Covid-19-pandemien i USA har utviklet seg til en rendyrket katastrofe. Mandag registrerte USA mer enn 65 000 nye tilfeller, og antallet daglige tilfeller er på nesten det dobbelte nivå av den tidligere toppen sett i midten av april. USA står for én-tredjedel av de totale nye tilfellene globalt, til tross for at landet representerer bare fire prosent av verdens befolkning.
I Florida er mer enn 40 sykehus fulle, og sykehus i Texas avviser ambulanser. Folk venter i kø i flere dager for å bli testet, og Amerikas rudimentære og oppsprukne folkehelsessystem – avhengig av faksmaskiner for å dele data, og med ventetider på opp til ei uke for testresultater – er oversvømmet. Sykepleiere og leger konfronterer en kritisk mangel på personlig verneutstyr (PPE).
Denne katastrofen er resultatet av den premature gjenåpningen av næringsvirksomheter over hele landet. Siden ikke-essensielle produsenter gjenåpnet for to måneder siden er antallet registrerte tilfeller av Covid-19 mer enn doblet til 3,4 millioner, og ytterligere anslagsvis 43 000 personer har omkommet, som bringer antallet dødsfall til 138 000.
Det blir begått en sosial forbrytelse, med ødeleggende konsekvenser. I de utallige timene som vies til diskusjoner om pandemien på kabelfjernsynsnyhetene og i metervis av avisspalter er det imidlertid ingen som seriøst spør: Hvem er ansvarlig? Hvem traff beslutningen om prematurt å gjenåpne næringsvirksomheter? Og hvilke sosiale interesser har diktert de politiske retningslinjene?
Selvfølgelig, Trump og hans høyreekstreme Republikaner-allierte, som bagatelliserte pandemien og oppmuntret folk til å misakte sosial distansering, har spilt en avgjørende rolle. Trump fører en krig mot Anthony Fauci, direktøren for Det nasjonale instituttet for allergi og smittsomme sykdommer (NIAID), for å våge å påpeke det åpenbare faktum at pandemien nå spinner ut av kontroll.
Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om Trump. Nesten hver eneste delstatsguvernør, både Demokrater og Republikanere, gjenåpnet ikke-essensielle næringsvirksomheter samtidig som landet manglet tilstrekkelig infrastruktur for testing og kontaktsporing.
Der delstatene gjenåpnet ikke-essensiell næringsproduksjon fra begynnelsen av mai, gjorde mer enn halvparten av dem det mens «antallet tilfeller trender oppover, positive testresultater stiger, eller begge deler,» ifølge en analyse utført av New York Times. Blant delstatene som åpnet igjen uten å oppfylle de mest grunnleggende føderale retningslinjene, var Maine, North Carolina, Kansas og Colorado, som alle har Demokrat-guvernører.
Denne kampanjen inkluderte aktiv deltakelse fra de Demokrat-innordnede mediene. New York Times kjørte ikke mindre enn elleve spalter skrevet av Thomas Friedman, der han talte for «flokkimmunitet» – dvs. å forlate tiltak for å begrense pandemien – mens Washington Post publiserte en redaksjonell lederartikkel som kalte den «svenske modellen» for flokkimmunitet «tiltalende».
Det universelle kravet om å gjenoppta arbeidet har vært diktert av Wall Street og selskaps- og finansoligarkiet. For styringsklassen har pandemien vært en gigantisk anledning til money-making. En obligasjonshandler uttalte det helt klippeklart i et intervju med Reuters:
Covid-19 er nå inverst relatert til markedene. Jo verre Covid-19 blir, jo bedre gjør markedene det, fordi Fed [den amerikanske sentalbanken US Federal Reserve] vil besørge stimulans. Det er dét som har drevet opp markedene.
Siden mars har Fed slust $ 3 billioner [NOK 28,25 billioner; dvs. 28 250 milliarder] inn i markedene, og økt sentralbankens balanseregnskap fra $ 4 billioner til over $ 7 billioner [NOK 65,91 billioner]. Denne politikken ble så godt som enstemmig godkjent og støttet av både Demokrater og Republikanere i Kongressen, da de på slutten av mars vedtok loven kalt CARES Act.
Denne ubegrensede pengeforsyningen har drevet frem en enorm økning av formuesverdiene. Aksjeindeksen S&P 500 kom på mandag i nærheten av sitt høyeste nivå siden utbruddet av pandemien, og den holder seg nå over det nivå den var på for et år siden. En finansforvalter uttalte nylig til Fortune: «Vi befinner oss i en irrasjonell begeistring [‘irrational exuberance’] – dette er ei boble... Økonomien skrubber, bremser opp, vi stuper inn og ut av Covid, men likevel treffer teknologimarkedet nye høydepunkter hver dag. Dét er ei klassisk spekulativ boble.»
