Etter et to-dager-langt toppmøte i Berlin stemte EUs utenriksministre på fredag for å innføre sanksjoner mot hviterussiske topp-embetsrepresentanter. EU anklager disse enda ikke navngitte embetsrepresentantene for å ha hjulpet den sittende presidenten Aleksandr Lukasjenko med å stjele presidentvalget den 9. august, og for å ha slått ned på protester mot valgresultatet. Tre mennesker er døde under tilslaget, som har fremprovosert den pågående bølga av streiker og protester på fabrikker og skoler i hele Hviterussland.

EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell sa at rundt 20 hviterussiske embetsrepresentanter, eller kanskje flere, kunne bli målrettet. Den tyske avisa Sueddeutsche Zeitung skrev at EU «ønsker å styrke presset på landets ledere, og gi et tegn på solidaritet med befolkningen i Hviterussland».

Det brøt imidlertid ut konflikter under toppmøtet over EU-avgjørelsen om ikke å sanksjonere Lukasjenko, som er ansvarlig for den politikken unionen angivelig fordømmer. Litauens utenriksminister Linas Antanas Linkevičius, og hans regjering som tilbyr den hviterussiske opposisjonens presidentkandidat Svetlana Tikhonovskaja beskyttelse og asyl, sa at EU-reaksjonen er «alt for symbolsk. ... Dette går definitivt ikke langt nok. Dette er ikke en seriøs reaksjon.»

EUs avstemming er et klønete, hyklersk forsøk på å maksimere unionens innflytelse i Hviterussland, der den håndterer en hendelse som i vesentlig grad var uventet og uvelkommen i EU-kretser: En initiell intervensjon fra arbeiderklassen i en tidligere sovjetrepublikks politiske liv.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel sa på fredag at det hviterussiske folket kjemper for rettigheter til å protestere, «som vi tar for gitt» i Europa. Merkel kritiserte Russlands president Vladimir Putin, som på torsdag tilbød å sende «politi-reserver» til Hviterussland for å støtte Lukasjenko mot protesterende demonstranter.

Putin sa denne politi-reserven «ikke ville bli tatt i bruk før situasjonen kommer ut av kontroll, og før ekstremistelementene, som gjemmer seg bak politiske slagord, krysser visse grenser, som plyndring, påtenning av biler, okkupering av administrative bygninger, og så videre. Vi kom til den konklusjonen at det ikke er noe slikt behov nå, og jeg håper det ikke vil bli det, og at vi derfor ikke vil ta i bruk denne reserven.»

Mens Merkel sa: «Jeg håper at tropper ikke blir utplassert,» sa den franske presidenten Emmanuel Macron til journalister i Paris: «Vi vil ikke ha en gjentakelse av det som skjedde i Ukraina. All ekstern intervensjon i Hviterussland, inkludert fra russiske styrker, militær eller politi, ville bryte internasjonale regler og internasjonalisere denne konflikten.»

EUs rasende protesteringer mot Lukasjenkos angrep på demokratiske rettigheter og på Putins trussel om å intervenere i Hviterussland, er fullstendig falske og hyklerske. Macrons sikkerhetsstyrker arresterte 10 000 personer, drepte to passive tilskuere og autoriserte den franske hæren til å åpne ild mot «gul vest»-protester. Og hele tiden siden det stalinistiske regimets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 har NATO intervenert militært over hele Øst-Europa, fra bombingen av Serbia i 1999 til militæralliansens støtte til det fascist-ledede kuppet i Kiev i 2014, som styrtet en pro-Russland regjering i Ukraina.

Bak løgnfraser om demokratiske rettigheter og ikke-intervensjon utarbeider imidlertid de mest hensynsløse fraksjonene av europeisk kapital deres politiske strategi. En hovedbekymring er selvfølgelig det å få styrket EUs militære posisjon i Øst-Europa mot Russland, og bygge videre på NATOs militæroppbygging i de tilgrensende landene Polen og Litauen. EU har bakket Koordineringsrådet opprettet av høyreorienterte opposisjonspartier rundt Tikhonovskaja, som oppfordrer til samtaler med Lukasjenko om konstitusjonell endring for den post-sovjetiske kapitaliststaten i Hviterussland.

EU har imidlertid foreløpig ikke bestemt seg for å brenne sine broer med Lukasjenko, særlig med tanke på at den tiltakende militansen blant arbeidere og oppsvinget av klassekamp som brer seg i Hviterussland også reflekteres over hele Europa og internasjonalt. Den politiske misnøyen som er underliggende for streiker mot Lukashanko – sosial ulikhet, lave lønninger og den katastrofale offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien – deles av europeiske arbeidere. EU fornemmer at Lukasjenko, som har truet med å innkalle protesterende ungdommer til tjeneste i hæren for å få knust denne «orgien» av protester, fortsatt kan tjene unionens interesser.

