Ikke siden William Randolph Hearst i 1898 telegraferte sin korrespondent i Havana meldingen «Du leverer bildene, jeg besørger krigen,» har ei avis blitt så grundig identifisert med bestrebelsen på å få fremprovosert en amerikansk krig som New York Times den siste uka.
Forskjellen – og den er kolossal – er at Hearst blåste i glørene for Den spansk-amerikanske krigen, en relativt mindre konflikt, som var amerikansk imperialismes første satsing for å få grepet tak i utenlandsk territorium, på Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Times i dag søker å få pisket opp en krigsfeber rettet mot Russland, en konflikt som truer med å antenne en tredje verdenskrig, utkjempet med atomvåpen.
Det er ikke det aller minste faktagrunnlag som ligger til grunn for serien av artikler og kommentarer publisert av Times, innledet forleden lørdag, der det ble hevdet at den russiske militære etterretningstjenesten GRU, betalte Taliban-geriljakrigere dusører for å få dem til å angripe og drepe amerikanske soldater i Afghanistan. Ikke én eneste soldat av de 31 amerikanerne som døde i Afghanistan i årene fra 2019 til 2020 har vært identifiserte som offer for denne påståtte ordningen. Ingen vitner har blitt brakt frem, ingen bevis har vært fremlagt.
Det eneste grunnlaget for rapportene i Times, som siden har blitt forsterket av lignende artikler i Washington Post, Wall Street Journal og Associated Press, og av beretninger på kabelnettverk og nettfjernsyn, er de ikke-verifiserte og ubekreftede uttalelsene fra ikke-navngitte offisielle etterretningsrepresentanter. Disse representantene fremlegger ingen bevis for deres påstander om opereringen av det angivelige nettverket av GRU-agenter – hverken hvordan pengene kom fra Russland til Afghanistan, hvordan pengene ble distribuert til Taliban-krigere, hvilke handlinger Taliban-krigere skal ha gjennomført, eller hvilken konsekvens disse handlingene skal ha hatt for noen som helst av det amerikanske militærtpersonalet.
Likevel har det ei uke inn i denne pressekampanjen ikke blitt erkjent i noen av «hovedstrøm» foretaksmediene at det er noe tvilsomt, eller ikke-substansiert, i dette narrativet. I stedet har hovedfokuset vært å få krevd at Trump-administrasjonen skal forklare når presidenten fikk å vite om dette påståtte russiske angrepet, og hva han foreslår å gjøre med det.
Journalistene i Times som leder an i denne kampanjen er ikke journalister i noen reell forstand av begrepet. De er formidlingskanaler, som overfører materiale levert dem av operatører på høyt nivå i CIA og andre etterretningstjenester, de pakker det om for offentlig fortæring og anvender deres status som «reportere» for å gi saken mer troverdighet enn den ville hatt om det var en direkte pressemelding fra Langley, Virginia. Med andre ord, CIA har besørget komplottlinja, og avisa skaper det narrative rammeverket for å få solgt beretningen til det amerikanske folket.
Times, og individuelle reportere som David Sanger og Eric Schmitt, har ei historisk merittliste. Avisa spilte en ledende rolle i å få hjulpet Bush-administrasjonen med å få fabrikert dens sak for krig mot Irak i årene 2002 og 2003. Det var ikke bare den notoriske Judith Miller, med hennes fantasifulle beretninger om aluminiumsrør som ble brukt til å bygge sentrifuger, som trinn i retning av ei irakisk atombombe. Det var et helt kor som stemte med i forfalskningene, der Schmitt (den 21. januar 2001, «Irak gjenoppbygget utbombede våpensmier, sier offisielle representanter») og Sanger (den 13. november 2002, «USA ler av Iraks påstand om ingen masseødeleggelsesvåpen»; og den 6. desember 2002, «USA forteller Irak at de må avsløre deres våpenlokaliseringer») blant mange artikler, spilte vesentlige roller.
