Det demokratiske partiet avrundet onsdag nasjonalkonvensjonens tredje kveld, som kulminerte med den offisielle nomineringen av California-senator Kamala Harris som Joe Bidens visepresidentkandidat.
Onsdagens forløp var i tråd med helheten av eventets tåplige og smakløse karakter. Forskjellige reaksjonærer og multimillionærer, fra Hillary Clinton til Nancy Pelosi, erklærte den presserende nødvendigheten av å velge Biden, den korrupte selksapsklakøren fra Delaware omstøpt til en levende helgen, for å rette opp alt som er galt og få gjenreist Amerika på sporet til velstand og rettferdighet.
Det ble ikke fremmet noe faktisk program for å hanskes med den enorme sosiale og økonomiske katastrofen forårsaket av koronaviruspandemien og styringsklassens respons på den, som er støttet av begge partiene. Alt ble redusert til fiksjonsnarrativet om livet til Biden og hans våpendrager Kamala Harris.
Valget av Harris ble presentert som et «historisk» øyeblikk i amerikansk politikk. Denne vurderingen var fullt og helt basert på det faktum at Harris er den første afrikansk-amerikanske og indisk-amerikanske kvinne valgt av verdens eldste politiske parti til å stille som kandidat for visepresidentskapet. Det var de uunngåelige proklamasjonene om at unge jenter i hele landet av dette faktum ville konkludere at også de en dag kan bli visepresident i USA.
Alt dette er, om vi tillater oss å anvende Bidens slagord, «malarkey» [meningsløsheter]. Harris har allerede bevist seg som en pålitelig tjener for de rike og mektiges interesser på arbeiderklassens bekostning. Wall Street Journal skrev i forrige uke at Wall Street-finansfolket hadde sluppet fra seg et «lettelsens sukk» etter Bidens valg av Harris. Bransjepublikasjon American Banker bemerket at hennes stødigste strøm av kampanjefinansmidler har kommet fra fagfolk i finansnæringen og deres mest pålitelige advokatforetak.
Rett før hun i desember 2019 avsluttet sitt bud på presidentskapet, skrøyt Harris’ kampanje av å ha de fleste milliardær-støttespillerne, deriblant oljeformue-arvingen Gordon Getty og gribb-kapitalisten Dean Metropoulos.
Som påtalemyndighetens øverste representant (DA) i San Francisco, fra 2004 til 2011, fulgte Harris en agenda som inkluderte implementering av en lov for bøtelegging og fengsling i opptil ett år av foreldre til skulkende skolebarn. Som Californias justisminister (AG), fra 2011 til 2017, advarte hun foreldre over hele staten om at de ville møte «lovens fulle tyngde og konsekvenser» dersom deres barn uteble fra for mange av årets skoledager.
Under hennes embetsperiode førte Harris også tilsyn med Californias motstand mot en høyesterettsordre om å løslate fanger fra delstatens overfylte fengsler. Hennes advokater («for folket», som Harris formulerte det onsdag kveld) argumenterte i retten at det å løslate for mange fanger ville utarme statens basseng av innsatte anvendt som billigarbeidskraft for brannbekjempelse i delstatens notoriske skogbranner, der de blir satt til den farefulle jobben for mindre enn $ 2 dagen.
Der hun siden 2017 har tjent i Senatet som juniorsenator fra California sitter Harris i komitéene som har tilsyn med det føderale budsjettet, rettsvesenet, hjemlandsikkerheten og etterretningsagenturene.
Via sin stilling i etterretningskomitéen har Harris vært kjent med den mest sensitive informasjonen om amerikansk imperialismes kriminelle operasjoner over hele verden. I denne rollen har hun støttet Demokratenes antiRussland-kampanje med det siktemål å få presset Trump-administrasjonen til å innta en mer fiendtlig holdning overfor Moskva.
Hun støtter også rettsforfølgelsen av WikiLeaks og organisasjonens grunnlegger Julian Assange, som står overfor 175 år i et amerikansk fengsel for å ha avslørt det amerikanske militærets krigsforbrytelser, og hun har erklærte at organisasjonen har påført USA «betydelig skade».
Samtidig som hun har kurtisert venstresiden ved å late som hun er en forfekter for en nedskjæring av Pentagons årlige budsjett på mer enn $ 750 milliarder, stemte Harris i juli imot et forslag fra Vermont-senator Bernie Sanders som ville ha kuttet finansieringen med magre 10 prosent, og sa hun støttet tanken, men at enhver nedskjæring til militæret måtte gjøres «strategisk».
