Forrige onsdags kveld var Gleebooks, en ledende bokhandel i Sydney, vertskap for en online-lansering av Andrew Fowlers oppdaterte biografi om Julian Assange, med tittelen The Most Dangerous Man in the World.
Arrangementet var et kjærkomment avbrekk i den offisielle tausheten om Assanges situasjon, fra det australske politiske etablissementets og foretaksmedienes side, som vanligvis bare punktsetter promoteringen av løgner og bakvaskelser rettet mot WikiLeaks-grunnleggeren.
Veteranjournalisten Fowler, som har mottatt flere priser for sin gravejournalistikk, ble intervjuet av Mary Kostakidis, som i mer enn to tiår var vert og anker for det nasjonale fjernsynsprogrammet «SBS World News».
De to journalistene var oppriktige og rett på sak i deres forsvar av Assange, som er fengslet i Storbritannias maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison, og står overfor utlevering til USA, hvor han ville bli fengslet for livstid for å ha avslørt amerikanske krigsforbrytelser.
De tok bladet fra munnen der de anklaget australske myndigheter for deres rolle i forfølgelsen av WikiLeaks-grunnleggeren. Begge fordømte de deres mange kollegers svikt i å forsvare Assange, og de insisterte på at kampen for hans rettigheter var viktig for å forsvare pressefriheten over hele verden.
Førsteutgaven av Fowlers biografi ble utgitt i 2011, midt under de globale politiske omveltningene utløst av WikiLeaks’ publisering av hundretusener av amerikanske diplomatmeldinger [‘cables’] som avslørte Washingtons politiske innblandingsoperasjoner, kuppmakeri, intriger og medvitenhet i deres klientregimers korrupsjon.
På den tiden ble Assange av amerikanske politiske seniorskikkelser fordømt som en «terrorist», deriblant av Joe Biden, den nåværende presumptive Demokrat-nominerte for president. Han var allerede forfulgt av det britiske rettssystemet, på grunnlag av falske beskyldninger om seksualmisgjerninger i Sverige, som Fowler imidlertid avslørte som politisk motivert fabrikkering.
Boka var basert på omfattende research, deriblant dusinvis av intervjuer med Assange. Den hentet sin tittel fra den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissingers beskrivelse av Daniel Ellsberg, den berømte Pentagon Papers-varsleren som på 1970-tallet avslørte Vietnamkrigens kriminalitet, som «den farligste mannen i verden».
Samtidig som boka ikke var ukritisk overfor Assange er den utvetydig i sin konklusjon om at WikiLeaks har «overlevert til journalistikken en gammelmodig idé som er gjenfødt: Ekte journalistikk er ganske enkelt avsløringen av hva mektige forskansede interesser vil ha holdt hemmelig».
Fowler begynte å jobbe med den oppdaterte utgaven, nylig utgitt av Melbourne University Press, da Assange i fjor ble illegalt utvist fra Ecuadors London-ambassade, og ble arrestert av britisk politi. Utdrag publisert i media inkluderer nidtidig beretning om den CIA-dirigerte spioneringsoperasjonen som målrettet Assange da han var en politisk flyktning i ambassaden.
På onsdag begynte Fowler med å skissere den objektive betydningen av WikiLeaks’ publiseringer, deriblant den beryktede «Collateral Murder»-videoen som viser at amerikanske soldater skyter ned sivile irakere, og US Army-loggene som avslørte krigsforbrytelser fra denne konflikten, og fra krigen i Afghanistan. Disse avsløringene hadde «revet skorpa av hva amerikanerne og deres allierte gjorde i Midtøsten – torturen, drapene og tellingen av de som døde,» sa Fowler.
Han hevdet at eksponeringene hadde «gitt oss et moderne syn på verden. Vi trengte ikke å måtte vente i tjue eller tretti år for å finne ut sannheten om hva det utenrikspolitiske etablissementet hadde gjort. Vi trengte ikke å akseptere sensuren. Der var det, rå-dataene, gjør deg opp din egen mening ... Det var revolusjonært.»
WikiLeaks-modellen skapte betingelsene for kontinuerlig utgivelse av skjult informasjon, i sanntid, som Fowler sa ble annsett som «ekstremt farlig» av regjeringer som ønsker å skjule sannheten, og som var fiendtlig innstilte til organisasjonens historikk for beskyttelse av sine kilder.