I denne ukas kampanje om «Russiske dusører» er Schmitt og Sanger igjen på tokt. En førstesideartikkel publisert på torsdag, under deres felles byline, bærer overskriften «Trumps nye Russland-problem: Ulest etterretning og manglende strategi». Denne artikkelen er innrettet på å fremme påstanden at Trump foreviste uaktsomhet ved ikke å respondere på påstandene rettet mot Russland, fordi han enten var for lat til å lese President’s Daily Brief – det daglig presenterte sammendraget av verdenshendelser og spionrapporter, produsert av CIA – eller fordi han valgte å ignorere rapporten, på grunn av hans angivelige underdanighet overfor Russlands president Vladimir Putin.
Den politiske linja i artikkelen blir satt helt tidlig, der forfatterne hevder at «det ikke krever et høyt nivå av klarering for regjeringens mest klassifiserte informasjon for å se at lista over russiske angrep de siste ukene konkurrerer med noen av de verste dagene under den kalde krigen». Lista er latterlig tynn, og inkluderer «cyber-angrep på amerikanere som arbeider hjemmefra» (ingen bevis fremlagt) og «fortsatt bekymring for nye operasjonsmanualer [‘playbooks’] for russiske aktører som ønsker å påvirke novembervalgene» (dette er en beskrivelse av sinnstilstanden ved CIA, og ikke av noen faktiske skritt tatt av Russland). Hensikten er å få plassert de nåværende påstandene om russiske dusører i sammenheng med den langvarige bestrebelsen på å få fremstilt Russlands president Vladimir Putin som det ondsinnede geniet og marionettmesteren som trekker i trådene i verdenspolitikken.
Schmitt refererer i én artikkel, medforfattet av Michael Crowley, til «etterretningsrapporter om at Russland betalte dusører til Taliban-tilknyttede krigere for å få drept amerikanske soldater i Afghanistan», som om dette var et etablert faktum. Artikkelen refererer til forskjellige ikke-navngitte «tidligere offisielle embetsrepresentanter» i Trumps og Obamas administrasjoner, som hevder at en slik påstand så absolutt ville vært brakt til Trumps viten, og at hans unnlatelse av å iverksette tiltak som respons må anses som uaktsomhet.
Artikkelen antyder at det er «støttende bevismateriale» for CIA-påstandene om et russisk dusørkomplott, der den blant annet refererer «forhør av pågrepne, beslag av rundt $ 500 000 fra et Taliban-relatert mål, og avskjæringer av elektronisk kommunikasjon som viser økonomiske overføringer mellom den russiske militære etterretningsenheten og afghanske formidlere». Det eneste konkrete faktum er at hvert-og-ett av elementene på denne lista er en påstand fra ikke-navngitte etterretningskilder, og ikke noen bevismateriale: Ingen faktiske tilfangetatte, ingen kontantbeslag eller noen som helst av de angivelige elektroniske avskjæringene har det blitt fremlagt dokumentasjon for.
En annen artikkel av Schmitt, forfattet sammen med tre Afghanistan-baserte reportere, fokuserer på den påståtte rollen den afghansk forretningsmannen Rahmatullah Azizi, en tidligere narkotikasmugler og amerikansk regjeringskontraktør, skal ha spilt, siden etterforskere i hans hjem fant en kontantbeholdning på en halv million dollar. Igjen refereres «amerikanske etterretningsrapporter», som hevder at Azizi var «en viktig mellommann mellom G.R.U. og militante som er tilknyttet Taliban». Igjen er det ingen faktiske bevis som refereres, og Azizi selv er ikke å finne. Hva angår den angivelige kontantbeholdningen tyder dette mer på inntekter fra narkotikahandel enn noe annet, en geskjeft Azizi angivelig var engasjert i.
