Det følgende brevet ble tilsendt World Socialist Web Site fra en universitetsstudent i Kina, som sporer hans personlige erfaringer og observasjoner av innvirkningen av koronaviruspandemien.
En mandarin versjon av brevet kan leses her.
点击这里阅读这封信的中文版
Akkurat nå har det sosiale livet i Kina kommet tilbake til en viss grad av normalitet, og forebyggende tiltak er stort sett minimert. Offentlige rom er gjenåpnet. I de fleste nabolag er det knapt noen screening av de som går inn i butikker og supermarkeder. Selv om noen fremdeles krever dokumentering av menneskers helsemessige forhold ved inngangen, med scanning av en QR-kode [forklart senere], er det knapt noen som bruker infrarøde termometre for å kontrollere kroppstemperaturer lenger. Bare QR-koden må scannes når du bruker offentlig transport, og screening av kroppstemperatur er ikke lenger nødvendig. Selv om skoler, selskaper og sosialinstitusjoner fremdeles strengt begrenser enhver utenforståendes tilgang har de hevet begrensningene for innsidere, som anvender en spesiell lilla QR-kode for å gå ut.
Uansett, jeg tror at trusselen fra Covid-19, som har spredd seg over hele verden de siste åtte månedene langt fra er eliminert, spesielt med tanke på de nylige oppblussingene i Harbin og Beijing. Jeg vil kort diskutere mine egne erfaringer under pandemien, spesielt da det traff folk flest uten forvarsel.
Ved slutten av desember 2019 så jeg første gang en nyhetsberetning om en uforklart lungebetennelse i Wuhan via Googles anbefalingsalgoritme, da jeg peilet utenfor the Great Fire Wall [den kinesiske internettbarrieren]. Dette stykket nyhet kom fra det kinesiskspråklige nettstedet til New York Times. Først tok jeg dette som den vanlige iøynefallende nyheten fra et utenlandsk nyhetsmedium som er fiendtlig innstilt overfor Beijing-regimet. Jeg var mistenkelig om gyldigheten og prøvde ikke å finne ut mer om det. Jeg snakket med min mor noen ganger om denne uforklarlige lungebetennelsen i Wuhan noe senere, men ingen av oss ofret noen seriøse bekymringer om hvilke konsekvenser det kunne føre til.
To uker før nyttår var de kinesiske mediene fylte av jubelen om slutten av året og den kommende kinesiske feiringen av Det nye måneåret den 25. januar [Lunar New Year]. Jeg så ingen rapporter om den uforklarlige lungebetennelsen i Wuhan, og gradvis glemte jeg den. I løpet av neste uka begynte imidlertid nyheter om denne uforklarlige lungebetennelsen i Wuhan raskt å vokse. De fleste i Kina fikk å vite om det, men hadde fortsatt ikke noen riktig oppfatning om hvor alvorlig det skulle bli.
Jeg snakket med min venn som går på college [innledende universitetsstudium/høyskole] i Wuhan. Han sa at de på hans universitet var inneforstått med faren for spredning av denne lungebetennelsen, og hadde fått høre at skoleåret skulle avsluttes tidlig. Semesteret ble imidlertid likevel avsluttet rundt den 10. januar, som vanlig.
Rundt den 20. januar hadde jeg allerede kommet hjem og forberedte meg på Lunar New Year sammen med mine foreldre. Jeg så allerede på det tidspunktet flere rapporter om situasjonen i Wuhan på fjernsyn og på internett.
Wuhan kunngjorde at fra klokka 23:00 den 23. januar ville alle busser, t-baner, cruise og intercity-bussforbindelse bli stanset, og Wuhans innbyggere ble rådet til ikke å forlate byen. Alle transportsentre, som flyplasser og togstasjoner, ble også stengt. Fra-og-med samme dagen mobiliserte sentralregjeringen leger ved statlige sykehus i andre byer for å bistå til å bemanne sykehusene i Wuhan.
Alle slags donasjoner og ressurser fra regjeringen og fra enkeltpersoner nådde Wuhan hver dag etter dette, og byggingen startet for de to Fangcang nødly-sykehusene [store, midlertidige sykehus]. Alle disse tiltakene ble presentert i nyhetskanalene til CCTV [den statlige fjernsynskringkastningen] som en demonstrasjon av den kinesiske regjeringens positive rolle.
