Tyskland tok over EUs roterende presidentskap for seks måneder, fra 1. juli. Dette ledsages av en aggressiv kampanje for militarisme og en mer uavhengig tysk-europeisk stormaktspolitikk. Den tyske regjeringens offisielle motto for EU-rådspresidentskapet er «Gemeinsam. Europa wieder stark machen» («Sammen. Få gjort Europa sterkt igjen») – Berlins motstykke til Trumps «Make America Great Again».
Uttalelsene fra ledende politikere fra alle partier i Bundestag (Forbundsdagen; det føderale parlamentet), og de ledende kommentarene i de borgerlige mediene understreker alle at tysk imperialisme ikke på noen måte ligger under for amerikansk imperialisme hva angår aggressivitet og krigshissing. Heller tvert imot. Seks år etter at den tyske regjeringen på Sikkerhetskonferansen i München i 2014 kunngjorde at det var slutt på landets militære tilbakeholdenhet påminner de politiske målene og styringsklassens retorikken stadig mer den tyske egomanien fra første halvdel av 1900-tallet.
I et intervju med dpa [Deutsche Presse-Agentur] formulerer utenriksminister Heiko Maas (SPD; Det tyske sosialdemokratisk parti,) det tyske EU-rådspresidentskapets sentrale bekymringer. I tillegg til å løse «økonomiske problemer» – det vil si, mønstring av nye angrep på arbeiderklassen – og en vellykket Brexit-håndtering, sa han: «Europa må lykkes med å posisjonere seg som en enhet i den globale stormaktskonkurransen mellom USA, Kina og Russland, som blir stadig mer uforutsigbar.» Man ville «bare ha en sjanse til å hevde seg i dette miljøet såfremt vi gjør det sammen, som europeere». Ellers ville man bli «andres lekesak».
Dette er ikke til å ta feil av. «Tysklands skjebne: Det å lede Europa, for å lede verden» var tittelen på en 2014-artikkel på et offisielt nettsted for det føderale utenriksdepartementet. Nå skal disse planene tas videre. «Et av flere mål,» fortsatte Maas, var en fast plass i FNs sikkerhetsråd – der Berlin også har holdt en-månedslederstolen siden den 1. juli.
Han sa at på grunn av den generelle «manglende handlingsevnen» i «nåværende kriser som Syria og koronaviruset, er behovet for reformer mer presserende enn noensinne». Han la til at «fremskritt imidlertid ikke kan gjøres i små trinn».
I forfølgelsen av disse interessene identifiserer den tyske utenriksministeren fremfor alt USA som motstanderen. Han sa at de jobbet for å sikre at de transatlantiske forbindelsene «har en fremtid. Men slik det er nå oppfyller det ikke lenger begge siders krav». Dette ville ikke endre seg etter det amerikanske november-presidentvalget, uansett hva utfallet måtte bli. Han sa: «Enhver som måtte tro at alt vil være tilbake til slik det var i det transatlantiske partnerskapet med en Demokrat-president, de undervurderer de strukturelle endringene.»
I en gjestespalte i Tagesspiegel oppfordrer også Maas’ forgjenger Sigmar Gabriel Brüssel og Berlin til å organisere seg mer uavhengig av Washington. Gabriel skriver: «Europa – og også Tyskland – må slutte å se på USA som kaninen ser på slangen. ... Vi må definere våre egne interesser og fremme tydelig hvilke politiske, økonomiske eller til-og-med militære maktmidler vi ønsker å anvende for å opprettholde og utvikle vår idé om å leve sammen på et samlet kontinent. ... For å si det rett ut, de tider da våre interesser kunne projiseres på amerikanske hangarskip er over».
Syttifem år etter slutten av andre verdenskrig er de transatlantiske forbindelsene i ferd med å bli til åpen fiendtlighet. Den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder (SPD) bønnfalte sist onsdag, i den økonomiske komitéen i Bundestag, om mottiltak som svar på de truede amerikanske sanksjonene mot ferdigstillingen av gassrørledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland. Han ble støttet av flere Bundestag-medlemmer. Tidligere hadde allerede Trump-administrasjonens kunngjøring om å trekke 9 500 amerikanske soldater fra Tyskland utløst heftig kritikk, og en militaristisk kampanje innen det politiske establisment og i mediene.
Den tyske regjeringens planer om å bruke sitt presidentskap i EU-rådet for en systematisk utenrikspolitisk offensiv deles av alle partier i Bundestag – fremfor alt de nominelt venstreorienterte partiene. «EU må bli i stand til global politikk,» lyder det i det nye utkastet til grunnlagsprogram for miljøpartiet De Grønne [Die Grühnen]. Fremfor alt er det nødvendig «å styrke EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, for med dét å bli mer handlekraftig».