Harris representerer Det demokratiske partiet, et parti for Wall Street-milliardærer, etterretningsagenturene og militæret. Hennes nominering på onsdag kom bare ett døgn etter at Demokratene hadde paradert ei rekke Republikanere som stiller opp for Biden, deriblant Colin Powell – den første afrikansk-amerikanske styrelederen av de felles stabssjefer og en sjefarkitekt for 2003-krigen i Irak – og enka etter den notorisk krigshisserende senatoren John McCain.
Forut for Harris’ avsluttende kommentarer på konvensjonen onsdag kveld presenterte Obama sine, som vi vil ha mer å si om senere. Foreløpig er det nok å si at Obama, den første afrikaner-amerikaneren nominert av Demokratene, og som gikk hen til å vinne presidentskapet, videreførte redningskasjonene for bankene, videreførte krigene til George W. Bush, implementerte politiske retningslinjer for dronemord og deporterte flere immigranter enn noen av hans forgjengere.
Det var den høyreorienterte politikken til Obama-administrasjonen som banet vei for Trumps oppstigning til presidentskapet.
Demokratene håper at den endeløse feiringen av Harris-kandidaturets loslitte, tomme symbolikk skal tjene til en gjentakelse av Barack Obamas bud på presidentembetet i 2008, med anvendelsen av identitetspolitikk for å dekke over det høyreorienterte innholdet i hennes historikk, og for den del Det demokratiske partiets. Dette er logikken i den reaksjonære politikken om hudfargebasert etnisitets- og kjønnsidentitet, som ustanselig promoteres av marxismens pseudo-venstre opponenter.
Opphøyelsen til maktposisjoner av et økende antall kvinner, afrikansk-amerikanske og andre etniske minoriteter, til representasjon i byråd, til borgermesterposisjoner, til politidepartement og til selve presidentskapet, har imidlertid ikke gjort noe for å fremme arbeiderklassens interesser. Faktisk har formueulikheten i løpet av de fire siste tiårene vokst raskest innen minoritetsgrupperingene, der et lite sjikt av befolkningen har blitt hevet frem til maktposisjoner og privilegier, mens betingelsene for de av alle forskjellige hudfarger og kjønnsidentiteter som befinner seg blant de nederste 90 prosentene har blitt vedvarende forringet.
I tillegg til Obama har slike typer som høyesterettsjustitiarius Clarence Thomas, de nasjonale sikkerhetsrådgiverne Condoleezza Rice og Susan Rice, og utenriksminister Hillary Clinton – og kan man også tillegge, den britiske statsministeren Margaret Thatcher og den tyske forbundskansleren Angela Merkel – vist at kvinner og representanter for minoritetsgrupper kan forfølge finansoligarkiets interesser like hensynsløst som enhver annen representant for styringsklassen.
Det er noe passende i valget av Harris til å stå på Demokratenes valgseddel. Demokratenes respons på masseprotestene mot politivold som brøt ut tidligere i år, med deltakelse av personer av alle hudfarger og etnisiteter, var å få avledet dem inn bak politikken for hudfargebaserte splittelser, ved å bruke den reaksjonære og falske påstanden at det som var involvert var en konflikt mellom «det hvite Amerika» og «det svarte Amerika», snarere enn en konflikt mellom arbeiderklassen og kapitalismen. Denne innsatsen kulminerer nå i valget av Californias tidligere «top cop» som Demokratenes visepresidentkandidat.
Dette tar sikte på å få blokkert fremveksten av en mektig, forent bevegelse av arbeiderklassen. Covid-19-pandemien har avslørt hele styringselitens kriminelle likegyldighet for arbeiderklassens liv. Som det ble vist med det nesten enstemmige kongressvedtaket av CARES Act-redningspakka for billioner av dollar, er deres bekymringer for egne aksjeporteføljer og storselskapenes profitter, på bekostning av de mer enn 175 000 personer som hittil har omkommet, og de mer enn 5,5 millioner som har vært smittet av koronaviruset.
Kampen for å fremme arbeiderklassens interesser må føres gjennom klassekampens metoder, i opposisjon til Demokratene og Republikanerne og kapitalistsystemet de forsvarer.