Bidens utkast for et høyreorientert presidentskap: Del to

Dette er andre del av en todelt artikkel. Del én ble publisert tirsdag den 11. august.

Biden om utenrikspolitikk

Den lengste enkeltdelen av utkastet til Demokratenes valgplattform omhandler utenrikspolitikk. Dette var Bidens hovedfokus i den andre halvdelen av hans lange karriere i Senatet, etter at han i 1997 ble rangerende Demokrat i Senatets komité for utenriksrelasjoner. Han spilte en vesentlig rolle for å få samlet Kongressens støtte til Bill Clintons bombing av Serbia i 1999, for krigen i Afghanistan i 2001, og for USAs invasjon av Irak i 2003.

Bemerkelsesverdig nok var ikke utenrikspolitikk med blandt de seks plattform-undergruppene der Sanders’ og Bidens medarbeidere samarbeidet. Dette var både et speilbilde av Sanders’ mangeårige nekting av å gjøre noen seriøs appell til det amerikanske folks antikrigsentimenter, hans generelle støtte til Obama-Biden-administrasjonens krigspolitikk, og hans erkjennelse av at Biden på dette området må ha ei fri hånd for å kunne gjøre sine arrangementer med nasjonal-sikkerhetsapparatet.

Denne plattformdelen inneholder de åpne erklæringene, som det er tradisjon for i begge de store amerikanske kapitalistpartiene, om at det amerikanske militæret må være nummer én i verden og i stand til å gå til krig hvor som helst på planeten, uansett hvor fjernt fra USA, med sikkerhet for seier.

Demokratenes hovedkritikk av Trump er at hans «America First»-orientering har fremmedgjort tradisjonelle amerikanske allierte og svekket amerikansk imperialismes globale stilling. Én passasje erklærer sarkastisk:

USA bør sitte ved enden av bordet hvorenn amerikaneres sikkerhet og velvære står på spill, i arbeid for felles sak med våre allierte og partnere. Gang på gang har Trump-administrasjonen stormet ut, etterlatt Amerikas sete ved bordet ledig, og med amerikanske interesser på menyen.

Denne delen går videre hen til å bemerke at USA må konfrontere verden «som den er i dag, ikke som den var før president Trumps ødeleggelse» av amerikansk innflytelse. Med andre ord, Washington må gå for å gjenerobre gamle posisjoner som nå er inntatt av USAs rivaler: En oppskrift for konflikt i en verdensmålestokk.

Dokumentet angriper Trump for svakhet overfor Russland, og hevder: «Han har presset på for å bringe Russland tilbake inn i G7 samtidig som han har skjelt ut våre NATO-partnere, og han har ignorert etterretning om russiske dusører for dreping av amerikanske tropper og andre koalisjonsstyrker i Afghanistan.» Men dokumentet sier ingenting om riksrett-tiltalen, Mueller-etterforskningen og andre bestrebelser fra kongressdemokratene for å få brukt den falske antiRussland-agitasjonen til å undergrave Trump, eller tvinge frem en mer konfronterende politikk overfor Moskva.

Plattformen hevder: «Demokratene vet det er på tide å få brakt nesten to tiår med uopphørlig konflikt til opphør. Våre militære engasjementer, som har strukket seg fra Vest-Afrika til Sørøst-Asia, har kostet mer enn $ 5 billioner og har krevd mer enn en-halv-million liv. Vår krig i Afghanistan er den lengste krigen i amerikansk historie, der de yngste amerikanske troppene nå slåss i en krig som ble lansert før de engang var født.»

Plattformen bemerker at Trump hadde lovet å avslutte «for-alltid kriger», men i stedet har videreført og utvidet dem. Det samme kan selvfølgelig sies om Barack Obama, som stilte til valg i 2008 som en angivelig antikrigkandidat, for deretter å videreføre krigene til Bush-administrasjonen, og legge til sine egne (Libya, Syria, Jemen). Bidens løfter om å avslutte USAs militærintervensjon i Midt-Østen er tilsvarende verdiløs. Amerikansk imperialismes kjerneinteresser er involvert: olje, militærallianser med Israel, Egypt og Saudi-Arabia, konflikten med Iran, kampen mot Russland og Kina om innflytelse.

Demokratenes plattform støtter en fortsatt amerikansk militær tilstedeværelse i Irak «for å trene våre irakiske partnere», og i Syria for å opprettholde «offensiven mot ISIS» samtidig som den amerikanske alliansen med kurdiske styrker i Syria gjenopprettes.

Plattformen erklærer: «Vår forpliktelse til Israels sikkerhet, landets kvalitative militære kapasitet og dets rett til å forsvare seg» skal være «jernkledd». Opprinnelig refererte plattformspråket til den israelske «okkupasjonen» av Vestbredden, et begrep som ble fjernet etter Bidens personlige insistering. Utkastet kritiserer nå bare «bosettingutvidelse» og «annektering».

