Dette er del én del av en todelt artikkel. Del to legges ut onsdag den 12. august.
De neste milepælene i 2020-valget nærmer seg raskt, med Demokratenes presumtive presidentkandidat Joe Biden som i løpet av inneværende uke skal bekjentgjøre sin parkamerat, med Den demokratiske nasjonalkonvensjonen (DNC) som åpner neste mandag, og Den republikanske konvensjonen (RNC) uka etter.
Dette er en høvelig anledning til å gjennomgå det politiske programmet Biden har fremmet, og motbevise medienes ustanselige påstander om at Demokratenes presidentnominerte, og forøvrig partiet som helhet, har forflyttet seg til venstre og at det eksisterer store, til-og-med uoverskridelige forskjeller mellom Demokrater og Republikanere om praktisk talt ethvert viktig politisk saksanliggende.
Siden konkurransen om nomineringen av Demokratenes presidentkandidat ble avsluttet i mars, med Vermont-senator Bernie Sanders’ beslutning om å trekke seg ut og støtte den tidligere visepresidenten, har påstandene om en «forflytning til venstre» fra Demokratenes side vært en veritabel trommehvirvel i mediene.
Disse påstandene er vanligvis kombinert med antydninger om at Sanders har utøvd politisk press gjennom felleskomitéer nedsatt av Biden-kampanjen for å dekke seks hovedområder, deriblant klimaendringer, reform av strafferetten, utdanningen, helsetjenestene, immigrasjonspolitikken og økonomien.
Konklusjonene fra disse komitéene – hver av dem bemannet av fem Biden-representanter og tre Sanders-representanter – har blitt forelagt Den demokratiske nasjonalkonvensjonens (DNC) plattformkomité, og et 80-siders utkast til plattform er satt sammen, og offentliggjort den 21. juli.
Mens Biden-kampanjen glatt avskrev noen av hovedforslagene fra Sanders og senator Elizabeth Warren – eksempelvis ingen «Medicare for all» og ingen «Green New Deal» – ble det gitt innrømmelser hva angår innlemming av språkformuleringer og til-og-med noen spesifikke retningslinjer i områder som ettergiving av gjeld på studielån.
Men innsatsen for å promotere denne prosessen, både av Sanders selv og fra hans pseudo-venstre apologeter, har tilslørt et mer fundamentalt karaktertrekk ved den fremkommende Biden-kampanjen: Dens fullstendige underordning til foretaks-Amerika og kravene fra militær-etterretningsapparatet.
Dette har ikke involvert noen intern reorientering for kandidaten selv. Tvert imot. Biden er en dypt reaksjonær figur som personifiserer Det demokratiske partiets rolle som en møteplass for Wall Street og CIA for å komme til enighet om amerikansk imperialismes neste trinn.
Det er bare ett år siden Biden ble fanget på et opptak der han beroliget velbeslåtte donorer ved et pengeinnsamlingsarrangement på Manhattan, med uttalelsen: «Ingens levestandard vil endres, ingenting ville endres fundamentalt sett», dersom han vant Demokratenes nominering, beseiret Trump i 2020 og ble innsverget som president i januar 2021.
Gjennom hele Det demokratiske partiets primærvalgkonkurranse for presidentnominert førte Biden kampanje som kandidaten som ville gjenopprette det han kalte et «normalt Amerika», dvs. Amerika som det var under administrasjonen som forut for Trump, med Barack Obama som president og han selv som visepresident.
Utkastet til Demokratenes valgplattform
Dette temaet understrekes i utkastet til Det demokratiske partis valgplattform, som refererer til «Obama-Biden-administrasjonen» et dusin ganger, alltid i de mest flatterende vendinger, og presenterer et bilde av amerikansk liv i årene 2009 til 2016 som er ugjenkjennelig for enhver som faktisk gjennomlevde denne perioden av dyp økonomisk krise, endeløs nøysomhet, innstramminger og lønnsnedskjæringer, og med vedvarende kriger og andre imperialistiske uhyrligheter.
Svermingen over de idylliske dagene under Obama-Biden utelater ett overordnet politisk spørsmål: Dersom denne Demokrat-administrasjonen var slik en suksess, hvordan var det mulig for Republikanerne å ta kontroll over Kongressen – Representantenes hus i 2010, deretter Senatet i 2014 – for til slutt å vinne Det hvite hus under Trump i 2016?
Vi kommer tilbake til dette spørsmålet senere.
