse. Under Blows rubrikk kan det ikke være noen unnskyldning at disse artiklene ble skrevet for mer enn 150 år siden.

New York Times er såvisst råtten, ikke på grunn av det som ble publisert på avisas sider i 1859, men på grunn av det som i dag publiseres på dens sider, til forsvar for kapitalismen (lønnsslaveriet) og for imperialisme. Men det er tvilsomt at Blow vil gå så langt. Tross alt ender hans moralske absoluttismer ved det punkt de negativt kan påvirke hans profesjonelle og økonomiske interesser.

Leo Trotskij, medleder av Den russiske revolusjonen og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, skrev i 1939, der han tok mål av den moralistiske, dvs. hyklerske og kyniske tilnærmingen til historie, inntatt av slike som Blow and Times:

Disse herrene glemmer med bemerkelsesverdig letthet at mennesket har funnet sin vei fra en semi-simian [apelignende] tilstand til et harmonisk samfunn uten noen guide; at oppgaven er en vanskelig en, at det for hvert et skritt eller to fremover derpå kan følge et halvt skritt, et skritt, og noen ganger til-og-med to skritt tilbake. De glemmer at veien er overstrødd med de største hindringer, og at ingen har oppfunnet, eller kunne ha oppfunnet en hemmelig metode der en uavbrutt stigning på historiens rulletrapp ville være sikret. Synd å fastslå det, mine herrer. Rasjonalister var ikke inviterte til konsultasjon da mennesket var i skapelsesprosessen, og da betingelsene for menneskets utvikling først fant sin form. Men generelt sett, den saken er utenfor utbedringers rekkevidde.

For argumentets skyld, la oss innrømme at all tidligere revolusjonær historie, og om du vil, all historie generelt, ikke er annet enn et kjede av feiltak. Men hva kan man gjøre med dagens virkelighet? Hva med den kolossale hæren av permanent arbeidsledige, de ruinerte bøndene, den generelle nedgangen av det økonomiske nivået, den nærmende krigen? De skeptiske bedreviterne lover oss at de en gang i fremtiden vil katalogisere alle bananskallene som fortidens store revolusjonære bevegelser har sklidd på. Men vil disse herrene fortelle oss hva vi skal gjøre i dag, akkurat nå?

Vi ville forgjeves avvente et svar.