Da han snakket om Assanges motiveringer uttalte Fowler: «Hans engasjement for menneskerettigheter og det å få avslørt usmakelige offentlige sannheter, dét er det som drev ham. Jeg mener at vi, som journalister, burde være mer støttende for ham enn det vi nå er, på grunn av det han har lært oss.»
Forfatteren avslørte bakvaskelsene anvendt for å undergrave støtten for Assange. Han ble aldri siktet i Sverige på grunnlag av beskyldningene om seksuelle misgjerninger, som Fowler beskrev som «spinkle», og «et forsøk på å få tatt ham» for å ha avslørt krigsforbrytelser.
Påstandene om at Assange var en russisk agent var ikke mindre grunnløse. De hadde som mål å dekke over WikiLeaks’ avsløring av Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) rigging av Demokratenes primærvalg i 2016-presidentvalgkampen, mot Bernie Sanders og til fordel for Hillary Clinton. Fowler uttalte utvetydig at han ville ha publisert DNCs e-poster, fordi de var sanne og av allmennhetens interesse, og han spurte: «Hvilken journalist, i sitt rette sinn, ville ikke ha gjort det?»
Der han gikk over til USAs forsøk på å få utlevert Assange detaljerte Fowler bevismaterialet han har samlet, som viser at illegal overvåkning av WikiLeaks-grunnleggeren, deriblant hans privilegerte diskusjoner med sine advokater, hadde vært overvåket av den amerikanske regjeringen. Dette plasserte enhver amerikansk rettsforfølgelse av Assange utenfor loven.
Forbudsskranken for utlevering fra Storbritannia til USA er imidlertid «ekstremt lav», advarte Fowler. Han skisserte det britiske rettsvesenets partiskhet, deriblant de tette båndene mellom dommer Emma Arbuthnot, som leder rettsmøtene, og sikkerhetsetablissementet.
Kostakidis uttalte: «Du og jeg, og andre, kan se at det her har skjedd en uopphørlig og nådeløs utfoldelse av urettferdighet. Likevel sier vår statsminister [Scott Morrison] at Julian burde ‘møte musikken.’» Hun spurte hvorfor Fowler trodde regjeringen hadde snudd ryggen til Assange, til tross for at han er australsk statsborger og en journalist.
Som svar bemerket bokas forfatter at det ikke bare var den nåværende regjeringen som har gitt grønt lys for rettsforfølgelsen av Assange. Labor-regjeringen til Julia Gillard hadde i 2010 falskt anklaget ham for å ha «brutt loven». Bob Carr, utenriksminister for Labor Party fra 2012 til 2013, sa at Assange hadde fått «mer enn nok australsk konsulær bistand».
Fowler sa at denne holdningen var uløselig knyttet til Australias tette allianse med USA, inkludert landets integrering i amerikanske militære- og etterretningsnettverk. Politikerne som har deltatt i kampanjen mot WikiLeaks-grunnleggeren ville være ansvarlige for hans oversendelse til USA, som Fowler sa Assange «ikke ville overleve».
Han sa at regjeringen burde kreve en slutt på utleveringsprosessen, med den begrunnelse at den var en «politisk rettsforfølgelse», mens han samtidig påpekte den avgjørende og tiltakende støtten til Assange blant allmennheten.
Under spørsmål-og-svar runden spurte en WSWS-reporter om den nåværende Labor-lederen Anthony Albaneses taushet over Assanges situasjon. Fowler svarte at han ikke trodde at noe ville endre seg om Labor hadde makten, «fordi de holder seg veldig nært til manuset om nasjonalsikkerhet og etterretning». Labor er ikke mindre fiendtlig innstilt enn Liberals er, mot «enhver kritikk av USA».
Som svar på spørsmål om implikasjonene av Assanges sak for pressefriheten advarte Kostakidis at saken ville etablere en presedens for at enhver journalist som faller ut med det amerikanske militær- og etterretningsetablissementet blir utlevert til Amerika, uavhengig av hvor i verden de er.
Fowler sa: «Dette har en nedkjølende effekt på journalister ... Dét er grunnen til at Assange-saken er så viktig for journalister. Om du ikke har skjønt det før, må du forstå det nå: Du kan bli den neste.» Fowler fordømte journalister som har støttet angrepene på Assange, og uttalte at formålet med ekte journalistikk er å «holde sannheten opp til makten. Med mindre det er dét du gjør, hvorfor bry deg med å være journalist?»
Et video-opptak av hele begivenheten er tilgjengelig på Consortium News, her.
Forfatteren anbefaler også:
[22. februar 2020]