På internett begynte folk imidlertid å stille spørsmål ved manglene i det byråkratiske systemet og den kapitalistiske markedsøkonomien. Her er noen få jeg har sett på nettet. For det første, en helsetjenesterepresentant i Hubei syntes under intervjuer å være veldig uvitende om dette viruset og dets spredning. For det andre, Hubei-seksjonen av det regjeringsstøttede Røde Kors i Kina ble mistenkt for å profittere på salg av ansiktsmaskene de var blitt donert. Denne organisasjonens sikkerhetsvakter forsøkte også å forhindre journalister fra å etterforske. For det tredje, noen selskaper som solgte ansiktsmasker var involvert i prishauking, de hamstret et stort antall masker og pushet på for at prisen fullt og helt skulle bestemmes av markedet.
Det som er enda verre er at da folk begynte å tilbakespore rapporteringen om sykdommen begynte de å mistenke regjeringen for i begynnelsen å ha prøvd å dekke over og undertrykke nyheter relatert til den. All denne kritikken eksploderte i det fri den 7. februar da dr. Li Wenliang [fra Wuhan sentralsykehus] døde av Covid-19. Denne nyheten begynte å bli vidt spredd: Han ble formanet av politiet for å ha spredt falske nyheter fordi han tilbake i slutten av desember advarte sine venner om denne pandemien, på WeChat [den kinesiske sosialmedietjenesten]. Han ble dessverre smittet da han behandlet pasienter i januar. Han publiserte sin erfaring den 1. februar. Jeg har diskutert dette med mange venner, og vi var alle harme på byråkratiet og stilte spørsmål om hvor autoritære og myopiske de er.
Under opptakten til, og i løpet av Lunar New Year, var fjernsynsprogrammer og internett fremdeles dominert av en festlig, gledelig stemning, men det endret seg drastisk rett etter Lunar New Year. Jeg ga helt opp ethvert forsøk på å besøke venner og familie. Mine foreldrene insisterte fortsatt på å komme sammen og spise måltider sammen med deres venner og slektninger, men de begynte også å diskutere spredningen av viruset og de forskjellige tiltakene som ble innført for å begrense og kontrollere det. Deres samtaler var ikke så lette og ledige som tidligere år. Antallet besøk de foretok gikk veldig ned, og til slutt var det ingen som kom på besøk til oss, som tidligere.
Siden da innledet jeg en lang periode med å holde meg hjemme. Jeg hadde knapt andre steder å dra til fordi de fleste offentlige rom og butikker var stengte. De fleste steder, inkludert mitt eget nabolag, gjennomførte strenge screeninger for tilgang. Jeg måtte også bekymre meg for ikke å kunne komme inn igjen om jeg noen gang skulle bevege meg utenfor, og slike tilfeller ble rapportert i nyhetene. Jeg etterlot de fleste av mine lærebøker på skolen, og hadde bare internett og fjernsyn som middel til å kunne studere og underholde meg. Inntil gjenåpningen av mitt universitet har jeg bare vært utenfor mitt nabolag to eller tre ganger, og da for å få hentet dagligvarer og mat på supermarkeder. Min mor gikk for å handle dagligvarer fordi hun hadde større bevegelsesfrihet til å komme inn og ut av vårt nabolag etter at hun var tilbake i arbeid.
Forbli-hjemme-tilværelsen ga folk panikk over nyhetene hver dag om pandemien. Fra den 23. januar til den 10. februar vokste antallet bekreftede tilfeller fra 1 000 til 40 000. Også under denne perioden forble den prosentvise økning (R0-faktoren) av bekreftede tilfeller på 2,1 prosent i mange dager på rad, som indikerer byråkratiets dataforfalskninger og tildekning. I begynnelsen av mars nådde antallet totalt bekreftede tilfeller 80 000, men antall nye tilfeller hver dag falt mye. Siden midten av mars og til begynnelsen av mai, etter instruks fra regjeringen, har gjenopptakelsen av arbeidet og skolevirksomheter blitt gjennomført i hver provins, en-etter-en.