Utkastet til Demokratenes valgplattform er kanskje mest bemerkelsesverdig for hva det utelater snarere enn hva det omhandler. Ordet «kapitalisme» forekommer for eksempel ikke i det 80-siders utkastet. Det er ingen referanse til finanskrasjet i 2008, til redningen av Wall Street, til bilindustriens tvangskonkurs med nedskjæringen av nytilsatte arbeideres lønninger med 50 prosent, eller til den langstrakte stagneringen i antallet arbeidsplasser og levestandardnivå, som alt var kjennetegn for «Obama-Biden-administrasjonen».
På arenaen for «Obama-Biden»-utenrikspolitikken er det ikke nevnt noe om drone-missilangrep eller attentater, USA-NATO-krigen mot Libya, USAs oppmuntring til Saudi-krigen i Jemen, Obamas «vippe til Asia» som involverte utplasseringen av amerikanske krigsskip og krigsfly mot Kina, det USA-støttede kuppet i Honduras eller det USA-støttede kuppet i Ukraina, der spydspissen var fascister og antisemitter.
Mye av plattformen består av liberal-klingende standardvare om økonomisk og sosial rettferdighet, utvidet tilgang til helsetjenester, redning av miljøet og gjenoppretting av en «økonomi som fungerer for alle» (et retorisk nikk til Sanders her). Men de faktiske forslagene er langt mer beskjedne enn Sanders’ demagogi: Ei minstelønn på $ 15 per time; et offentlig alternativ som skal tillegges Affordable Care Act [‘Obama-care’; loven om tilgang til rimelig helseforsikring]; besørge at «investorer betaler de samme skattesatsene som arbeidere», (ikke akkurat en radikal omfordeling av samfunnsformuen); gjeninntre i Paris-traktaten om global oppvarming, en rent kosmetisk gest; og noe ettergivelse av gjeld for studielån, etter at låntakerne har nedbetalt i 20 år (halve deres arbeidsliv!)
Plattformen begynner med et kort avsnitt om koronaviruspandemien, det overordnede saksanliggendet for folkehelse- og sosialspørsmål som konfronterer hele befolkningen i landet. Denne overflatiske passasjen sier ingenting om kampanjen for å tvinge arbeidere tilbake til arbeid på utrygge arbeidsplasser eller om gjenåpningen av skolene. Den tar ikke til orde for noen ny lockdown eller andre nødssituasjonstiltak for å redde de millioner av menneskeliv som nå er truet.
Språket er besynderlig ute av kontakt med de reelle betingelsene som arbeidende mennesker står overfor. «I delstater og byer over hele landet tvinges for mange foreldre til å velge mellom å beholde jobben og holde deres barn trygge,» lyder det i plattformen, som foreslår å tilby utvidet barnetilsyn som en løsning. Faktisk er arbeidere opptatt av at det er deres jobber som setter deres egne og deres barns liv i fare.
De hele fire sidene om koronaviruset blir stilt i skyggen av påfølgende passasjer som utdyper tiltak for å bygge opp formuene til kvinnelige gründere og gründere med minoritetsbakgrunn, som er plattformens veritable besettelse.
Når marxister karakteriserer identitetspolitikk som politikken til svarte, latinamerikanere og kvinner fra småborgerskapet er det ikke bare en frase, men en sosiologisk virkelighet: Demokratenes plattform oppfordrer regjeringen til å «likestille de etablerte veiene for bygging av rikdom» for individer fra disse sosiale gruppene, og utvikle «politiske retningslinjer som besørger såkornkapital for deres tilgang til den økonomiske sikkerheten av verdieierskap.»
I klasseformuleringer søker ikke Det demokratiske partiet å redusere gapet i klasse-velstand, den gapende sosiale kløfta mellom multimillionærene og milliardærene på toppen av samfunnet og alle de andre. Partiet har kun til hensikt å «lukke racial-velstandsgapet», med andre ord å få brakt et tynt sjikt av svarte, latinamerikanere og kvinner opp i den privilegerte overklassen, der de kan delta i utbyttingen av hele arbeiderklassen, svarte, hvite, latinamerikanere og immigranter.
Biden og Wall Street
Biden unner seg litt antiWall Street-retorikk fra tid til annen, men alltid innenfor forsiktig avklarte grenser, og alltid med et nikk og et blunk til hans faktiske støttekrets, de superrike, for å la dem vite at dette bare er valgårsdemagogi som ikke vil ha noen reelle konsekvenser.
I mai, da billioner i føderale nødhjelpsmidler flommet til Wall Street og selskaps-Amerika, kritiserte Biden-kampanjen Trump-administrasjonen for «å utføre det som nå er den største selskapsredningen i amerikansk historie på en måte som er systematisk rigget til fordel for storselskaper, de velbeslåtte og finanssektoren – og mot arbeidende mennesker og middelklassefamilier».
