Sikkerhetsstyrker brukte på torsdag tåregass for å spre demonstrasjonen mot regjeringen i nærheten av parlamentsbygningene i sentrum av Beirut, etter utbruddet ut raseri og frustrasjon over påfølgende regjeringers ansvar for den massive havneksplosjonen.
Demonstrantene ropte «revolusjon», slagordet fra protestene i oktober i fjor som krevde en slutt på sosial ulikhet, regjeringens misforvaltning, korrupsjon og det sekteriske politiske systemet som ble pålagt i etterdønningene av den libanesiske borgerkrigen fra 1975 til 1989, og som overrakte landet til de forskjellige krigsherrene.
Beirut-eksplosjonen og de påfølgende brannene har drept minst 157 mennesker og såret ytterligere 5 000, der minst 1 000 trenger sykehusbehandling i Libanons allerede overveldede helsevesen, med 120 som er i en kritisk tilstand.
Med mange som på sosialmedier er oppført som savnede vil antallet ofre bare stige når redningsarbeidere og familiemedlemmer nå tråler gjennom ruinene av titusenvis av bygninger som ble ødelagte eller skadet.
Rundt regnet 300 000, 12 prosent av byens befolkning, ble gjort hjemløse av eksplosjonen med en kraft som sprengte bygninger fra hverandre og blåste ut vinduer, og brannene som raste etterlot store deler av Beirut som en krigssone. Offisielle embetsrepresentanter har estimert tapene til å være fra 10 til 15 milliarder dollar.
Det tragiske resultatet er en tiltale av hele styringseliten, som i flere tiår har beriket seg på bekostning av libanesiske arbeidere, og gjort Beirut til en lekeplass for regionens millionærer og milliardærer.
Protestene vokste etter hvert som tusener tok til gatene også på fredag, og med massesamlinger som var planlagt for lørdag mot regjeringen til statsminister Hassan Diab, som ble brakt til makten tidligere i år etter at måneder-lange protester brakte ned regjeringen til Saad Hariri.
Diab, en tidligere professor i ingeniørfag ved Det amerikanske universitetet i Beirut, og uten politiske tilknytninger, ble utnevnt til å lede en «teknokrat»-regjering i et forsøk på å demme opp for protestene, etter de siste årenes lange rekke av milliardærer og arvinger av Libanons regjerende dynastier. Han var ikke mer i stand til å løse landets mangeårige økonomiske, sosiale og politiske problemer, og misligholdt i mars en Eurobond-obligasjon på $ 1,2 milliarder, og søker nå et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
Forrige tirsdagens katastrofale eksplosjoner oppslukte havneområdet i Beirut og boligområdene øst for bysentrum. Den enorme eksplosjonen, en femtedel så kraftig som den forårsaket av atombomba som ble sluppet på Hiroshima for 75 år siden, ble tilsynelatende utløst av sveisearbeider på et lagerbygg tilstøtende boligstrøkene. På havnas lagringsdepot hadde det i årevis vært bevart 2 750 tonn høyt eksplosivt ammoniumnitrat, uten relevante kontroll- og sikringstiltak.
Det kraftige kjemikaliet, anvendt som eksplosiver i gruvedrift og til gjødselsproduksjon, hadde vært lagret der siden myndighetene beslagla et defekt skip som fraktet lasten fra Georgia til Mosambik etter at eieren stakk, og til tross for beordringer om fjerning og gjentatte advarsler om faren det utgjorde. En lignende eksplosjon i den kinesiske havna i Tianjin i 2015 drepte 173 og såret hundrevis av andre.
Regjeringen sa at 16 embetsfunksjonærer som visste om ammoniumnitratet, deriblant havn- og tollfunksjonærer, dommere og tidligere ministre, var under husarrest og/eller underlagt reiseforbud, men den har ikke bekjentgjort deres navn. Sentralbanken skal angivelig ha frosset kontoene tilhørende sjefen for Beiruts havn, direktøren for det libanesiske tollvesenet og fem andre embetsfunksjonærer.
President Michel Aoun har igangsatt en granskning av eksplosjonen, for å se om «ytre innblanding» så vel som uaktsomhet var faktorer, av et utvalg som skulle rapportere innen fire dager. Dette var et nikk i retning av de som har forsøkt å tilskrive eksplosjonen til den Iran-støttede borgerlig-geistlige gruppa Hizbollah, med påstander om at lageret var et arsenal av eksplosiver for gruppa som foranlediget et luftangrep fra Israel, som Libanon i flere tiår har vært i en krigstilstand med.
