Med avdukingen av forslagene fra Bernie Sanders’ og Joe Bidens «felles spesialarbeidsgruppe» for Det demokratiske partiets 2020-valgplattform, har Sanders satt den siste spikeren i kista for hans såkalte «politiske revolusjon».
Initiativet til den felles spesialarbeidsgruppa [‘task force’] ble først kunngjort da Sanders i midten av april ga sin tilslutning til Biden. De forskjellige underordnede arbeidsgruppene ble sammensatt av ledende medlemmer av kampanjene til Sanders og Biden, deriblant to medlemmer av De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA): Alexandria Ocasio-Cortez og Sara Nelson, som er president i fagforeningen for ombordpersonal i flytransporten – Association of Flight Attendants-CWA. Initiativet er ment å promotere «partienhet» i forkant av valget.
Resultatet av Biden-Sanders-samarbeidet er intet mindre enn en total avvisning av alle de sentrale bærebjelkene i Sanders’ kampanje, midt under den største sosiale og økonomiske katastrofen i amerikansk historie.
Det som mest åpenbart er fraværende i forslagene er Sanders-kampanjens merkesak, helseforsikringsplanen «Medicare-for-all», som er erstattet av oppfordringer om å «gjenåpne markedsplassene for Affordable Care Act [o. anm.: helseforsikringsloven kalt Obama-care]» og få besørget et offentlig alternativ. En senking av aldersgrensa for å kvalifisere for det føderale programmet Medicare [o. anm: helseforsikringsprogram for eldre og uføre] fra 65 ned til 60 er ment å skulle tjene som Bidens «progressive» fikenblad angående helsetjenester. For bare fire år siden oppfordret Hillary Clintons kampanje til en senking av kvalifiseringsalderen for Medicare til 50 år.
Andre sentrale politiske forslag for Sanders-kampanjen, som nå er henlagt, inkluderer en føderal sysselsettingsgaranti, energi/miljøprogrammet Green New Deal, gebyrfri college-utdanning og avskaffelsen av den føderale etaten for immigrasjon og tollhåndhevelse (ICE).
I stedet består de uforpliktende anbefalingene til Det demokratiske partiets valgplattform av plattheter om å sikre «rettferdighet» for alle amerikanere, og noen mindre politiske reformer som Det demokratiske partiet ikke har noen intensjon om å gjennomføre.
Det demokratiske partiets plattform har under ingen omstendigheter noen praktisk betydning. Mange ungdommer og arbeidere vil huske at da Sanders støttet Hillary Clinton forkynte han at hun og partiet hadde antatt «historiens mest progressive partiplattform» [engelsk tekst].
Sanders, som nå i sanntid viser seg å være Det demokratiske partiets mest entusiastiske cheerleader, henter nok en gang ut sine pom-poms foran 2020-valget [o. anm.: duskene cheerleaders danser med, som heia-jenter på amerikanske sportsbegivenheter]. Etter kunngjøringen om forslagene fra spesialarbeidsgruppa gikk Sanders så langt som til å spå at Biden kunne bli den «mest progressive presidenten» siden Franklin D. Roosevelt.
Hvem er det han tror han lurer? Biden har en nesten 50-år-lang historikk for å ha gjennomført styringsklassens diktater. Han støttet Irak-krigen og opphevingen av Glass-Steagall Act som påla restriksjoner for økonomiske spekulasjoner. Han bisto til å få vedtatt lovgivning som førte til massefengsling av de fattigste og mest undertrykte sjiktene av befolkningen. Skulle han bli valgt, vil en Biden-administrasjon, med deltakelse av mange som er involverte i «enhets»-initiativet, presidere over en intensivering av innstramminger, ytterligere angrep på demokratiske rettigheter og en utvidelse av krig og militarisme.
Sanders’ knefall for Biden-kampanjen var fullstendig forutsigbart, og helt i tråd med hans kampanjes karakter. Der virkeligheten så tydelig har vist behovet for sosialisme har Sanders’ respons vært å forflytte seg stadig lenger til høyre.
Særlig de fire siste månedenes begivenheter er verdt å gjennomgå.
Sanders-kampanjens siste handling var senatorens stemmegivning den 25. mars for CARES-loven, som omfattet redningstiltak for $ 2,2 billioner. Før Sanders stemte «ja» til lovfremlegget hyllet han det på senatgulvet som en velsignelse for arbeidere. I virkeligheten var lovforslaget ei gavepakke for foretaks-Amerika, som åpnet for slusingen av $ 6 billioner for å få holdt aksjemarkedet flytende, og få dekket eventuelle tap storselskaper hadde pådratt seg.
Den 8. april, da antallet koronavirustilfeller i USA nådde den første toppen, og sykehusene ble overveldet, kunngjorde Sanders at han droppet ut av løpet, og den 13. april holdt han sin ydmykt krypende diskusjon med Biden [engelsk tekst].
