Perspective

Trumps illegale makttilegnelse og spøkelset av amerikansk bonapartisme

USAs president Donald Trump kunngjorde på lørdag ei rekke tiltak angivelig siktet på utløpet for det føderale arbeidsledighetsbidraget, som markerer en ny fase i hans forsøk på å avskaffe alle konstitusjonelle begrensninger av presidentens makt.

Trump kunngjorde en utsettelse for den føderale lønnsskatten [‘payroll tax’], som ville undergrave finansieringen av [det offentlige pensjons- og arbeidsledighetssystemet] Social Security, og en forlengelse av føderale arbeidsledighetsbidrag på et langt lavere nivå.

Kongressen tillot at det supplerende føderale ledighetsbidraget fikk utløpe for mer enn to uker siden, og kastet dermed de 16 millioner ledigstilte arbeiderne i USA og deres familier ut i fattigdom. Utløpet av det supplerende føderale ledighetsbidrag på $ 600 i uka betyr at de ukentlige utbetalingene nå har falt til nivåene av delstatenes fastlagte rettigheter, som kan være så lave som under $ 300.

Trumps tiltak utgjør en illegal inntrenging på Kongressens fullmakter, slik de er nedfelt i Konstitusjonen, som erklærer at «Kongressen skal ha fullmakt til å ilegge og innkreve skatter ... og besørge ... USAs generelle velferd.»

Trumps tilraning av Kongressens eksklusive fullmakter for beskatning og godkjenning av utlegg er det siste trekket i en serie av grunnlovsstridige handlinger. I februar i fjor erklærte Trump en nødssituasjon for å få omdisponert Pentagon-midler, i trossing av Kongressen, for å bygge opp sitt undertrykkingsapparat på grensa mot sør.

I juni, midt under masseprotester mot politivold, truet Trump med å påkalle Oppstandsloven og utplassere militæret over hele landet. Da deler av militæret motsatte seg dette kuppforsøket, av frykt for at det ikke var tilstrekkelig forberedt og ville foranledige en sosial eksplosjon, sendte Trump i stedet føderale grenseagenter til Portland i Oregon, der de slo løs på demonstranter og plukket opp protesterende som de førte vekk i umerkede kjøretøy.

Under kunngjøringen av de nye tiltakene presenterte Trump seg som voldgiftsmannen for en fastlåst situasjon i Kongressen. «Politiske spill som skader amerikanske liv er uakseptabelt, spesielt under en global pandemi, og derfor tar jeg grep for å gi amerikanere økonomisk sikkerhet,» sa Trump. På spørsmål om han «prøvde å sette en ny presedens for at presidenten kan omgå Kongressen,» repliserte Trump: «Kongressen har forhindret ... folk fra å få sårt tiltrengte penger.»

Trumps handlinger har karakter av bonapartisme. Begrepet er avledet fra det historiske eksemplet av den berømte franske generalen som i 15 år styrte Frankrike som en diktator. I begrepets moderne anvendelse betegner det den politiske situasjonen som oppstår i en periode med akutt sosial spenning, der de tradisjonelle normene for det borgerlige demokrati blir dysfunksjonelle. Den kapitalistiske statens utøvende maktgrein – i USA, presidenten – utnytter uføret til å utvide sin makt.

Bonapartisten synes tilsynelatende å heve seg over klasser eller de stridende politiske fraksjonene som den borgerlige politikken, i samsvar med de konstitusjonelle bestemmelsene, normalt forvaltes etter. I tiltakende grad basert på statens undertrykkende krefter – militæret, politiet, etterretningsorganene, og om nødvendig paramilitære styrker – hevder presidenten seg som en super-meklingsmann for konflikten mellom fraksjoner og klasser. Rent faktisk taler han imidlertid for bestemte klasseinteresser.

Trotskij skrev om fenomenet med bonapartistiske diktaturer i Europa, som kom til makten før fremveksten av fascismen:

Bonapartismen, der den politisk hever seg over klassene, representerer alltid og i alle epoker – i sosial forstand for den saks skyld i likhet med sin forgjenger caesarismen – den sterkeste og fasteste delen av utbytternes regjering; følgelig kan den dagsaktuelle bonapartismen ikke være annet enn finanskapitalens regjering, som dirigerer, inspirerer og korrumperer toppsjiktene av byråkratiet, politiet, offiserskasten og pressen.

Trump har enda ikke skapt et diktatur. Svindlerartisten fra eiendomsmarked og casinoer – uten militære erobringer å skryte av – har begrenset legitimering til å kunne posere som en moderne Bonaparte av i dag. Men alle hans handlinger er innrettet på opprettelsen av et slikt diktatur.

