Senatets etterretningskomité, med representanter fra begge partier, ga på tirsdag ut den deklassifiserte versjonen av det femte og siste bindet av komitéens rapport kalt «Russisk kampanje for aktive tiltak og innblanding i USAs 2016-valg». Det nye 1 000-sider-store bindet, som har blitt tungt redigert under IC-gjennomgangsprosessen (IC; Intelligence Community; etterretningsfellesskapet), akkurat som de fire foregående rapportene, har undertittelen «Kontraetterretningstrusler og sårbarheter» [Counterintelligence Threats and Vulnerabilities].
Rapporten gjentar de tidligere hovedfunnene fra komitéens etterforskning, nemlig at «den russiske regjeringen engasjerte seg i en aggressiv, mangefasettert innsats for å påvirke, eller forsøke å påvirke resultatet av 2016-presidentvalget.»
Det ser ikke ut til å ha vært gjort noen anstrengelser – etter mer enn tre år med en etterforskning som involverte begge Kongressens kamre, en granskning utført av spesialrådgiver Robert Mueller og riksrettstiltalen av USAs president til en kostnad på titalls millioner dollar – for å besørge noe grunnleggende nytt for å styrke den ubelagte påstanden om russisk innblanding i 2016, eller for å adressere tidligere tilbakevisninger av påstanden etter offentliggjøringen av de fire andre bindene.
Senatets etterretningskomité er ledet av Det republikanske partiets senator Marco Rubio fra Florida, og nestleder er Det demokratiske partiets senator Mark Warner fra Virginia. Rubio meldte en uttalelse om utgivelsen av det deklassifiserte dokumentet, der han sa det ikke ble funnet noe bevis for at «Donald Trump eller hans kampanje samspilte med den russiske regjeringen for å blande seg inn i 2016-valget».
Sammendraget av funnene i det femte bindet av rapporten sier: «Komitéen legger frem sine funn i detalj, ved å se på mange aspekter av trusselen for kontraetterretningen som den russiske innflytelsesoperasjonen utgjør.» Som med alle tidligere amerikanske regjeringsdokumenter om 2016-valget, inneholder Senatets rapport en viktig kvalifisering: «Selv om komitéen ikke beskriver det endelige resultatet som et fullstendig bilde, gir dette bindet den mest omfattende beskrivelsen til dags dato av Russlands aktiviteter og den trusselen de utgjorde.»
Det er klart at et hovedformål med Senatets rapport er å blåse opp og styrke løgnen om at WikiLeaks og organisasjonens redaktør Julian Assange jobbet direkte med operatører i Trump-kampanjens team for å bistå russisk etterretning i deres angivelige manipulering av det amerikanske 2016-valget. Under utviklingen av dette forseggjorte og falske narrativet nevner senatsrapporten WikiLeaks 475 ganger og Assange 193 ganger.
Samtidig er to underseksjoner av dokumentet spesifikt viet WikiLeaks: «Russland og WikiLeaks koordinerer for innblanding i det amerikanske valget» (22 sider), og «Forsøk på å utnytte WikiLeaks og oppnå forhåndsinformasjon om utgivelser» (38 sider).
Størstedelen av materialet som omhandler WikiLeaks gjelder nettpubliseringen av de hackede e-postmeldingene fra Det demokratiske partiets nasjonalkomité i juli 2016, rett før Det demokratiske partiets nasjonalkonvensjon (DNC) som nominerte Hillary Clinton til partiets presidentkandidat. Mens Julian Assange har hevdet at de hackede e-postmeldingene ikke ble besørget WikiLeaks av personer med noen tilknytning til russisk etterretning, har dette vedvarende vært presentert som et faktum av den amerikanske regjeringen og foretaksmediene.