Innledningsvis ble den syv-dager-lange nasjonale Lunar New Year-høytiden forlenget med ytterligere ei uke av landets statsråd. Mitt universitet ba oss om å vente på kommende bekjentgjøringer, og ikke møte tilbake på skolen før dét. Samtidig krevde universitetet at vi hver morgen skulle rapportere vår kroppstemperatur og om familiemedlemmer hadde vært utenfor området. Mine foreldre ble pålagt de samme forordningene av deres respektive arbeidsplasser.
I løpet av dette 14-dagers avbrekket, siden det hadde vært tilfeller der folk løy om det faktum at de hadde vært der utbruddene fant sted, styrket alle provinser og byer deres screening av hver enkelt person ved implementeringen av deres egne QR-koder for overvåkning av helsebetingelsene. Denne QR-koden krever at alle rapporterer hvor de selv og deres familie og familiemedlemmer befinner seg, deres helsetilstand, yrker, telefonnummer og ID-nummer. På grunn av innsamlingen av disse to siste dataelementene, har denne QR-koden blitt stadig mer nyttig for myndighetene fordi den knytter telefonnummer til faktisk identitet. Selv om ID-nummer ikke er nødvendig for mange ting, vil uansett vanligvis telefonnummer være nødvendig i de fleste tilfeller. Gyldigheten av ens egenrapporterte oppholdssted kan bekreftes ved å sjekke mobiltelefonforbindelser til forskjellige basestasjoner, og ID-registreringer innsamlet når du tar intercity-busser eller går gjennom tollen. Det rapporteres også om bredt anlagte installeringer av sikkerhetskameraer som blir brukt til fysisk å forhindre folk fra å dra ut til landsbygda og fra å forlate nabolag der det var klynger av tilfeller i byene.
Forøvrig, de uten smarttelefon kunne knapt dra noe sted fordi denne QR-koden kunne bare registreres på nettet. Når man av myndigheter blir bedt om å presentere denne QR-koden, da må man vise den på en smarttelefon med internettforbindelse. Følgelig var det en rapport om en gammel mann som ble tvunget til å reise til en annen by for å bo hos sine slektninger fordi han ikke hadde denne QR-koden.
Etter Lanterne-festivalen [den 8. februar] kunngjorde mitt universitet planer for online-forelesninger. De fleste barneskoler og ungdomsskoler la lignende planer for at skolen kunne begynne som vanlig. Alle barnehager utsatte oppstarten av deres semestre.
Etter Lanterne-festivalen dro min far, en offentlig ansatt, tilbake på jobb og fikk en lilla QR-kode slik at han kunne gå ut fritt, uten begrensninger. Men fordi mitt nabolag fremdeles var strengt angående screening av folk som kom inn og skulle ut, dro han for å bo i et annet nabolag i nærheten av der han jobber. Min mor, som er tekniker ved et større sykehus, forble hjemme i ytterligere to uker siden hennes arbeid ikke har noe med luftveissykdommer å gjøre.
Som jeg har nevnt, startet gjenopptakelsen av arbeid i butikker og på arbeidsplasser i de fleste byer etter midten av mars. Pandemien har imidlertid rammet mange mellomstore og små foretak hardt, og mange kunne ikke ansette på langt nær så mange personer som tidligere, som har ført til en utstrakt arbeidsledighet. Dette har utløst helt mye diskusjon på nettet. Mange er engstelige for arbeidsledighet. Selv for de som gikk tilbake til deres jobber har mange blitt tvunget til å akseptere færre arbeidstimer, og dermed lavere lønninger, som har ført til lavere livskvalitet.
På sosialmedier har jeg sett at selv om de flestes holdning til regjeringen ble bedre, spesielt når det sammenlignes med andre lands håndtering av pandemien, har de fleste skjønt at pandemien har skapt intensiverte internasjonale politiske konflikter og en global økonomisk nedgang. De er bekymret for at de på toppen av vanskeligheter de allerede har gjennomlevd skal møte flere ukjente, langsiktige og negative konsekvenser fra krisen utløst av denne pandemien.
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Dow Jones til 25 000 der antallet pandemidødsofre når 100 000
• Den globale pandemien og den globale krigen mot immigranter og flyktninger
(27. mai 2020)
• Amerikansk pandemi-tilsløring ansvarlig for tituseners død
(23. mai 2020)