På torsdag holdt tidligere visepresident Joe Biden, Demokratenes formodede presidentkandidat, det som ble promotert som en viktig tale om økonomisk politikk. Bidens bemerkninger, avlevert ved McGregor Industries nær Scranton, Pennsylvania, var dominert av økonomisk nasjonalisme, med fokus på angrep mot Kina.
Der han talte i den omstridte delstaten som Donald Trump i 2016 vant med knapp margin, forsøkte Biden å presentere seg som en «blåkrage»-partisan fra den «hardtarbeidende middelklassen». Den 77 år gamle politiske vindposen har vært fast inventar i amerikansk politikk i nesten 50 år, etter at han første gang i 1972, i en alder av 30 år, ble valgt inn i Senatet, hvor han tjenestegjorde i 40 år før han tilbragte åtte år som visepresident under president Barack Obama.
Mannen som presenterer seg som «middle-class Joe from hard-scrabble Scranton» har vært implisert i praktisk talt alt av forbrytelser og grusomheter begått av amerikansk imperialisme mot verdens mennesker i løpet av denne perioden, så vel som i den sosiale kontrarevolusjonen de fire siste tiårene, som har foranlediget usette nivåer av sosial ulikhet og økonomisk parasittisme. Dette omfatter også Obama-Biden-administrasjonens rolle i Wall Street-redningen i 2008 og 2009, og den inntil da største formueoverføringen i USAs historie, fra bunnen opp til toppen.
I sin tale tilbød Biden ingen opposisjon mot administrasjonens brutale «tilbake-til-arbeid» pådriv, som blir implementert av delstatsguvernører og lokale byrådsledere/borgermestere, Demokrater så vel som Republikanere, og som allerede har resultert i en eksplosjon av Covid-19-infeksjoner og sykehusinnleggelser, i parallell med ei ny bølge av dødsfall.
Han foreslo heller ikke noen tiltak for å gjenopprette de millioner av arbeidsplasser som permanent gikk tapt under pandemien. Han var taus hva angår de flerfoldige billioner av dollar til Wall Street og storselskaper, som ble vedtatt i mars med nesten enstemmig oppslutning fra Demokratene i Kongressen. Han berørte ikke engang temaet med den forestående avkuttingen av det føderale ledighetsbidraget på $ 600 dollar uka, som nå truer med å kaste titalls millioner arbeidere ut i hjemløshet og økonomisk ruin.
I stedet lovet han at en Biden-administrasjon ville videreføre den nasjonalistiske økonomi- og handelskrig-politikken ført av Trump. Der han oppfordret til et utvidet «Buy American»-program og forsøkte å angripe den sittende presidenten fra høyre, hevdet han at Trump var utilstrekkelig aggressiv i det å slå ned på importer fra Kina, og få brakt globale forsyningskjeder tilbake til USA.
Talen var gjennomsyret av standard, pseudo-populistisk pjatt fra amerikansk kapitalistpolitikk, som løftet om å bygge «en økonomi der hver en amerikaner har sjanseen til å få en rettferdig avkastning for det arbeidet man nedlegger, en likeverdig sjanse til å komme seg frem.» På et punkt i talen oppfordret Biden til en slutt på «aksjonærkapitalisme», hvilket betyr en tilbakevending til en mytisk kapitalistisk fortid da selskaper erkjente «deres ansvar overfor sine arbeidere, deres lokalsamfunn, for sitt land».
Han kom til sitt hovedpoeng da han oppfordret til en fremtid som er «made in America, all in America». Han foreslo en dobling av beskatningen av utenlandske profitter, og sa han det første året ville allokere $ 400 milliarder for å få kjøpt amerikanske produkter. Dette ville utgjøre en tildeling av $ 400 milliarder av skattebetalernes midler til amerikanske storselskaper.
Bidens plan oppfordrer også til å få eliminert smutthull og juridiske fordringer, for å få pålagt krav om «Buy American» etiketter på produkter produsert av amerikanskeide selskaper.
Wall Street Journal refererte en Biden-kampanjerådgiver, som i forkant av talen sa den ville «gi beskjed til amerikanske handelspartnere at selv om Trump skulle tape valget i november, bør ikke landets allierte forvente seg at Washington skal vende tilbake til omfavnelsen av den økonomiske globaliseringen som definerte politikken til Obama-Biden-administrasjonen, og de to tiårene med Republikaner- og Demokrat-presidenter forut for den».
Etter å ha kunngjort sine egne «America First»-legitimeringer gikk Biden over til angrep på Kina, så vel som til fordømmelser av Trump for å være «myk» overfor Beijing. «Kineserne legger ut milliardvis av dollar for å prøve å få eid fremtidens teknologier, mens vi sitter med tommelen i øret,» erklærte han. «Dette betyr å slåss mot urettferdig handelspraksis, og å få lagt en demper på åndsverkstyveri, av land som Kina.»
Om Trump søyt han: «Han lovet å kjøpe amerikansk, for deretter, bare i løpet av de første 18 månedene, å tillate føderale kontraktører å doble raten av offshoring av jobber. ... Han berømmet den kinesiske regjeringen, selv om viruset kom til våre kyster, fordi han var så redd for at de skulle snu ryggen til hans handelstilbud…»
På et annet punkt fordømte han «den måten han [Trump] kose-krøp opp til Putin, og andre.»