Biden lover å «stenge ned interneringssenteret ved Guantanamo Bay», akkurat som Obama lovet i 2008. Tolv år senere står fengselet fortsatt ved lag, og ikke én av fangene har blitt stilt for retten.

På temaet Kina angriper Demokratenes plattform Trump fra høyre, og hevder at hans politiske retningslinjer for handelskrig ikke har gjenopprettet arbeidsplasser i USA, og den lover å «stå opp mot» Kina for landets handelspraksis og påståtte tyveri av intellektuell eiendom.

I tillegg er det denne forpliktelsen: «Vi vil understreke vårt globale engasjement for navigasjonsfriheten, og motstå det kinesiske militærets intimidering i Sør-Kinahavet. Demokrater er forpliktet til loven Taiwan Relations Act og vil fortsette å støtte en fredelig løsning av problemer på tvers av Taiwan-sundet, i samsvar med ønskene og det beste for folket på Taiwan.»

I sitt intervju med minoritetsjournalister, referert til i første del av denne artikkelen, svarte Biden på ett utenrikspolitisk spørsmål. Han sa at Trumps tariffer på kinesiske varer hadde fremprovosert gjengjeldelse som hadde ruinert amerikansk produksjon og landbruk. «Vi går etter Kina på feil måte,» erklærte han og sa at en Biden-administrasjon ville gjennomgå tariffene og fokusere på anliggender som å beskytte intellektuell eiendom og motsette seg Beijings restriksjoner for amerikanske næringsvirksomheter som opererer i det kinesiske markedet.

Et annet område der Biden har tilbudt en mer reaksjonær og aggressiv utenrikspolitikk enn Trump er Venezuela, der den USA-støttede destabiliseringskampanjen mot regjeringen til president Nicolás Maduro har produsert flere mislykkede militæroperasjoner, men ingen varig suksess.

Etter at Trump nylig ga uttrykk for at han hadde mistet tillit til politikken om å anerkjenne den tidligere parlamentarikeren Juan Guaidó som landets «legitime» president, og foreslo at han kanskje var åpen for å møte Maduro, begynte Biden-kampanjen raskt å kjøre spanskspråklige reklamefilmer [på fjernsynet] i Sør-Florida med appeller til venezuelanske og kubanske ultra-høyre-eksilanter.

«Donald Trump er ingen venn av det venezuelanske folket, som kjemper for menneskerettigheter og demokrati i sitt land,» hevdet kampanjen. «Trump er tvetydig om anerkjenningen av lederen for den venezuelanske nasjonalforsamlingen, den eneste legitime demokratiske institusjonen i landet, og vurderer å møte nok en diktator – denne gangen Nicolás Maduro,» erklærte annonsen.

Demokratenes utkast til plattform gjenspeiler denne linja, og erklærer: «Vi vil avvise president Trumps mislykkede Venezuela-politikk, som bare har tjent til å befeste Nicolás Maduros diktatoriske regime og forverre en menneskerettighets- og humanitær krise.»

Hvor kom Trump fra?

Som vi bemerket ovenfor er den mest slående motsetningen i Det demokratiske partiets plattform som fremmes av Biden-kampanjen dens manglende evne til engang å forsøke å forklare hvordan Obama-Biden-administrasjonens angivelige glansår i 2016 førte til Hillary Clinton-kampanjens fiasko, og til valget av Donald Trump.

Standardforklaringene til Det demokratiske partiets operatører og deres mediesupportere kommer i to smaksvarianter: Russerne gjorde det, og det amerikanske folket er uforbederlig rasistisk.

Den første forklaringen oppsto fra antiRussland-kampanjen som allerede før valget ble lansert av New York Times og Clinton-klanen, som hevdet at russiske operatører hadde hacket seg inn i Det demokratiske partiets dataservere og lekket svertende informasjon til WikiLeaks, og dermed undergravd Demokratenes kampanje.

Det spilte ingen rolle for disse ny-McCarthyistene at det aldri ble fremlagt noe bevismateriale for en russisk hackingoperasjon, men bare de ubelagte påstandene fra CIA-direktør John Brennan og andre etterretningsrepresentanter. Heller ikke at dokumentene offentliggjort av WikiLeaks var sanne – og derfor så ødeleggende, siden de avslørte både skitne triks utført av offisielle representanter for Det demokratiske partiet for å undergrave Sanders-kampanjen og bistå Clinton, og forøvrig Clintons egen innsats for å vinne støtte fra flere Wall Street-publikum, med hennes løfter om å beskytte deres interesser.

Det mer sofistikerte (men ikke mindre falske) argumentet var at hvite arbeiderklassevelgere hadde blitt fremmedgjort av åtte år med en afroamerikansk president, og hadde tatt ut deres hudfargebaserte misbehag ved å stemme for den republikanske rasistdemagogen.