Dette var såvisst en relevant beskrivelse, men uttalelsen erkjente ikke at den vedtatte loven CARES Act, som finansierte redningen, ble vedtatt med 96 mot 0 stemmer i Senatet og med en muntlig avstemming i det Demokrat-kontrollerte Rrepresentantenes hus. Biden fortalte senere ei gruppe velstående støttespillere at som resultat av det folkelige tilbakeslaget mot redningen måtte det bli noen reformer i finanssektoren, og at han ville «se på de institusjonelle endringene vi kan foreta, uten at vi blir et ‘sosialistisk land’ eller noe av det fjaset [‘malarkey’].»
Andre forslag til innenrikspolitikk kombinerer de mest magre reformforslagene mulig, med et sporadisk pie-in-the-sky løfte (antagelig trukket fra Sanders-Warren-leiren) som ingen i Biden-kampanjen eller Kongressens Demokrat-lederskap tar på alvor.
Følgelig utgyter seksjonen om fattigdom: «I det rikeste landet på jorda er det en moralsk styggedom at noe barn noensinne må gå til sengs sultent.» Sant nok, men hvorfor skar da Obama-Biden-administrasjonen ned på programmet for matkupponger? Biden lover nå å øke lovbaserte rettigheter, og å «fjerne barrierer som forhindrer tidligere fengslede fra tilgang til matbistand». Ikke sult ut de som nettopp er løslatt fra fengsel: Hvilket monument over Det demokratiske partis raushet!
Helsetjenestedelen forplikter seg til å «bygge et helsevesen som er drevet av pasientenes behov og behovene til personene som pleier dem, i stedet for av selskapenes profittmotiver». Biden foreslår imidlertid å etterlate disse profittsøkende storforetakene – legemiddelprodusenter, sykehuskjeder, utstyrsprodusenter, forsikringsselskaper – som ansvarlige for besørgingen av helsetjenester. Plattformen legger til: «Demokrater vil kjempe mot ethvert forsøk på å redusere Medicare-rettigheter og støtte en søking etter finansielt bærekraftige retningslinjer [min vektlegging – PM] for å utvide Medicare til å dekke tannpleie, syn og hørsel.» Med andre ord, når griser tar av og flyr.
En av plattformens grøvste hyklerier er en kort erklæring om pressefrihet: «Demokratene avviser helhjertet president Trumps nedverdigelse av den frie og uavhengige pressen, som har truet journalisters liv, bidratt til å fyre opp under konspirasjonsteorier og utdypet mistilliten mellom amerikanere og deres regjering.» Men, det var Obama-administrasjonen som rettsforfulgte flere journalister og varslere enn noen annen amerikansk regjering i historien, deriblant fengslingen av Chelsea Manning og iversetting av kampanjen mot Julian Assange og WikiLeaks.
Om immigrasjon snakker Demokratenes plattform om å «rette opp Trump-administrasjonens urett». Antagelig ble denne formuleringen valgt for å unngå å diskutere «Obama-Biden-administrasjonens urett», som deporterte flere udokumenterte arbeidere enn noen tidligere administrasjon, og var først ute med metodene – interneringsleirer, separering av foreldre og barn – som Trump har videreutviklet til full utfoldelse.
Biden oppfordrer til reformering av lederskap og opplæring i ICE og CBP [de føderale etatene for Immigrasjon og tollhåndhevelse og Tollvesen og grensebeskyttelse], dvs. ikke for avskaffelsen av dem, ikke engang avskaffelsen av spesialstyrkeenheten BORTAC som i forrige måned ble sluppet løs i byen Portland.
Verdt å merke seg er at Biden i forrige uke i et intervju med journalister fra [minoritets-interesseorganisasjonene] National Association of Black Journalists og National Association of Hispanic Journalists, var nøye med å distansere seg fra antydningen at hans uttalte motstand mot Trumps grensemur skulle bety at en fremtidig Biden-administrasjon ville rive den.
«Det vil ikke bli én ny fot med mur fra min administrasjon, nummer én,» sa han. Deretter erklærte han sin støtte for å bruke overvåkningsteknologi i stedet for en fysisk mur. «Jeg skal sørge for at vi har grensevern, men det kommer til å være basert på at vi bruker høyteknologisk kapasitet for å hanskes med det. Og ved inngangsportene – det er der alle de dårlige tingene skjer.»
Fortsettelse følger
Forfatteren anbefaler også:
Joe Biden: A familiar face, a deeply reactionary record
[23. september 2019]
Obama selects Biden to reassure the US ruling elite
[25. august 2008]