Hans kapitulering for Biden ble etterfulgt av et intervju med Associated Press der han baktalte alle de av hans supportere som ikke ville føre kampanje for Biden, som «uansvarlige» [engelsk tekst]. Bare én dag tidligere hadde Biden meldt seg med på Trumps «tilbake-til-arbeid»-kampanje, med antallet amerikanske Covid-19-dødsfall som nådde 10 000.
Like etter styrte tidligere topprådgivere for Sanders-kampanjen deres organisasjonsstruktur inn mot å få lansert en ny super-PAC [o. anm.: Political Action Committee; samling av doneringer, bl.a. for politisk reklame] – «Future to Believe In» [engelsk tekst] – for å få ledet ressurser til valget av Biden.
Den 23. mai, da antallet amerikanske Covid-19-dødsfall nærmet seg 100 000 og de superrikes formuer gikk til værs, utstedte Sanders’ politiske team en trussel mot hans delegater [engelsk tekst]: De ville bli fjernet fra deres stillinger dersom de kritiserte Biden eller andre av Demokratenes partiledere.
To dager senere ble George Floyd brutalt myrdet av politiet, hvilket utløste massive protester mot politiets brutalitet over hele USA og rundt om i verden, med deltakelse av personer av alle hudfarger og etnisiteter. Som respons på protestene forsøkte Trump å få gjennomført et kupp, som skulle involvere mobiliseringen av soldater i aktiv tjeneste, for å få lagt ned protestene og få etablert et presidentdiktatur.
Som respons på disse utviklingstrekkene var Sanders taus. Da han endelig omtalte situasjonen, oppfordret han til at politibetjenter måtte få lønnsøkning.
Nå, som direkte resultat av regjeringens politiske retningslinjer, som er støttet av begge partiene, spinner pandemien ut av kontroll. Forrige uke ble det rapportert over 375 000 koronavirustilfeller i USA, mer enn antallet tilfeller som ble rapportert i februar, mars og den første uka av april til sammen.
Arbeidere venter i over fem timer i køer bare for å få utført tester i delstater som Florida og Arizona. Mange delstater nærmer seg full sengekapasitet på intensivavdelingene (ICU). Og mer enn 1,3 millioner personer søkte forleden uke for første gang arbeidsledighetsbidrag, den 15. uka på rad med nye arbeidsledighetsfordringer på over 1 million, og mer enn seks ganger så mange nye søknader som samme uka i fjor.
På toppen av dette er det et tiltakende press på skolene om å gå for en hensynsløs gjenåpning til høsten, og en massiv opposisjon som brygger blant sentrale deler av den industrielle arbeiderklassen.
Det er under disse betingelsene at Sanders har valgt å bekjentgjøre sine såkalte «enhets»-forslag.
Sanders’ handlinger er uttrykk for hans politiske funksjon – det å få holdt sosial opposisjon innenfor rammene av Det demokratiske partiet. Som WSWS skrev i februar 2016 [engelsk tekst]: «Sanders tar ikke sikte på å skape en ‘revolusjon’, som han hevder i sine kampanjetaler, men det å få forhindret en.»
Det er mange grupper i og rundt Det demokratiske partiet, spesielt De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), som har brukt de fem siste årene på å få promotert illusjoner om Sanders-kampanjen. DSA har siden avslutningen av Sanders’ kampanje avholdt dusinvis av «innringings»-møter for å oppfordre arbeidere og ungdommer til ikke å forlate Det demokratiske partiet. «I siste instans», forklarer de, vil et slikt brudd være nødvendig, «men ikke nå». Med Sanders-kampanjens fallitt har DSA også avslørt deres egen fallitt.
Arbeidere og ungdommen må trekke de nødvendige lærdommer av Sanders-erfaringen. Det er ikke, grunnleggende sett, et spørsmål om å få bevist Sanders’ fallitt som individ, men mer fundamentalt sett fallitten for det politiske perspektivet han representerer – reformismen. Hvert fremskredent kapitalistland har deres egen variant av Sanders. I Storbritannia er det corbynismen, i Hellas er det erfaringen med Syriza, og i Spania med Podemos.
SEPs holdning til Sanders-kampanjen, og dens søskenbarn over hele verden, er basert på en vitenskapelig, historisk begrunnet marxistisk analyse, som ikke går ut fra hva de enkelte politiske tendensene eller individene sier om seg selv, men fra deres historie og program, og de klasseinteressene de representerer.
Den eneste veien fremover for arbeiderklassen er på grunnlag av en virkelig revolusjonær politikk – ikke en «politisk revolusjon» for å promotere Det demokratiske partiet, men en sosialistisk revolusjon for å omvelte kapitalismen.
Socialist Equality Party (SEP) kjører sin egen presidentkampanje i USA, for å få valgt Joseph Kishore og Norissa Santa Cruz til president og visepresident. Vi kjører vår kampanje for å få brakt vårt program, og det internasjonale perspektivet, ut til et bredest mulig publikum av arbeidende mennesker og ungdommer, både i USA og over hele verden. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer til å delta i denne kampanjen og støtte denne kampen.