Streiker fortsetter å spre seg på tvers av Hviterussland etter det omstridte presidentvalget den 9. august, og et voksende raseri mot president Aleksandr Lukashenkos katastrofale håndtering av Covid-19-pandemien. Sist helg så Hviterussland de største demonstrasjonene siden det stalinistiske byråkratiet i 1991 gjenopprettet kapitalismen og oppløste Sovjetunionen. Rundt regnet 200 000 marsjerte i helgen i hovedstaden Minsk, med krav om Lukasjenkos avgang og med en fordømmelse av politivolden og massearrestasjonene rettet mot protesterende demonstranter.

Den tiltakende mobiliseringen av arbeiderklassen har alarmert det europeiske borgerskapet. Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Emmanuel Macron ringte begge til Russlands president Vladimir Putin på tirsdag, før Det europeiske råd på onsdag skulle holde et ekstraordinært møte om Hviterussland, bak lukkede dører.

Flere statseide fabrikker meldte seg på tirsdag med i streikeaksjonen, deriblant den hviterussiske kaliumfabrikken i Soligorsk. Verdens femte-største produsent av kjemikaliet, som brukes til produksjon av kunstgjødsel, henter inn en betydelig del av Hviterusslands eksportinntekter. Statlige kringkastere meldte seg også med i streiken, så vel som Kupalauskij Teatret i Minsk. Skuespillere ved teateret sa opp en masse etter at regissøren Pavel Latusjko fikk sparken for å ha tatt side for de protesterende.

De ble med i streikebølga som nå omfatter transittarbeidere i Minsk og arbeidere ved bil- og traktorfabrikker så vel som på sykehus, som begynte på mandag samtidig med oppropene om en landsdekkende generalstreik. Arbeiderne avholder offentlige streikemøter på deres arbeidsplasser, blant annet på kaliumfabrikken Belaruskali og på traktorproduksjonsanlegget MSKT i Minsk.

Fagforeningsbyråkrater i Hviterussland advarer nå staten for at de kan miste kontroll over bevegelsen, og krever at Lukasjenko fjernes for å få stanset protestene. «Myndighetene må forstå at de mister kontrollen. Bare Lukasjenkos fratredelse og straffingen av dem som er ansvarlige for riggingen og for rundjulingen [av demonstranter] kan få roet oss ned,» uttalte den offisielle fagforbundsfunksjonæren Juri Zakharov til AP på tirsdag.

Merkel og Macron ringte begge til Putin for å diskutere den politiske situasjonen i Hviterussland, et land med i underkant av 10 millioner innbyggere, som grenser til Russland. De sendte begge sine knappe rapporter til mediene, som indikerte dyp bekymring over situasjonen og oppfordret til en maktdeling i Hviterussland, eller at den måtte overføres til den NATO-støttede opposisjonskandidaten Svetlana Tikhonovskaja.

«Kansleren har lagt vekt på at den hviterussiske regjeringen må avstå fra å bruke vold mot fredelige demonstranter, umiddelbart må løslate politiske fanger og må iverksette en nasjonal dialog med opposisjonen og samfunnet, for å få bukt med krisen,» sa Merkels talsmann Steffen Seibert.

Macrons presidentpalass Élysée sa at han formante Putin å «favorisere ro og dialog» for å få løst krisen. Macron la til at Den europeiske union (EU) har til hensikt å spille en «konstruktiv rolle ... slik at vold mot befolkningen umiddelbart opphører, og en politisk løsning raskt kan oppnås, som respekterer aspirasjonene som de siste dagene har kommet fredelig og massivt til uttrykk.»

Kreml på sin side rapporterte at samtalen med Merkel var «en dyptgående diskusjon med fokus på utviklingen i Hviterussland». Kremls uttalelse sa videre: «Den russiske siden understreket at ethvert forsøk på å blande seg inn i landets innenriksaffærer utenfra, som vil føre til en ytterligere opptrapping av krisen, ville være uakseptabelt.»

På tirsdag sa Maria Koljesnikova, en ledende figur i opposisjonen etter at Tikhonovskaja selv rømte til Litauen etter valget, at et «koordineringsråd» ville bli dannet for å forhandle om maktoverføringen fra Lukasjenko. Hun understreket også opposisjonens «ønske og beredskap til å bygge gjensidig fordelaktige forbindelser med alle våre partnerland, selvfølgelig inkludert Russland».

Londons Financial Times (FT) skrev at oppringingene fra Berlin og Paris til Moskva utgjorde en «erkjennelse av Moskvas overdimensjonerte innflytelse på både Lukasjenko og den hviterussiske økonomien». Avisa la til at EU-maktene vil at Putin skal få en slutt på bevegelsen, ved å mekle en avtale mellom Lukasjenkos og Tikhonovskajas tilhengere: «Håpet i europeiske hovedsteder er at Putin vil bruke denne innflytelsen for å få tilrettelagt for en fredelig løsning på krisen.»

