Antiregjeringsprotester mot Hviterusslands president Aleksandr Lukashenko fortsetter å vokse, der politiets tilslag mislykkes med undertrykkingen av folkelig harme over resultatene av forrige søndags presidentvalg. På mandag erklærte landets sentrale valgkommisjon at Lukasjenko hadde sikret seg 80 prosent av de avgitte stemmene og vant overveldende over sin viktigste utfordrer Svetlana Tikhanovskaya. Det er en utbredt oppfatning at regjeringen, som har vært under Lukasjenkos kontroll i 26 år, har forfalsket opptellingen.
På torsdag strømmet tusenvis av demonstranter inn til hovedstaden Minsk. Protesterende tar også til gatene i mindre byer rundt om i landet. Arbeidere ved BelAZa, Hviterusslands største bilproduksjonsanlegg, har gått ut i streik og har fått følge av bilarbeidere fra andre selskaper, så vel som innen bransjer som metallurgi, elektronikk og teknologi, og fabrikker som bl. a. produserer farmasøytiske produkter, gjødsel og keramikk. Helsepersonell og medlemmer av Minsk filharmoniske orkester har også lagt ned arbeidet.
Streikene og demonstrasjonene finner sted til tross for massearrestasjoner og i protest mot politivolden anvendt for å undertrykke sosial opposisjon. Per torsdag hadde det hviterussiske innenriksdepartementet arrestert mer enn 6 000 personer og drept to demonstranter. Hviterusslands militariserte politistyrke OMON har forsøkt å drive tilbake folkemengder med vannkanoner, tåregass, gummikuler og stungranater.
En bilarbeider fra BelAZa fortalte pressen at OMON hadde snappet en kollega fra gata på hans vei hjem fra fabrikken og at siden hadde han ikke blitt hørt fra. De streikende BelAZa-arbeiderne har høylytt protestert at OMON blir fraktet inn i nabolag i kjøretøyene de produserer.
Det sentrale kravet så langt reist av protesterende og streikende har vært for Lukasjenkos avgang. «Kom deg ut!» er et vanlig slagord under protester og fra streikevakter. Demonstranter krever også en slutt på statsvolden, løslatelse av politiske fanger og at det avholdes nye valg. Det er også indikasjoner på nasjonalistisk sentiment, med «Lenge leve Hviterussland» ropt av demonstranter.
Så langt ser ikke ut til at sosiale og økonomiske krav har kommet til fronten for streikene, men den politiske undertrykkingen den hviterussiske arbeiderklassen konfronterer er fullt og helt forbundet med dens intense utbytting i hendene på kapitalistklassen – den innenlandske så vel som kapital fra utlandet. Tiår med fattigdomslønninger, nedskjæringer av sosiale utlegg, og nyligst regjeringens morderiske likegyldighet overfor Covid-19-pandemien bygger alt sammen opp under den sosiale misnøyen.
Arbeidsneleggelsene på fabrikkene skjedde som respons på en appell for en generalstreik fra NEXTA på sosialmedieplattformen Telegram. NEXTA er en online-kanal drevet av Stepan Putilo, en tidligere sportskribent og musiker som nå er blogger og opposisjonist, og for tiden bosatt i Polen. Han forlot Hviterussland på grunn av Lukasjenko-regjeringens forfølgelse av ham for hans opposisjonsvirksomhet.
Putilo er en av et antall «antikorrupsjon»-sosialmediepersonligheter som har gjort seg bemerket de senere år, av den typen som skjuler sin støtte for fritt markedskapitalisme under dekke av appeller om «demokrati». Et sentralt krav fra NEXTA er at Tikhanovskaya ganske enkelt skal tildeles presidentskapet i Hviterussland.
Tikhanovskaya, som meldte seg med på valget etter at hennes ektemann, en annen opposisjonsblogger for demokrati ble arrestert, førte en stort sett tom kampanje som appellerte til lite annet enn «frie og rettferdige valg». Hun ble fremstilt som ei modig mor og husmor som sto opp mot regimet, og ble støttet av forskjellige fløyer av Hviterusslands høyreorienterte opposisjon, og hyllet av vestlige medier. Ingen av disse kreftene har den aller minste bekymring for de demokratiske rettighetene til de hviterussiske massene, som de anser som gjenstand for utnyttelse og som politiske sjakkbrikker til bruk i den bredere kampen om det geostrategisk viktige territoriet Hviterussland utgjør.
Eksplosjonen av folkelig opposisjon mot Lukashenko – en gjennomkorrupt tidligere stalinist som har blitt velbeslått autokrat – blir brukt av USA og Den europeiske union (EU) for å fremme deres formål mot Russland. Minsk var lenge en sentral alliert av Moskva og er det siste gjenværende territoriale bolverk mot NATO på Russlands vestlige grense.