Venstrepartiet [Die Linke] drømmer også om en tysk-europeisk verdensmaktpolitikk. «USA vil da måtte venne seg til at de mindre-til-mellomstore statene i Europa gjennom EU vil bli en global politisk faktor,» truet partiets utenrikspolitiske talsperson Gregor Gysi nylig i et intervju med Frankfurter Rundschau. Washington ville «da måtte ta Europa på alvor», og «kan da ikke diktere oss hvordan vi har å opptre mot Kina». Det ville «da også være den nye saken med den fremtidige verdensorden. Europa ville opptre mer uavhengig, og Washington måtte akseptere det».
Mediene krever at de vidtrekkende stormakts- og militariseringsplanene endelig blir implementert. Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) advarer eksempelvis i en redaksjonell lederartikkel, forfattet av Von Klaus-Dieter Frankenberger, under headingen «Tyskland må ønske å lede», for at Tyskland ikke lenger bare må være «motor, moderator og brobygger» i Europa, men endelig må vise «ledelse». Kansler Angela Merkels «vekker» om at «europeere må ta sin skjebne i egne hender» var nå «allerede tre år gammel». Og Europa hadde enda ikke gjort store fremskritt for å «anskaffe seg maktens språk».
Denne aggressive kampanjen understreker hvorfor alle partier i Bundestag promoterer det ekstremt høyreorienterte partiet Alternative für Deutschland (AfD), og hvorfor de har forsvart radikalt høyreorienterte og militaristiske professorer som Jörg Baberowski («Hitler var ikke grusom») og Herfried Münkler (Tyskland må spille «rollen som en ‘tukter’ i Europa») mot all kritikk de siste årene. Som Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Socialist Equality Party i Tyskland] og partiets ungdoms- og studentorganisasjon IYSSE [International Youth and Students for Social Equality] har erklært, er trivialiseringen av nazi-forbrytelser og oppfordringen til et tysk Europa direkte knyttet til gjenkomsten av Tysk militarisme.
Frankenbergers kommentarartikkel i FAZ gir et inntrykk av utviklingstrekkene som de tyske elitene reagerer på med deres stadig mer aggressive og nervøse oppfordringer til tysk ledelse av Europa, og over hele verden. Det er «ikke bare konsekvensene av koronaviruspandemien» som gir «ny drivkraft til europeisk forening generelt,» skriver han. USAs «nå porøse politiske og sosiale fundamenter» ville «undergrave USAs hevdelse på deres verdensorden». Tyskland må nå «gjøre alt for å sikre at EU får tilbake sin økonomiske styrke, og dét på en slik måte at sentrifugalkreftene ikke blir sterkere». «Samhold» var «en av de viktigste varene EU kan anvende i stormaktenes kamp».
Den tyske styringsklassen vet at den sitter på ei sosial og politisk krutt-tønne. Koronaviruspandemien har ikke bare forverret de tiltakende konfliktene mellom imperialistmaktene, men fremfor alt har den avslørt hele kapitalistsystemets økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle og moralske fallitt.
Regjeringer rundt om i verden anvender krisen som en anledning til å få innført lenge planlagte masseoppsigelser og sosiale angrep, og til nok en gang å få overført billioner over i lommene til bankene, big business og de superrike. Den for tidlige «tilbake-til-arbeid» politikken, som tar sikte på en gang til å få skvist gigantiske summer ut av arbeiderklassen, utsetter flere millioners helse og liv for fare. Covid-19 har allerede infisert mer enn 10,8 millioner mennesker på tvers av verden, og har krevd over 520 000 dødsofre.
Over hele verden utvikler det seg motstand blant arbeidere og ungdommer mot denne katastrofen, og mot den kriminelle responsen fra styringsklassen. I USA organiserer arbeidere seg i uavhengige aksjonskomitéer for å slåss mot utrygge arbeidsbetingelser som de er pålagt av ledelsen og fagforeningene.
I Tyskland gikk tidlig i forrige uke Amazon-arbeidere til streik, og det gjærer også i bilindustrien, luftfartsbransjen og i detaljhandelen, hvor det overalt verserer meldinger om masseoppsigelser. Forrige måned demonstrerte hundretusener i Tyskland under de verdensomspennende masseprotestene etter drapet på George Floyd. Disse viste ikke bare det utbredte hatet mot politiet, men også en generell motstand mot all offisiell politikk.
SGP avviser politikken for militarisme, opptrapping av statsfullmakter og sosiale nedskjæringer, og partiet slåss for å bevæpne den voksende opposisjonen blant arbeidere og ungdommer med et sosialistisk program. Sammen med søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) slåss vi for internasjonal arbeiderklasseaksjon mot Covid-19-pandemien og for byggingen av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen mot kapitalisme, imperialisme og krig.
Forfatteren anbefaler også:
Merkel og Macron promoterer EU-militarisme, under voksende konflikter med Washington
[1. juli 2020]
The back-to-work campaign in Germany and the resurgence of the far right
[7. mai 2020]
How the revival of German militarism was prepared
[10. mai 2014]