Etter at New York Times og Washington Post denne uka i Amerika publiserte redaksjonelle lederartikler med krav om fjerningen av Lukasjenko, advarte FT mot åpenlyse forsøk på regimeskifte, og refererte til Eugene Rumer fra tankesmia Carnegie Endowment: «Enhver fremtidig leder av Hviterussland må opprettholde gode relasjoner til Kreml og forevise en viss respekt for Russlands følsomhet og fornemmelser. Det å prøve en annen kurs ville være urealistisk, farlig og i strid med den hviterussiske befolkningens holdninger. Det må Hviterusslands venner erkjenne.»

Slike påstander om respekt for Russland og avsky for politivold mot protesterende er tvers igjennom fulle av imperialistisk hykleri. Mens Merkels regjering sammen med Washington i 2014 spilte den ledende rollen i orkestreringen av det fascistledede kuppet for å få fjernet en Russland-støttet regjering i Kiev, som kastet Ukraina ut i borgerkrig, er Macron beryktet for sin voldelige politiundertrykking av sosiale protester på sin hjemmebane. Det er imidlertid åpenbart at Merkel og Macron reagerer på det de oppfatter som en ny og farlig politisk utvikling.

Le Monde advarte: «Den hviterussiske bevegelsen ligner ikke på noen av fargerevolusjonene som har rystet det post-sovjetiske området. Bevegelsen forsvarer ikke en vestlig modell, eller motsetter seg Russland.» Den franske dagsavisa la til at «ingen kan forutse hva de kommende dagene vil bringe. Men én sannhet er selvinnlysende: Dette lille landet ... gjennomgår en akselererende endring som er uten sidestykke siden Sovjetunionens fall i 1991. Vi – ekspertene, diplomatene og journalistene – så det ikke komme.»

EU-maktene forflytter seg noe mer forsiktig, fordi de vil, overrasket som de er over streikebevegelsen, at opposisjonen og Putin-regimet i fellesskap skal få kvalt den. De foreslår, i det minste for øyeblikket, å hanskes med trusselen nedenfra før de gjenopptar den aggressive militæroppbyggingen mot Russland som pågår over hele Europa, påbegynt med kuppet i Kiev.

Arbeidere i Hviterussland må organisere en politisk uavhengig kamp mot både Lukasjenko og opposisjonskreftene rundt Tikhonovskaja. Lukasjenko, som har regjert Hviterussland siden 1994, er ei reaksjonær jernhånd som leder det kapitalistiske kleptokratiet som oppstod i 1991 fra det stalinistiske byråkratiets gjenoppretting av kapitalisme i Sovjetunionen, og byråkratiets resulterende plyndring av statseiendommene. Men opposisjonen representerer bare en annen fraksjon av det samme kleptokratiet, som manøvrerer mellom NATOs imperialistmakter og Putin-regimet.

Opposisjonsledere som Viktor Babariko, en tidligere bankmann fra Belgazprombank som er eid av Russlands statseide gassforetak Gazprom, eller Valerij Tsjepkalo, en forretningsmann som jobbet tett med Lukasjenko før han rømte til Russland i april, har ingen prinsipielle forskjeller fra regimet. EU er beredt til å få installert dem ved makten, fordi de ville videreføre innstrammingene og Lukasjenkos morderiske «flokkimmunitet»-politikk mot Covid-19, som også EU implementerer på egen hjemmebane.

Nils Schmid fra Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) uttalte til Deutschlandfunk at hans foretrukne modell for regimeskifte i Hviterussland ikke er á la Kievs 2014-Putsch, men heller som restaureringen av kapitalismen og oppløsingen av Sovjetunionen.

Han sa: «Den brede folkelige bevegelsen i Hviterussland minner mer om endringene i Øst-Europa i årene 1989 og 1990. Så jeg mener også at modellen for å organisere en politisk overgang mer er å sette seg ved et rundbord, enn en bevegelse fra gatene som styrter regimet med ett slag. Lukasjenko holder fortsatt på makten, hittil har det vært svært få embetsrepresentanter – ordførere/borgermestere, eller fra sikkerhetsstyrkene – som har brutt med ham.»

For å bekjempe Covid-19, fattigdomslønninger og politiets statsvold, er hviterussiske arbeideres viktigste allierte arbeidere på tvers av hele Europa, i Russland og internasjonalt. Der EU nå deler ut billioner av euro i redningspakker for banker og storforetak, for de superrikes fordel, er det tydelig at styringsklassen hverken vil besørge ressursene som trengs for å hanskes med pandemien eller for å få satt en stopper for eksplosjonen av militær politivold over hele Europa. Arbeidere må ta kontroll over de akutt nødvendige ressursene, som er skapt av deres egen arbeidskraft, som del av en internasjonal kamp for å ta den politiske makten og bygge sosialisme.

I Hviterussland og i Russland betyr dette å motsette seg den bankerotte politiske avtalen som oppstod fra restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen, og bryte med partier og fagforeninger tilknyttet regimet eller den imperialiststøttede opposisjonen, og en dreining til trotskistbevegelsens mangeårige kamp for marxistisk internasjonalisme mot den nasjonalistiske og kontrarevolusjonære rollen stalinismen spilte i Sovjetunionen.