Washington har jobbet for å trekke Hviterussland inn i sin innflytelsesfære og har siden 2019 vært i prosess med gjenopprettingen av fulle diplomatiske relasjoner med landet, etter et avbrekk på to-og-et-halvt tiår. Om ikke det lykkes å oppnå dette med Lukasjenko, vil det jobbes for å oppnå det uten ham. Tidligere denne uka, i en svimlende oppvisning av hykleri, meldte USAs utenriksminister Mike Pompeo en uttalelse som fordømte «pågående vold mot demonstranter og interneringen av opposisjonssupportere» i Hviterussland. Dette er de samme handlingene Trump-administrasjonen for øyeblikket utfører i større byer over hele USA.
Washingtons høyreorienterte, antiRussland-allierte i Baltikum, Latvia, Litauen og Estland, blir skjøvet frem for å legge press på Lukasjenko. Litauen har gitt politisk tilflukt for Tikhanovskaya, og de tre statene har skissert en trepunktsplan som Hviterussland må godta dersom landet vil å unngå å stå overfor straffetiltak. I tillegg til å avslutte volden og løslate fanger, krever de baltiske statene at Hviterussland oppretter et «nasjonalråd av representanter for staten og sivilsamfunnet, med det formål å finne veier ut av krisen». Dette er, som alle forstår, et oppsett Lukashenko ikke kan tiltrede uten effektivt sett å miste sin politiske makt.
EU kunngjorde tirsdag at unionen skulle samles på fredag for å diskutere sanksjoner mot Hviterussland, og EU-ambassadører gjorde torsdag et show av nedlegging av kranser på stedet der en antiregjeringsdemonstrant ble drept. En uttalelse fra Brüssel erklærte at EU forbereder seg på å iverksette «tiltak mot de ansvarlige for den observerte volden, de uberettigede arrestasjonene og forfalskningen av valgresultatet.»
EUs forsøk på å fremstille unionen og dens medlemsland som forkjempere for demokrati i Hviterussland og forsvarere av landets fredelige demonstranter er groteskt. I Frankrike banker regjeringen opp, arresterer og sprer «gule vest»-protesterende med brutal maktanvendelse. Politiet i Polen sparket løs på, slo og arresterte demonstranter som støttet LHBTQ-rettigheter – akkurat de dagene da demonstranter ble arrestert i Hviterussland. I Tyskland utøver ytrehøyre-partiet AfD stor politisk innflytelse over hele det politiske systemet.
Med i koret som fordømmer Lukasjenko er regjeringen i Ukraina, der nynazister innehar militære topputnevnelser, og bander av paramilitære gjenger herjer gjennom landet og dreper motstandere.
Det er fortsatt uklart hvordan protestene og streikene vil utvikle seg de kommende dagene og ukene. Det beleirede Lukasjenko-regimet meldte på torsdag en appell til innbyggerne om å sende inn video-opptak av «provokatørene» det insisterer står bak demonstrasjonene. Det er samtidig visse tegn på at støtten til Lukasjenko innen selve statsapparatet begynner å gi etter. Det ble gitt ut et lydopptak av Sergei Pitalenko, sjefen for den sentrale valgkommisjonen i Vitebsk, der byråkraten opplyser at valgresultatene var forfalsket og at embetsfunksjonærer ble instruert av høyere plasserte om å endre stemmetallene.
Det sentrale spørsmålet som den hviterussiske arbeiderklassen står overfor er å mobilisere uavhengig av og i opposisjon til ikke bare Lukasjenko, men alle de såkalte forkjemperne for «demokrati» i Hviterussland. Kampen som pågår mellom regimet i Minsk og de innenlandske og utenlandske opponentene er ikke en strid mellom autokrater og angivelige tilhengere av «menneskerettigheter» og «frihet».
Imperialistmaktene, anført av USA, ser Hviterussland som en sjakkbonde-brikke i deres større kamp for å hevde kontroll over den eurasiske landmassen. Dette innebærer, mest sentralt, militær konflikt med Russland og Kina. De er beredt til å slippe løs slakting i regionen, og den hviterussiske befolkningen – hvorav 70 prosent snakker russisk som sitt førstespråk – vil få å lide konsekvensene. Lukasjenko, så vel som Vladimir Putin i Russland, har mislyktes i å komme til en avtale med imperialismen om å tillate dem å videreføre utnyttelsen av arbeiderklassen i det enorme området under deres kontroll, og vil ty til vold og undertrykking i forsøk på å holde deres grep om makten.
En forent kamp av arbeiderklassen i Hviterussland og Russland, forbundet med arbeiderkolleger i Europa, Asia og på de amerikanske kontinentene, er det eneste grunnlaget både imperialismen og den post-sovjetiske styringsklassen kan beseires på. Programmet som fordres er ikke et for «frie og rettferdige valg», men et for sosialistisk internasjonalisme.