Denne påstanden ignorerte omfattende bevis for at økonomiske misbehag og ikke hudfargebaserte sentimenter lå til grunn for en utbredt folkelig misnøye med Obama-Biden-administrasjonen. Dette kom til uttrykk både ved at hvite Obama-velgere fra arbeiderklassens skiftet over til Trump eller til tredje-parti-kandidater, og av et betydelig tap for Demokratene på grunn av lavere afroamerikansk valgdeltakelse i mange byer, deriblant Milwaukee, Detroit og Philadelphia, som vippet de tre delstatene Wisconsin, Michigan og Pennsylvania over til Republikanerne.

Hensikten med begge teoriene var å blokkere enhver seriøs granskning av Obama-Biden-administrasjonens reaksjonære historikk, særlig dens promotering av lønnsnedskjæringer og det bredere angrepet på arbeiderklassenes levestandarder og sosiale rettigheter, som var underliggende for slike kontra-reformer som Affordable Care Act [‘Obamacare’], som var ei gavepakke til forsikringsselskapene og den farmasøytiske industrien.

Den demokratiske plattformen vender tilbake til denne mytologiseringen av Obama-Biden-historikken på økonomien, der den hevder: «Fra Obama-Biden-administrasjonen arvet president Trump den lengste økonomiske ekspansjonen i amerikansk historie, og han sløste den vekk.» Igjen, dersom det amerikanske folket «aldri hadde hatt det så bra» som under Obama og Biden, hvorfor var da Trump i stand til å skaffe seg den knappe seieren blant Electoral College-delegatene?

Dokumentet motsier seg og innrømmer andre steder at «vår økonomi var rigget mot arbeidende familier og mot middelklassen» lenge før innvirkningen av koronaviruset. Plattformen erklærer:

Arbeiderfamilienes inntekter har stort sett stagnert i flere tiår, mens kostnadene for grunnleggende nødvendigheter – fra bolig til helsetjenester, høyere utdanning og til barnetilsyn – fortsetter å stige med stupbratte rater. I mellomtiden har de rike fanget inn en større og større andel av den økonomiske kaka, der inntektene for den øverste prosenten har vokst fem ganger raskere enn inntektene til de i de nederste 90 prosentene.

Denne vurderingen er helt korrekt. Men hvem hadde makten i løpet av disse tiårene? I rundt 16 år var Det demokratiske partiet i Det hvite hus, med Clinton-Gore-administrasjonen (1993-2001) og Obama-Biden-administrasjonen (2009-2017). Demokratene kontrollerte ett eller begge kammer av Kongressen fra 1980 til 1994, fra 2001 til 2002, og igjen fra 2006 til 2014.

Det republikanske partiet har, over de fire siste tiårene, faktisk bare hatt full kontroll over den føderale regjeringen – Representantenes hus, Senatet og presidentskapet – i syv år: fem av årene under George W. Bush og to av årene under Trump. Demokratene har hatt full kontroll i fire år, mens «delt regjering» var gjeldende i 29 av de 40 årene.

Det republikanske partiet bærer ikke ene-ansvar for de tiår der arbeidende familiers inntekter har «stort sett stagnert», mens brorparten av samfunnskaka ble sanket inn av de i den øverste 1 prosenten av befolkningen. Denne ekstreme sosiale polariseringen stammer fra kapitalistsystemets operasjoner, og den kapitalistiske styringsklassen som helhet var ansvarlig, der den opererte gjennom begge sine partier, Demokratene så vel som Republikanerne.

Skulle styringsklassen vende tilbake til Demokratene i 2020 – en klar mulighet skal man dømme etter meningsmålingene, foretaksmedienes dekning og strømmen av kampanjebidrag fra velstående givere – vil det ikke på noen måte indikere en forflytning «til venstre» av amerikansk kapitalismes politiske orientering. Som Biden-kampanjen gjør det klart i utkastet til Demokratenes plattform, mens retorikken kan endres og ansiktene ved makten blir mer «mangfoldige», er det de samme klasseinteressene som blir betjent.

En Biden-administrasjon ville være en høyreorientert regjering dominert av Wall Street og militær-etterretningsapparatet, forpliktet til å forsvare profittinteressene til den uendelig lille brøkdelen av befolkningen på toppen, under betingelser av en enorm folkehelsekrise, en økonomisk krise verre enn noe annen siden Den store depresjonen, og tiltakende globale spenninger som kontinuerlig vil true med utbrudd av store kriger mellom stormaktene.

Forfatteren anbefaler også:

Joe Biden: A familiar face, a deeply reactionary record

[23. september 2019]

Obama selects Biden to reassure the US ruling elite

[25. august 2008]

Loading