Det kritiske anliggendet for den fremvoksende bevegelsen av arbeidere og ungdom i Hviterussland er å slåss både mot den tidligere stalinistiske, sterke mannen Lukasjenko, og mot den korrupte pro-EU-opposisjonen. I likhet med EU selv, kunne denne opposisjonen under mange forhold lett, og med glede, støtte et tilslag fra Lukasjenkos side, såfremt det var rettet mot arbeiderklassen.

Det var fortsatte rapporter på fredag om lærere som streiket og protesterte, også at det ble planlagt flere streiker og arbeid-etter-boka-aksjoner av gruvearbeidere og industriarbeidere i Hviterussland. Etter at Lukasjenko besvarte protestene med erklæringer om at alle lærere burde støtte statsideologien var det mange lærere som sa opp deres stillinger eller la ned undervisningen. Foreldre gikk sammen med lærere på streikevakter i Minsk, og lærere meldte på sosialmedier sine appeller til bredere lag av arbeidere om å delta i streiker.

Én slik appell, skrevet av en som hevder å undervise ved Hviterusslands statlige teknologiske universitet i Minsk, erklærer: «Jeg mener at studenter er fullverdige medlemmer av det sivile samfunnet, og at studentstreiker kan være en viktig del av en all-hviterussisk generalstreik. Jeg vil bruke denne plattformen til å fortelle alle hviterussiske studenter: Dere er flertallet, og professorene vil også støtte dere!»

Streiker og arbeid-etter-boka-aksjoner fra kaliumgruvearbeidere mot statsforetaket Belaruskali, som eksporterer kunstgjødsel, har angivelig redusert produksjonen ned til mellom 60 og 70 prosent av de normale volumer, og selskapet har bekreftet at det ligger flere dager etter gjeldende produksjonsplaner. Fitch Ratings rapporterte at en videreført streik der kunne vesentlig redusere den hviterussiske eksporten og føre til økte globale kunstgjødselpriser på spotmarkedene. Den hviterussiske rubelen har falt mer enn 10 prosent mot euroen siden presidentvalget.

Politiske aktivister tilknyttet Tikhonovskajas EU-støttede opposisjon intervenerer på arbeidsplasser som har ledet streikene mot Lukasjenko. Aktivister fortalte nyhetsnettstedet belzabastovka.org at de har møter med arbeidere ved Minsk Bil Fabrikk (MAZ) og diskuterer videre aksjon: «Vårt mål er å oppnå så mange underskrifter som mulig, og lansere en stor streik. ... Vi er sikre på at vi vil forsvare våre rettigheter og vår samfunnsposisjon, og at vi vil bidra til kampen for frihet!»

Der arbeiderklassen på nytt trer inn i kamp i Hviterussland og over hele Europa, står den overfor komplekse spørsmål om politisk strategi og perspektiv. Disse strømmer fra den falske, tiår-lange identifiseringen av stalinisme, med det sovjetiske byråkratiet og dets allierte og etterkommere, med marxisme og sosialisme. Men arbeiderne i Øst-Europas lange og bitre erfaring har bekreftet en sentral tese fra Leo Trotskijs teori om Permanent Revolusjon mot stalinisme og folkefrontisme: Arbeidere kan ikke få etablert eller forsvart demokratiske rettigheter ved å støtte den ene eller den andre fraksjonen av kapitalistklassen.

Mot Lukasjenkos trusler er hviterussiske arbeideres beste allierte den europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Det er ikke pro-imperialisme-opposisjonen rundt Tikhonovskaja, som i likhet med EU selv også søker en avtale med Lukasjenko-regimet. Snarere er det millioner av arbeidere over hele Europa og verden forøvrig, som går til kamp mot den reaksjonære sosiale orden som oppsto fra den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Øst-Europa i 1991.

Krefter påvirket av Tikhonovskaja-opposisjonen som intervenerer i arbeidernes kamper, forfekter ei politisk linje som er fiendtlig mot arbeiderklassen. Gleb Sandros, referert i nyhetsrapporter som talsmann for streikekomitéen i Belaruskali, forklarte at han håpet kalium-streiken ville fremprovosere en kollaps av den hviterussiske valutaen på verdensmarkedene: «Det kritiske problemet her er å straffe regjeringen med rubelen.»

Han fortalte nettstedet Global Voices, tilknyttet tankesmia New America i Washington, at han håper en økonomisk kollaps vil beskjemme arbeidere til å støtte den hviterussiske opposisjonen: «Såfremt den økonomiske krisen i Hviterussland, som er det vi nå med rette kan snakke om, skjerpes, da vil dette motivere flere mennesker – og jeg mener arbeidere – til å våkne opp og se nøkternt på situasjonen, og på deres egen samvittighet.»

Planer om å utnytte arbeidernes kamp for å fremprovosere kapitalistisk sjokkterapi og imperialist-støttet regime-endring er reaksjonære, og de gir arbeidere ingenting. Veien videre er en internasjonal kamp basert på revolusjonær sosialistisk opposisjon mot Lukasjenko, Putin, den EU-støttede opposisjonen, og mot EU selv, basert på arbeiderklassens felles kamp for De forente sosialistiske stater av Europa.