Det er denne enorme omfordelingen av formue oppover som forklarer intensiteten i kampanjen for å få flokket arbeidere inn i fabrikkene, som er drivhus for spredningen av Covid-19. Mens de billioner av dollar av «magiske penger» som pumpes inn i finansmarkedene rett nok er fiktive, er finansoligarkiets rikdommer – deres jetfly, deres superbiler, deres herskapshus og byleiligheter – veldig reelle. Denne rikdommen må i siste instans bli svettet ut av arbeiderklassen.
Tilfellet med Teslas administrerende direktør [CEO] Elon Musk kan tas som et spesifikt eksempel. Den 11. mai kunngjorde Musk gjenopptakelse av produksjonen ved Teslas hovedanlegg i California, der han trosset delstatens lov, med åpen medvirkning fra delstatens Demokrat-regjering.
I perioden siden Tesla gjenoppstartet har selskapet aksjekurs steget med 50 prosent, og gjort selskapet til den største bilprodusenten etter markedsverdi. Dette har i sin tur ført til en stigning av Musks personlige formue med $ 30 milliarder til nå $ 70 milliarder [NOK 659,14 milliarder], det tredoble av hans nettoverdi for bare to år siden.
Det å få arbeidere tilbake på jobb var avgjørende for denne milepælen. Financial Times bemerket at Tesla «under driftsstansen gikk glipp av $ 500 millioner i inntekter per uke, penger som et selskap som aldri har hatt et lønnsomt år knapt har anledning til avstå».
I et brev til de ansatte pekte Musk på drivkraften for en gjenåpning. «Det å få break-even [o. anm.:inntektene på nivå med utgiftene] ser veldig stramt ut,» sa han. «Hver eneste bil dere bygger og leverer utgjør virkelig en forskjell.»
Som resultat av den enorme stigningen av Teslas aksjekurs er Musk nå satt i løpet av få dager til å motta den høyeste utbetalingen for noen CEO i historien – med en stor faktor, i form av en bonus på $ 2,4 milliarder [NOK 22,60 milliarder; dvs. 22 600 millioner].
Politikken som er implementert er ikke sosialt nøytral. Det handlet ikke om å få reddet «økonomien», men om å få reddet Wall Street og få opprettholdt og faktisk ekspandert kapitalistoligarkiets rikdom, de som besitter den desidert største andelen av finansielle verdipapirer.
Fra styringsklassens synspunkt har pandemien hatt andre fordeler. I den grad eldre mennesker representerer flertallet av ofrene vil det bidra til å redusere de økende kostnadene i helsevesenet – lenge hevdet av styringsklassens tankesmier som et strategisk problem.
Masseledigheten skapt av pandemien tjener også til styringsklassens fordel. Mens USA tidligere i år konfronterte det strammeste arbeidsmarkedet på flere tiår har den økonomiske krisen utløst av pandemien slettet titusenvis av arbeidsplasser, mange av dem for godt.
Trump-administrasjonen har ført an i oppfordringen om å eliminere det ukentlige føderale subsidiet på $ 600 for ledighetsforsikringer, som ble vedtatt under CARES Act, men dette forlangendet har også fått støtte fra begge partiene. Ned Lamont, Demokrat-guvernøren i Connecticut, sluttet seg til koret av forlangender om at arbeideres rettighetsbidrag måtte utløpe, der han erklærte at det «fraråder arbeid».
Kritisk for styringsklassens tilbake-til-arbeid kampanje er pådrivet for å få gjenåpnet skoler, selv om det midt under en rasende pandemi truer livene til titusenvis av elever og lærere, og uunngåelig vil medføre en ytterligere økning av nye tilfeller i offentligheten for øvrig.
Styringsklassen er fast bestemt på å anvende Covid-19-pandemien for å utvide og intensivere prosessene som allerede rådet før utbruddet: Veksten av sosial ulikhet, demonteringen av sosial infrastruktur og transformeringen av den amerikanske arbeidsstokken til en hær av billigarbeidskraft, midlertidig sysselsatte og uten kontraktuelle rettigheter.
En sosial forbrytelse av monumentale proporsjoner begås, der ofrene fyller likhus og kirkegårder fra kyst til kyst. De skyldige parter er representantene for styringsklassen, Republikanere og Demokrater, og deres medskyldige i mediene. Deres motiv er forsvaret av oligarkiets og kapitalistsystemets rikdommer. Arbeiderklassens respons må være sosialistisk revolusjon. Det er den uunngåelige konklusjonen som strømmer ut fra pandemien.