Ingen av disse tiltakene har gjort noe for å berolige allmennheten. Raseriet mot den politiske eliten har bare blitt forsterket der regjeringen ikke har kunngjort noen tiltak for å hjelpe de etterlatte eller de hjemløse. Befolkningens mistillit til alle politikere og offisielle institusjoner er av en slik størrelsesorden at hjelpeorganisasjoner i Libanon har oppfordret både enkeltpersoner og regjeringer til å donere direkte gjennom dem, for å omgå de korrupte politikerne.
Ikke én minister har vært på besøk i de rammede områdene, enn si trøstet de etterlatte og hjemløse familiene, uten tvil av frykt for deres liv. Politikere som har vist seg offentlig, deriblant den forrige statsministeren Saad Hariri og tidligere justisminister Mari-Claude Najm, ble pepet ut. Rasende demonstranter fortalte Hariri: «Må du ikke engang tenke på å komme tilbake til makten,» mens Najm ble dynket med vann.
Skadene på havna, en av de travleste i det østlige Middelhavet, som har håndtert 60 prosent av landets importer, vil få ødeleggende konsekvenser for Libanon og føre til mangel på viktige varer som mat, drivstoff og medisinsk utstyr. Brannen har også skadet eller ødelagt kornterminalen og siloene som normalt holder 85 prosent av landets kornbeholdning, med potensial til å forårsake stor matmangel.
Men konsekvensene brer seg langt forbi Libanon. Beirut er også innskipingshavn for mat og grunnleggende varer som transporteres til Syria, og for videre befordring over land til Jordan, under betingelser der Israels havner er utelukket for både Libanon og Syria, samtidig som Libanons nordlige havn i Tripoli ikke har kapasitet til å kunne erstatte Beirut.
Landet, med 6 millioner som inkluderer 2 millioner flyktninger, vaklet allerede under innvirkningen av den verste økonomiske og finansielle krisen noensinne – blant annet en valuta som de siste ukene har tapt 80 prosent av sin verdi, skyhøy inflasjonen, en dobling av matvareprisene, tap av arbeidsplasser og en utbredt og stadig voksende fattigdom, alt forverret av koronaviruspandemien.
På torsdag besøkte den franske presidenten Emmanuel Macron landet, som den første internasjonale størrelsen. Denne representanten for den tidligere kolonimakten i Libanon og Syria, som i Frankrike undertrykker den flere-år-lange «gule vest»-protestbevegelsen, spaserte gjennom det historiske nabolaget Gemmayzeh, hjemstavn for Libanons velstående kristne og sunnimuslimske borgere.
Hans oppdrag, angivelig for å tilby bistand, var i realiteten for å sikre at Libanons elite intervenerer og organiserer en kontrarevolusjon mot arbeiderklassen og tilrettelegge for elimineringen av den Iran-støttede borgerlig-geistlige gruppa Hizbollah som en politisk og militær kraft i Libanon og Syria.
En rapport i den israelske avisa Haaretz refererte de som entusiastisk hilste Macron, som ytret: «Herr President, du er på General Gouraud Street, han som frigjorde oss fra Det osmanske riket og tyrkerne. Frigjør oss fra de nåværende myndighetene.» Andre ropte: «Herr Macron, frigjør oss fra Hizbollah.» Et opprop som ba om at Libanon måtte settes under et fransk mandat, samlet på 24 timer 55 000 underskrifter.
Macrons løfte om å levere presserende internasjonal bistand var betinget av kravet om «radikal politisk reform», innrettet på å kanalisere libanesiske arbeideres legitime raseri inn bak den franske imperialismens lokale marionetter. Han hevdet at han «aldri ville blande seg inn i libanesisk politikk», men ville søke en «ny politisk avtale» fra landets ledere, og der han presset hardt for endring, sa han: «Jeg vil stille dem til ansvar.»
Det er en reell fare for at i mangel av et revolusjonært lederskap som fremmer et perspektiv for å forene arbeiderklassen, vil protestene som opprinnelig motsatte seg sekterisk politikk og sosial ulikhet, akkurat som i Egypt i årene 2011 til 2013, bli avledet langs reaksjonære linjer.
Kravene fra massene av libanesiske arbeidere og ungdommer, i likhet med kravene til arbeidere som har reist seg til opprør over hele regionen, i Europa, USA og andre steder, er diametralt motsatte deres politiske lederes. De kan ikke løses annet enn i den libanesiske arbeiderklassens kamp i fellesskap med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, for en omveltning av kapitalismen og byggingen av sosialisme i Midtøsten, og i verdensmålestokk.