Trumps makttilegnelse er muliggjort av den løgnaktige og svikefulle karakteren av hans opposisjon i Det demokratiske partiet. Demokratene presenterer seg som sympatisk innstilt overfor de ledigstilte arbeidernes situasjon, mens de i virkeligheten representerer interessene til et foretaks- og finansoligarki som materielt har fordel av å kutte ledighetsrettighetene – de samme interessene som Trump taler for.

På den ene siden har House Speaker Nancy Pelosi i Representantenes hus gjentatte ganger sagt at hun søker en forlengelse med full dekning av de føderale ledighetsrettighetene. På den andre siden introduserte Demokraten Chuck Schumer, minoritetslederen i Senatet, i forrige måned et lovforslag som ville kutte forlengede ledighetsrettigheterer «med $ 100 når ledighetsraten falt under 11 prosent [i en gitt delstat], og med ytterligere $ 100 hver gang raten falt med nok ett prosentpoeng,» ifølge New York Times. Gitt at den offisielle amerikanske arbeidsledighetsraten allerede er på 10,2 prosent, ville Schumers forslag bety en nedskjæring av ledighetsytelsene for de aller fleste arbeidsløse i USA.

New York Times, hovedavisa tilknyttet Det demokratiske partiet, kalte Schumer-lovforslaget «en smartere måte å besørge arbeidere med nødvendig og rettidig bistand».

Washington Post, den andre vesentlige amerikanske avisa innordnet med Det demokratiske partiet, oppfordret til en «fornyelse av ledighetsrettigheter til forhøyet nivå, men uten å virke demotiverende for å gå til arbeidet». Begrepet «demotiverende» er en fordekt eufemisme for kutting av ledighetsytelsene, som angivelig holder arbeidere tilbake fra å gjenoppta deres arbeid.

I en kronikkartikkel publisert i Washington Post i forrige måned, erklærte Jason Furman, tidligere styreleder for Council of Economic Advisers, og Timothy Geithner, tidligere finansminister, begge under Obama, at «en forlengelse av rettigheten til den ukentlige ledighetsforsikringen på $ 600, som ble vedtatt ved starten av nedstengingen, nå ikke har noen mening lenger.»

Den grunnleggende virkeligheten er at Demokratene, kongressrepublikanerne og Trump, til tross for de forskjellige politiske rollene de spiller, støtter den samme fundamentale politikken til styringsklassen, bakket av begge partiene, som respons på Covid-19-pandemien.

I midten av mars, da pandemien truet med å forårsake en vesentlig finanskrise for overforgjeldede amerikanske banker og storselskaper, forente Demokratene og Republikanerne seg nesten enstemmig for å vedta den såkalte CARES Act, som sanksjonerte multibillioner-dollar-redningen av Wall Street og de rike. Da det gjaldt å få utlevert penger til de rike, forsvant plutselig «the gridlock» [den fastlåste situasjonen] i Washington.

Så snart den massive redningspakka for storselskapene var vedtatt adopterte den amerikanske styringsklassen umiddelbart sitt mantra om at «kuren ikke må bli verre enn sykdommen» og forlangte at arbeidere måtte komme seg tilbake til arbeidet.

Både den føderale regjeringen og delstatene droppet raskt selv de mest minimale anstrengelser for å få begrenset og kontrollert pandemien, der mer enn halvparten av guvernørene gjenåpnet næringsvirksomheter i strid med den føderale folkehelseetaten CDCs egne retningslinjer, deriblant Demokrat-guvernørene i Maine, North Carolina, Kansas og Colorado.

Den for tidlige gjenåpningen av næringsvirksomheter har fyrt opp under en massiv gjenoppblomstring av pandemien, og mer enn 1 000 personer er nå dens ofre hver dag.

Kuttingen av rettighetene til ledighetsytelser er avgjørende for å få tvunget arbeidere tilbake til arbeidet gjennom en form for økonomisk verneplikt, innrettet på å drive ned kostnadene for arbeidskraften og få blåst opp storselskapenes profitter ved å ofre arbeidenes og deres familiemedlemmers liv.

Det er fullt mulig at Demokratene og Republikanerne i Kongressen vil komme til enighet om en plan for å forlenge rettighetene til ledighetsytelser, der de bruker Trumps forslag som ei grunnlinje for å komme til en avtale som kutter ned rettighetene, som de alle er enige om er nødvendig. Dette vil imidlertid ikke løse noe.

Kapitalismen er uforenlig med samfunnets behov, da den er uforenlig med demokratiske styreformer. Enhver løsning på et progressivt grunnlag for katastrofen med den spredende pandemien og den sosiale katastrofen som oppsluker USA, er betinget av arbeiderklassens uavhengige inngrep på grunnlag av et revolusjonært og sosialistisk program.

Loading