Artikkelen hevder at den russiske regjeringen organiserte dusørordningen som «godtgjøring» for deres flere tiår av ydmykelser i Afghanistan forårsaket av USA, selv om det er et mysterium hvordan det å få drept ei håndfull amerikanske soldater skulle oppnå noe slikt formål. Videre innrømmer også Times, og siterer et kongressmedlem som deltok i en briefing i Det hvite hus om beskyldningene, at etterretningsbriefingen ikke «detaljerte noen tilknytning til spesifikke dødsfall av amerikanere eller medlemmer av koalisjonen i Afghanistan», og at «det gjensto gap i etterretningsfellesskapets forståelse av det samlede programmet, inkludert dets presise motiv ...»
Det russiske «dusør»-programmet har med andre ord ingen identifiserbare ofre, og ikke noe troverdig motiv. Dette gjør enstemmigheten i mediekoret desto mer selvfordømmende. Hvorfor er det ikke én eneste artikkel eller kommentar i foretaksmediene som utfordrer påstandene som bringes til torgs av CIA? Det er ikke slik at disse påstandene er spesielt overbevisende i seg selv. Så langt derifra. Det er kilden til påstandene som er avgjørende: Dersom det amerikanske etterretningsapparatet sier det er sånn det er, da salutterer de amerikanske mediene lydig.
Det reelle spørsmålet som må besvares om denne siste antiRussland-provokasjonen er følgende: Hvilke politiske vurderinger ligger til grunn, og hva er den drivende kraften i denne episoden av mediefabrikkeringer?
Det er ingen tilfeldighet at narrativet om Afghanistan-«dusører» dukket opp på nåværende tidspunkt, akkurat der Trump-administrasjonen er synlig ute av balanse konfrontert med tvillingkrisene koronaviruspandemien og det folkelige oppsvinget av protester mot politivold. Den amerikanske styringsklassen har blitt dypt rystet av de opprørte protestene fra store folkemengder, med deltakere av alle hudfarger og spesielt av unge mennesker, som har feid over praktisk talt alle amerikanske byer og småbyer. Og finansaristokratiet er seg meget bevisst den dyptliggende folkelige opposisjonen mot dets pådriv for å få tvunget arbeidere tilbake til arbeid under betingelser der hver eneste store fabrikk, hvert et lageranlegg og kontor er et potensielt episenter for den pågående gjenoppblomstring av Covid-19-pandemien.
Responsen på denne krisen fra styringselitens representater i politikken og mediene er todelt: De søker å få splittet arbeiderklassen langs skillelinjer av hudfarge, og de søker å få avledet de innenlandske sosiale spenningene i en kampanje mot utenlandske antagonister, særlig Kina og Russland.
New York Times fungerer som et politisk talerør for Det demokratiske partiet, som er fast bestemt på å få blokkert enhver masseradikalisering av arbeidere og ungdom. Skulle Biden bli valgt i november og dermed tiltrer i januar 2021, da vil en innkommende Demokrat-administrasjon føre en politikk ikke mindre reaksjonær enn Trumps.
Kampanjen mot Trumps angivelige «forsømmelse av sin plikt» – en formulering Biden anvendte tre ganger i løpet av sin pressekonferanse på tirsdag – er ikke mer enn en videreføring av Demokratenes kampanje for å angripe Trump fra høyre, som for «myk» mot Russland og for uvillig til å intervenere i Midtøsten. Dette begynte med anti-Russland kampanjen som utløste den to år lange Mueller-etterforskningen, fortsatte med Ukraina-telefonsamtalen som førte til impeachment-prosessen, og som nå oppstår i form av stadig mer heftige forlangender om at den amerikanske regjeringen «skal gjengjelde» for en fullstendig fabrikkert russisk innsats for å få drept amerikanske soldater.
Forfatteren anbefaler også:
Washington steps up strategic bomber flights threatening Russia, China
[12. juni 2020]
A “ceasefire” in Washington’s Afghanistan debacle
[22. februar 2020]