Senatsrapporten forsøker å trekke ei rett linje mellom den veldokumenterte historikken for politisk svindel begått av Trump-operatører som Paul Manafort og Roger Stone, og den prinsippfaste publiseringen av de hackede e-postmeldingene fra WikiLeaks’ side. Assange publiserte DNC-e-postmeldingene – som avslørte konspirasjoner utført av Det demokratiske partiets nasjonalkomité mot kampanjen til Bernie Sanders, og de direkte tilknytningene mellom Hillary Clinton og Wall Streets finansoligarki – fordi de var av enorm interesse og allmennheten hadde rett til å få vite om dem så snart de var gjort tilgjengelige for WikiLeaks.
Mye av det andre «bevismaterialet» som blir presentert, som det hevdes WikiLeaks samarbeidet med Trump-kampanjen eller med den russiske regjeringen om, er basert på tidligere tilgjengelige offentlige rapporter og vitnesbyrd, og utgjør anklagen om «skyldig p.g.a. assosiasjon» fordi tidspunktet for publiseringen av de hackede DNC-e-postmeldingene skadet Det demokratiske partiets valgkamp.
Vendettaen mot WikiLeaks er tydelig stavet ut i seksjonen som er viet nettpubliseringens bakgrunn. Der rapporten siterer fra loven for autorisering av nasjonalt forsvar [National Defence Authorization Act] for budsjettåret 2020, sier den at WikiLeaks og organisasjonens øverste ledelse «ligner en ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste, ofte støttet av statlige aktører».
Kampanjen mot WikiLeaks har i tiltakende grad vært et forsøk på å benekte at organisasjonen er et nyhetspubliserende foretak bestående av journalister. Senatets rapport sier: «Selv om WikiLeaks søker å fremstille seg selv som en legitim medieorganisasjon, har dens avsløringer truet sikkerheten og personvernet til enkelte amerikanere og til utenlandske allierte, fordi WikiLeaks bare har nedlagt minimale, og noen ganger ingen anstrengelser for å redigere sensitiv informasjon, og synes ikke å veie hvorvidt deres avsløringer tillegger allmennhetens interesse noen verdi.»
Åpenbart er det et hovedmål for senatrapporten og det amerikanske etterretningsetablissementet å få plassert løgner ut i det offentlige domenet, som de vet vil bli plukket trofast opp av foretaksmediene og gjentatt som fakta. At dette allerede skjer kan vises med mange eksempler bare de siste par døgn.
Reuters publiserte en rapport som sier at «Russland brukte den politiske Republikaner-operatøren Paul Manafort og nettstedet WikiLeaks for å prøve å bidra til at nåværende amerikansk president Donald Trump vant 2016-valget, sa på tirsdag en Republikaner-ledet senatskomité i sin endelige gjennomgang av saken.» En rapport i online-publikasjonen Venture Beat skrev: «Rapporten byr på et detaljert narrativ om hvordan russiske desinformasjonsagenturer hacket e-postmeldinger fra Det demokratiske partiets nasjonalkomité og fôret dem til WikiLeaks, som deretter koordinerte deres publisering med Trump-kampanjen.»
Den fornyede innsatsen for å bakvaske WikiLeaks og koble publiseringen til ubelagte påstander om russisk innblanding i 2016-valget er del av den pågående forfølgelsen av Julian Assange, som sitter fengslet i London der han ikke kan uttale seg til sitt eget forsvar. Samtidig som Assange avventer gjenopptakelsen av en rettshøring den 7. september for å få ham utlevert til USA for å møte siktelser etter spionasje-loven fra 1917, trekker det amerikanske politiske etablissementet frem den ene løgnen etter den andre for å forgifte opinionen mot ham.
Klassebevisste arbeidere og unge mennesker rundt om i verden må avvise berget av forfalskninger som blir pumpet ut av hver ei grein av den amerikanske regjeringen mot Julian Assange og WikiLeaks, som ikke har begått noen forbrytelse annet enn å publisere sannheten. Kampen for å få stanset utleveringen av Julian Assange til USA, og for hans frihet fra forfølgelse må tas opp på hver en arbeidsplass, hver en skole, og i hvert et nabolag, som del av arbeiderklassens kamp mot hele kapitalistsystemet.