Dette ble kombinert med hyllester av fagforeningene, som er bastioner av nasjonalsjåvinisme og proteksjonisme, og nøkkelredskaper for å få undertrykt arbeiderklassens motstand mot det morderiske tilbake-til-arbeid pådrivet. «Fagforeningene bygde middelklassen,» proklamerte han.
Andre forslag som ble bekjentgjort av Biden inkluderer et program for forskning og investeringer på $ 300 milliarder, over fire år, «for å skjerpe USAs konkurransefortrinn i nye industrier, der det globale lederskapet er åpent for de som griper det, som batteriteknologi, kunstig intelligens (AI), bioteknologi, og ren energi» – dvs. nok en subsidiering av foretaks-Amerika.
Han forpliktet seg til å heve selskapsbeskatningen til 28 prosent, fra de 21 prosentene etablert av Trumps overhaling av skattpolitikken, hvilket fortsatt er en betydelig reduksjon fra de 35 prosentene som var gjeldende før Trump-tiltaket i desember 2017.
Han listet opp ei rekke av de mest minimale sosiale reformene, deriblant ei minstelønn på $ 15, en lønnsøkning for Title One-lærere til $ 60 000 i året, og økonomiske insentiver for «svarte, brune og Native American gründere».
Det demokratiske partiets omfavnelse av den ekstreme økonomiske nasjonalismen som Trump promoterer er i vesentlig grad motivert av frykt for fremveksten av en samlet massebevegelse av den amerikanske og den internasjonale arbeiderklassen, mot kapitalismen. Det amerikanske selskapsoligarkiet er seg meget bevisst fremveksten av sosialistiske sentimenter blant arbeidere, og den tiltakende kampen fra arbeidere internasjonalt mot kapitalistregjeringers brutale og inkompetente respons på pandemien. Meksikanske produksjonsarbeidere ved bildel-sweatshop-anleggene sør for den amerikanske grensa har de siste ukene eksempelvis nektet å stille på jobb, og har appellert om støtte fra amerikanske bilproduksjonsarbeidere, og har med dét forpurret forsyningskjedene og planene om å få gjenåpnet de amerikanske sammenstillingsanleggene.
Økonomisk nasjonalisme og handelskrig går hånd i hånd med militarisme og skytende kriger. Biden og Demokratene er ikke mindre forpliktet enn Trump og Republikanerne til å forberede for krig mot Washingtons «stormakts»-rivaler, først og fremst Kina og Russland.
Defense One publiserte tidligere denne måneden en artikkel med tittelen «Hvordan Biden ville føre stormaktskonkurranse», som hevdet at uansett hvilket parti som vinner i november vil strategidokumentet National Defense Strategi, publisert i begynnelsen av 2018, forbli den grunnleggende nasjonale sikkerhetsdoktrinen. Dette dokumentet erklærte at USAs militærstrategi har gått over fra «krigen mot terror» til stormakts-«konkurranse» med Kina og Russland, to atomvåpenmakter.
Artikkelen, som reflekterer tankegangen til signifikante deler av militær- etterretningsetablissementet, sammenlignet og vurderte positivt Bidens evne til å gjennomføre og administrere denne strategien, relatert til Trumps. «Trumps forpliktelse til stormaktskonkurranse er et spørsmål til debatt,» skrev forfatteren, og la til: «Presidentens handlinger står i sterk kontrast til presidentens ord, særlig hva angår Russland og president Vladimir Putin.»
Artikkelen fortsatte: «USA er i ferd med å oppdatere sitt kald krig-arsenal av atombomber og leveringsplattformer. Biden har skrytt av de pengene Obama-administrasjonen allokerte til moderniseringen. ... Biden ville kanskje bruke mindre på atomvåpen enn en ny Trump-administrasjon, men ikke så mye mindre. ...»
«Uansett hvem som blir president vil pengene fortsatt strømme inn til ting som hypersoniske missiler og til neste-generasjons kampfly som F-35, som Biden har omtalt gunstig. Biden har også signalisert velvilje til å bruke mer på sentrale forsvarsområder han har beskrevet som oversett, deriblant ‘cyber, det ytre rommet, ubemannede systemer og kunstig intelligens (AI).’»
Hva angår Bidens «blåkrage»-legitimering hadde Biden og hans kone Jill, per utgangen av 2018, cashet inn på Bidens år som nestkommanderende til presidenten, i en størrelsesorden av $ 15 millioner, etter å ha forlatt embetsvervet to år tidligere. Fra bokavtaler til mange millioner dollar, forretningsinvesteringer og tale-engasjementer til $ 100 000 per opptreden, er det anslått at de to Bidens skal være verdt minst $ 9 millioner.
Ikke så rart at Biden, i en tale til store donorer i New York i juni i fjor, uttalte: «Det jeg har funnet ut er at rike mennesker er like patriotiske som fattige mennesker. Ingen vits. Jeg mener, vi burde kanskje ikke demonisere enhver som har tjent seg penger.»
Forfatteren anbefaler også:
Wall Street, Republicans and militarists back Biden campaign
[9. juli 2020]
Joe Biden: A familiar face, a deeply reactionary record
[23. september 2019]